fredag, 18 10 2019

Den utrettelige Bernt Hagtvet har gjort det til en fast sommersyssel i Dagbladet og Klassekampen å tilsvine alt som smaker det minste av sosialisme og marxisme. Marxismen er i sin kjerne diktatorisk og despotisk, må vite. Spesielt plager det Hagtvet at Klassekampen (KK) fortsatt opererer med en revolusjonær formålsparagraf, om den er aldri så mye av det sovende slaget.

Diktatur kan ikke forenes med politisk pluralisme, lyder dikteren Hagtvets diktat. Professoren er helt ute av stand til å forstå at diktatur også kan bety en klasses diktatur, og at et klassediktatur også er fullt mulig i kombinasjon med visse former for politisk pluralisme. Et borgerlig klassediktatur fungerer best i form av et borgerlig demokrati som tillater alle former for politisk opposisjon – så lenge dette ikke truer, men tvert om legitimerer den herskende klasses orden.

Ifølge Hagtvet er «menneskerettigheter (er) betingelser for sivilisasjon i alle typer samfunn og en forutsetning for modernitet». Enkel materialistisk historieforståelse tilsier imidlertid nøyaktig det motsatte: Det er graden av sivilisasjon som til enhver tid gir rammene for definisjonen av menneskerettigheter. I det gamle greske demokratiet var det en selvfølgelig «menneskerett» å kunne eie slaver, ettersom slavene sjøl var ekskludert fra demokratiet. Under føydalismen var det en menneskerett for en leilending eller husmann å ha rett til å dyrke sitt eget jordstykke på den tida som ble til overs etter arbeid for føydalherren. I og med den historiske overgangen til kapitalismen, som er Hagtvets nær fullkomne realisering av menneskerettighetene, ble denne retten til å stå i samme arbeid og være sikret et utkomme avskaffet. Rettighetene ble omdefinert i lønnsarbeidets og den personlige frihetens navn.

Men det bekymrer ikke Hagtvet. For ham er menneskerettigheter og liberale verdier intet mindre enn «politikkens overlov». De er formentlig av en annen verden, kan hende av guddommelig opphav?

Hagtvet kan dessverre si seg fornøyd med debatten, fordi hans opponenter for lengst har blitt demokratiske sosialister og medlemmer av det store «Menneskerettighetspartiet», slik den høyst eks-revolusjonære KK-skribenten Arild Rønsen  treffende uttrykker det i spalta si (27.8.). Også han lurer på hvorfor KK-redaktør Braanen insisterer på det revolusjonære grunnsynet når vi jo «alle» er blitt for den demokratiske sosialismen.

Og det er nettopp her Braanen og de «nye» ideologene i Rød Ungdom, RV osv. møter seg sjøl i døra. Hvorfor blodig insistere på revolusjon når det i virkeligheten er en eller annen form for parlamentarisk overgang til «sosialismen» en egentlig vil ha? Med sitt «vi er liberale, vi er demokratiske sosialister og for individets frihet, vi liker den liberale Marx, ikke den autoritære», argumenterer de akkurat som Karl Kautsky, og gjør seg derved slakteferdige for øksa til den sorte bøddel Hagtvet.

«Kautsky stiller spørsmålet slik», skrev Lenin: «‘Motsetninga mellom dei to sosialistiske straumdraga’ (dvs. det bolsjevikiske og det ikkje-bolsjevikiske) ‘er motsetninga mellom to fullstendig ulike metodar: Den diktatoriske og den demokratiske’.

Fyrst gjorde Kautsky ein lur vri då han forkynte det openbert meiningslause at ordet diktatur bokstavleg tala tyder diktaturet til ein einskild person. Så kunngjorde han med denne lure vrien som grunnlag at orda til Marx om diktaturet til ein klasse ‘fylgjeleg’ ikkje var meint bokstavleg (men i ei tying der diktatur ikkje inneber revolusjonær valdsbruk, men å vinna fleirtalet ‘fredeleg’ under det borgarlege – merk dykk det – ‘demokratiet’).»

Individets frigjøring er faktisk hva kommunismen til sjuende og sist handler om. Marxismen viser vitenskapelig at for å komme dit må klassene dermed og «menneskeretten» til å utbytte andre menneskers arbeid avskaffes. Til det kreves en revolusjonær makterobring, og også en overgangsperiode som Marx kalte for proletariatets diktatur, der arbeiderklassen ikke «utvider» det borgerlige samfunnets bærende prinsipper, men etablerer sitt eget klassedemokrati og knesetter sine menneskerettigheter. Målet? Å avskaffe klassene. I dette frihetens rike er borgerlig flerpartisystem, parlamentarisme og mindretallets diktatur samfunnshistoriske begreper fra den kapitalistiske oldtida.

Fra Revolusjon nr 29