Den republikanske elefanten feide vekk det demokratiske eselet fra både presidentposten, Senatet og Representantenes hus i Washington DC.
Meningsmålingene og massemediene undervurderte nok en gang Trump-bølgen fullstendig. Etter at Joe Biden omsider trakk seg fra løpet i sommer, har narrativet vært at «det friske pustet» Kamala Harris ville sørge for valgvind for Demokratene. Problemet er at vanlige amerikanere ikke så noe annet friskt ved visepresident Harris enn alderen hennes. For dem var og er hun en del av det elitistiske føderale inventaret i Washingtons byråkratiske salonger som skaper dyrtid og sløser vekk skattebetalernes penger. Oppsvinget i amerikansk økonomi har ikke vanlige amerikanere sett noe til.
Dermed fikk den straffedømte Trump enda mer massiv støtte enn han gjorde i 2016. Uten at stemmedetaljene foreligger, er det rimelig sikkert at flere svarte amerikanere, og også mange amerikanere med arabisk bakgrunn, vendte Harris og Demokratene ryggen.
Vippestater som Michigan og Pennsylvania har en betydelig muslimsk og arabisk befolkning. Mange av disse ga sin stemme til Jill Stein, den jødiske presidentkandidaten for det grønne partiet i USA som er erklært motstander av sionistenes folkemord på palestinerne. Dette til tross for at Stein ikke hadde en sjanse på føderalt nivå.
Millioner og milliarder i ryggen
For å bli «valgt av folket» i det amerikanske demokratiet må du ha millioner, helst milliarder, av dollar i ryggen. Demokratene og Republikanerne vil til sammen ha brukt 16 milliarder dollar i valgkampen, ifølge CNN og Open Secrets.
Nettstedet har publisert løpende statistikk over de største donorene til de respektive presidentkandidatene. De fleste sponsorene helgarderer seg, men tallene avdekker hvem de har særlig sans for.
Våpenindustrien satsa pengene på Harris
Våpenindustrien satsa et tre ganger så stort beløp på Kamala Harris ($ 1 410 000 dollar) som på Donald Trump ($ 556 000). Motsatt når det gjelder bilindustrien, fra hvem Trump har mottatt 4 millioner og Harris «bare» 2,4 millioner dollar. Den såkalte fornybare, «grønne» industrikapitalen har bevilget ti ganger mer til Harris enn til Trump. For gruveindustrien er forholdet motsatt: Trump fikk mer enn 20 ganger beløpet denne industrien satsa på Harris. (Beløpene over kan bli endra og høyere etter hvert som dataene oppdateres.)
Slik kunne vi fortsette. Det tallene synliggjør er hvordan de to presidentkandidatene er favoritter til ulike lobbygrupper og fraksjoner i det nordamerikanske monopolborgerskapet.
Demokrati og krig
Disse astronomiske summene bekrefter samtidig det borgerlige demokratiets undergang. Mange frykter at Trump vil avskaffe restene av demokratiet helt, noe som er en reell fare på sikt. På den andre sida kan det innvendes at USA for lenge siden har gått over til å være et plutokrati, direkte styrt av landets aller rikeste og av et militær-industrielt kompleks. «Politikk er industriens underholdningsavdeling», var et av musikeren Frank Zappas sannhetsord.
Milliardæren Donald Trump evner ufattelig nok å framstille seg som en opprørsleder mot dette plutokratiet han er del av, en ryddegutt som skal ordne opp med et Washington styrt av en byråkratisk elite. Det er ikke umulig at han gir den arbeiderfiendtlige teknomagnaten Elon Musk plass i administrasjonen. På X har Musk ført en intensiv kampanje for Trump, ofte med løgnaktige påstander. Da valgresultatet var klart, føyk Tesla-aksjen opp med 14 prosent.
På den internasjonale arenaen er Biden og Harris fyrbøtere for to pågående kriger i Ukraina og Midtøsten, ved siden av en potensiell krig mellom USA og Kina om Taiwan. Harris ville hive på mer køl på politikken til sin demente mentor, mens Trump – hvis han holder ord – i det minste vil ha en slutt på krigen i Ukraina.
