Borgerskapets politiske system er alt annet enn hel ved. Veden viser seg å være fullstendig markspist når noen river av en flik av barken.
En endeløs føljetong av skandaler utspiller seg rundt Høyre-leder Erna Solberg, utenriksminister Anniken Huitfeldt, deres ektemenn og tidligere og nåværende ministre. Trådene strekker seg videre til en hel underskog av statssekretærer, byråkrater og embetsmenn. Riksrevisjonen eller Økokrim er neppe noe unntak. Det som ser ut som en såpeserie er en utilsikta leksjon i den borgerlige klassestatens indre mekanismer og moralske bankerott.
Denne gjengen føler seg fullstendig hevet over egne habilitetsregler og papirbestemmelser mot korrupsjon og innsidehandel. Sjøl de mest drevne spekulantene på Oslo Børs har fått hakeslipp, vel vitende om at de ville fått Økokrim på nakken samme ettermiddag dersom de hadde operert på samme vis. Misunnelsen er til å ta og føle på. Deres våte drøm er å komme innafor den samme personalunionen som eksisterer mellom toppfigurene innen monopolkapital, bankvesen, regjeringsapparat, tilsynsorganer og domstoler. Både i og utenfor landets grenser.
Under imperialismen er tette, men «usynlige» bånd mellom børs, bank, industri og regjering ikke unormalt. Det er normaltilstanden. Det unormale er at denne virkeligheten brettes ut i full offentlighet fordi grådighet og arroganse har overstyrt de offisielle og uoffisielle spillereglene.
Kanskje var det en av de borgerlige fraksjonene i den parlamentariske andedammen som ga pressa et hint om skjeletter i skapet hos rivalen. Når ballen først begynte å rulle, var den ikke til å stoppe i avisredaksjonene.
På bakrommene i Høyres Hus og på Youngstorget pågår hektiske rådslagninger for å finne ut av hvordan Høyre og Arbeiderpartiet skal redde skinnet til sine frontfigurer og samtidig holde folkebedraget ved like. Skadefryd over at skandaler rammer konkurrenten er risikabelt, for det slår straks tilbake på dem sjøl. Ap kan anklage Høyre for å ha lurt velgerne ved å holde tilbake informasjon til rett etter valget. Men speilet på veggen forteller Ap og regjeringspartner Sp at det kan bli en skummel bumerang. Det var Støre-regjeringa sjøl som i fjor fjernet meldeplikt for statsråders aksjekjøp. Hvem blir neste statsråd som står med rumpa bar?
Høyre har kastet finansgemal Sindre Finnes til ulvene i et fåfengt forsøk på å redde partileder Solberg. Denne i og for seg illustrerende oppvisninga av hvordan solidaritet og samhold arter seg innad i borgerklassen, vil neppe lykkes. Og går Erna, blir det umulig for Støre å holde sin hånd over Anniken Huitfeldt stort lenger.
Kanskje må Høyre- og Ap-strategene samordne seg for å «redde tilliten til politikerne». I all hast har regjeringa gjeninnført forbud mot aksjekjøp for ansatte ved statsministerens kontor, i hvert fall fram til statsbudsjettet legges fram. Begge borgerskapets hovedpartier vil for all del opprettholde tilliten til systemet blant folk flest, en tillit som har skrumpet ved hvert valg, også før de siste skandalene. Uten et minstemål av tillit, raser det borgerlig-demokratiske korthuset. Da kan folket, fri og bevare oss, finne på å rive hele fasaden og bygge sitt eget hus etter eget hode.
Ved hjelp av «handlekraftige» manøvre og «grundige undersøkelser» gjelder det nå å overbevise folket om at systemets sikkerhetsmekanismer ikke bare virker, men er sjølve beviset på hvor fortreffelig vårt norske kapitalistiske paradis i virkeligheten er. Det kan bli en krevende oppgave.
Heldigvis for borgerskapet er det arbeidende flertallet hjernevaska til å tro at et alternativ til dette markspiste systemet ikke finnes. Sosialismen er som kjent bare latterlig tankespinn om et samfunn fritt for kapitalistisk utbytting, dyrtid og kriser, og uten borgerlige partier som gir utbyttinga et skinn av demokrati. La heller arbeidsfolk velge fritt fra buketten av kapitalens politiske håndlangere hvert fjerde år. Hva kan vel være mer demokratisk enn det?
Og når vi først har valgt dem inn, så blir de sittende, uansett hvilke kriminelle handlinger de begår og vedkjenner seg. Falske reiseregninger, pendlerboliger, overgrep mot mindreårige, svindel eller aksjemanipulasjon får ingen andre følger enn ukomfortable medieoppslag. Stortingsrepresentantene blir sittende ut valgperioden okke som, de kan ikke skiftes ut.
I et sosialistisk demokrati gjelder andre regler. Der har velgerne full tilbakekallingsrett for valgte representanter som viser seg udugelige eller som sviker dem som har valgt dem. Der finnes heller ikke partier med direkte eller skjulte bånd til kapitaleiere og som ivaretar de tidligere utbytternes klasseinteresser. Når børsen er vekk og de viktigste produksjonsmidlene er tilbakeført til arbeiderne som har skaper verdiene, finnes heller ingen kapitalister og spekulanter.
Først da blir demokratiet en levende realitet for det arbeidende flertallet. Proletariatets demokratiske diktatur er hundre ganger mer demokratisk enn det mest liberale og habile borgerlige demokrati.
