Utenriksminister Anniken Huitfeldt. Foto fra regjeringen.no
Inhabile og mer eller mindre korrupte ministre ramler som dominobrikker i Støre-regjeringa. Nå er turen kommet til sjølveste krigsdronninga, utenriksminister Anniken Huitfeldt.
I motsetning til Ola Borten Moe har hun ikke skodd seg på innsidehandel og våpenaksjer i Kongsberg Gruppen i egen regi; det er det ektemannen Ola Flem som har stått for gjennom sitt investeringsselskap. Ikke mindre enn hundre transaksjoner på Oslo Børs har han foretatt siden kona ble utenriksminster for snart to år siden. Mange av dem skal være knytta til våpenindustri og mineralutvinning, områder regjeringa satser stort på. Det har naturligvis gitt god avkastning.
Huitfeldt innrømmer at hun har vært «uforskyldt» inhabil, og vil ha oss til å tro at familien Huitfeldt/Flem bare har snakka om vær og vind og julegaver de siste 20 månedene eller så. Et utrolig kjedelig ekteskap, med andre ord. Først på vei hjem fra sommerens ferie fant Huitfeldt grunn til å spørre ektemannen hvor han hadde plassert investeringene sine.
Statsminister Støre har «full tillit» til denne forklaringa. Foreløpig er vurderinga til Støre at det kan koste ham dyrt – og kanskje nok et valg – å vrake noe så hellig som en norsk utenriksminister. Blir han tvunget til å ombestemme seg, skjer det motvillig.
Den aggressive norske krigspolitikken gir litt personlig «ekstragevinst»
Huitfeldt har jo gjort en strålende jobb for norsk imperialisme. Plassen i FNs sikkerhetsråd ble brukt effektivt til å fremme USAs globale agenda. Utenriksministeren applauderer og iverksetter når EU-sjef Ursula von der Leyen sier «nun aber los!», samtidig som hun er en veldressert terrier for Jens Stoltenberg og hans krigsgale budskap om at bare våpen fører til fred. Hva mer kan en statsminister ønske seg?
Det er grunn til å minne om at Huitfeldt ikke er en ung novise i maktas korridorer, i motsetning til for eksempel Tonje Brenna. Huitfeldt veit «alt» om hvordan statsapparatet, storting og regjering fungerer etter 15 år på elitelaget.
Grunnen til at det norske maktapparatet er korrumpert, henger nøye sammen med Norges utvikling som imperialistisk stat. Norge bærer alle kjennetegn på et land dominert av statlige og private monopoler innen industri, handel og finans – sammenvevd til moderne finanskapital. Personalunionen som administrerer denne finanskapitalen, i og utenfor regjering, utbytter og årelater folk over hele verden – og i Norge. Ingenting av større betydning skjer i norsk politikk og forvaltning uten at denne kretsen trekker i trådene. Stort sett uten noen som helst form for offentlig oppmerksomhet.
Som kjent tok det ikke mer enn fire dager etter det russiske angrepet før Stortinget skrotet et 60 år gammelt prinsipp om ikke å sende norske våpen til krigssoner. En pådriver var utenriksminister Anniken Huitfeldt. Siden har det gått slag i slag, med milliarder i våpendonasjoner og feite kontrakter til Kongsberg og Nammo. Med F-16 underveis til Ukraina har regjeringa demonstrert for hele verden og for His Master’s Voice at bare «the sky is the limit».
Den aggressive norske krigs- og sanksjonspolitikken er den logiske konsekvensen av disse økonomiske maktforholdene og underkastelsen for mektigere imperialistmakter og krigsblokker. De private økonomiske gevinstene er ekstrabonus som følger av å ivareta de store monopolenes interesser, hjemme og ute.
– Våpen er eneste veien til fred, ifølge NATO og Jens Stoltenberg. Dét budskapet har Anniken Huitfeldt både lært og videreformidla. Hva er da mer naturlig enn å investere litt ekstra i et fredsprosjekt som Kongsberg Gruppen?