Heller ikke Trump går av veien for kriger, men hans spesialitet er handelspolitisk utpressing og trusler – mot så vel fiender som allierte. Kanskje vil han kjøpslå med Kina i Taiwan-spørsmålet, samtidig vil han legge enda mer press på EU for flere handelssanksjoner som ytterligere skader europeisk økonomi. Den sjøldestruktive «grønne» omstillingspolitikken til EU går enda dystrere tider i møte.
Israel jubler for Trump og kan utnytte tida fram mot innsettelsen av neste president til å tvinge fram enda mer uforbeholden støtte fra Washington. Det er ikke usannsynlig at Netanyahu vil bruke tidsvinduet fram mot januar til et nytt og større angrep på Iran, eller til full anneksjon av Vestbredden og deler av ruinhaugen Gaza, eller begge deler – vel vitende om at Donald Trump vil legge maksimalt press på den avtroppende Joe Biden for å gi Israel alt Netanyahu ber om. Mer tvilsomt er det om Trump tar sjansen på å involvere USA direkte i en krig mot Iran.
EU-kvekk i den norske andedammen
I den norske andedammen bearbeider de politiske partiene (Frp unntatt) sorgen etter nederlaget til favoritten Harris. Det vil ikke vare lenge. Jonas Gahr Støre og resten av det politiske miljøet vil straks innlede en smiskekampanje for Trump og trygle om at han ikke glemmer lille Norge.
Etter først å ha utlevert 12 norske baseområder til USA og en president som norske politikere har omtalt som både uberegnelig og farlig, kommer de til å sverge lojalitet og love på tro og ære at Norge vil ruste opp enda mer og sende det vi måtte ha av fartøyer dit USA trenger dem.
Den uforutsigbare Trump er ikke mer uforutsigbar enn at han garantert vil skjerpe tonen overfor de europeiske statene og på nytt forlange at de «tar ansvar for egen sikkerhet». Mye mer enn de allerede har gjort. Dette kan bli den utløsende faktor for at Tyskland tar spranget fullt ut og tilslutter seg president Emmanuel Macrons drøm om en Europahær. Sånn kan de europeiske maktene komme USA i møte, samtidig som de får armslag til å bygge opp sin strategiske autonomi, det vil si å bygge opp EU som en sjølstendig imperialistisk militærmakt med alt som hører til.
Valgutfallet kan framsynde en ny EU-kamp
Revolusjon har tidligere advart om at valgutfallet i USA kan framskynde en ny EU-kamp her hjemme. Begrunnelsen vil være at en uforutsigbar president, som kanskje – gud forby – «svikter Ukraina og NATO», gjør det sikkerhetspolitisk maktpåliggende for Norge å integrere seg fullt og helt i EU-prosjektet. Og i første omgang pøse ut nye våpenmilliarder til NATO og Ukraina.
Partiet Venstre har bjeffet sånne kamprop lenge. Nå finner denne typen argumentasjon gjenklang også i miljøer i og omkring SV, AUF og kanskje til og med i deler av Rødt. AUF er offisielt mot EU-medlemskap, men har tidligere signalisert at en ny Trump-periode i Det hvite hus kan få ungdomsfylkingen til å revurdere. I så fall åpnes slusene for at EU-tilhengerne i Ap-toppen i samspill med Høyre finner at tida er inne for en EU-offensiv. Muligheten for det er desto større hvis også SV begynner å vakle, slik partiets programkomité allerede har demonstrert ved å fjerne kravet om utmelding av EØS fra arbeidsprogrammet for neste stortingsperiode.
USA blir verken mer eller mindre imperialistisk de neste fire åra. Men Trump kan velge en mer merkantilistisk (proteksjonistisk) strategi for å forsinke det amerikanske imperiets undergang, med fullt fokus på Kina som hovedrival. Det får åpenbart konsekvenser for et Europa og et Norge som har lagt sin skjebne i USA-imperialismens hender.
