tirsdag, 19 11 2019

Er det mulig for en bevegelse som er imot fri flyt av kapital ikke å ta stilling til Den Europeiske Union?

ATTAC har vist seg å ha et stort potensiale til å mobilisere til engasjement og aktivitet, i den grad at ingen regjeringer eller økonomiske institusjoner kan stille seg likegyldige. Noen, som den norske, har av den grunn valgt å stille seg positive.

Mange oppfatter likevel ATTAC som et opprør mot kapitalismen. De tusener som øyner et nytt håp i denne bevegelsen har et oppriktig ønske om forandring, og de fleste av dem ønsker systemoverskridende forandring. Det er positivt og det er utmerket. Likevel kan det være fornuftig å stoppe opp og spørre: Hvorfor slutter de sosialdemokratiske regjeringene i Norden opp om en bevegelse som er en grunnleggende trussel mot systemet de forsvarer?

Følgene av den imperialistiske "globaliseringa" rammer ikke bare arbeiderklassen og de fattigste landa, men også andre sosiale lag og samfunnsstrukturer. Den globaliserte "frihandelen" innenfor landbruket fører til den ene katastrofen etter den andre, for eksempel i form av kugalskap og andre dyresjukdommer, som direkte truer miljøet og menneskenes helse. Dette rammer sjølsagt bøndene hardt, men også den alminnelige forbruker, uansett klassetilhørighet. Riktignok må de fattigste ta til takke med de dårligste produktene, men heller ikke "middelklassen" har noen garanti for at maten de spiser ikke innebærer en risiko.

Derfor favner kampen mot markedsliberalismen om breie sjikt, også i Vesten, som føler seg truet på livet – bokstavelig talt. Bevegelsene som startet for alvor i Seattle har fortsatt i Nice, Praha og i Porto Allegro, og omfatter hundretusener, for ikke å si millioner av arbeidere og bønder, men også -- i stigende grad -- studenter, intellektuelle og småborgerlige sjikt i de framskredne industrilanda.

Mot markedets tyranni

Protestene retter seg mot det imperialistiske handelsregimets hovedkvarterer, som IMF, Verdensbanken, WTO, NAFTA, G-7 eller G-10 toppmøtene eller EU. Bevegelsene er sammensatte, de inneholder elementer som slåss for proteksjonisme og vern om den nasjonale industrien og landbruket, men er også prega av internasjonal solidaritet – uttrykt i krav som sletting av u-landas gjeldsbyrde, innføring av Tobin-skatt mot valutaspekulanter og nei til bruk av pensjonsfond til spekulative investeringer.

Til nå har den mangslungne protesten gitt seg mange uttrykk i form av forskjellige organisasjoner og nettverk. I Norge har vi f.eks. Nettverk mot Markedsmakt, Aksjon for velferdsstaten og Nei til EU. Og nå altså ATTAC, stifta i Norge i mars på Morgenbladets initiativ og etter inspirasjon fra det franske opphavet, i sin tid vakt til live av avisa Le Monde diplomatique. Organisasjonens navn er direkte utledet av Tobin-skatten, det vil si nobelprisvinner James Tobin sitt forslag om å skattlegge internasjonale valutatransaksjoner og dermed bremse spekulasjonen. Mottoet til det internasjonale ATTAC er å samle størst mulig bredde omkring bevegelsens hovedkrav og for øvrig å unngå "splittende" problemstillinger.

«Tar ikke stilling» i EU-spørsmålet

I forhold til det franske ATTAC og bevegelsens internasjonale plattform, er det norske avkommet heller blodfattig. Ved siden av initiativtakeren, det urbant liberale Morgenbladet, har ledende SV-ere spilt en sentral rolle som jordmødre for det anemiske barnet.

Spørsmålet om pensjonsfondenes rolle, et sentralt krav for det internasjonale ATTAC, er helt enkelt tatt vekk i det norske grunnlaget. Det samme gjelder andre hovedkrav. Stiftelsesmøtet i Oslo slo fast at ATTAC Norge ikke skal ta stilling til EU-spørsmålet. Dette har gledet Europabevegelsen og Reiulf Steen såvel som utenriksminister Thorbjørn Jagland, som begge var tidlig ute med å omfavne ATTAC. "Det er klart kapitalen må styres", sier de. "Vi må bekjempe de negative sidene ved globaliseringen", sier de. "Vi må ha demokratiske institusjoner som kan føre effektiv kontroll", sier de. De sier ikke at slike institusjoner er Den Europeiske Union, men allikevel oppfatter våre ører det slik, hva det enn kan komme av.

Her har de medspillere blant det internasjonale ATTACs frontfigurer. Susan George har omtalt euroen som en motvekt mot dollarens tyrranni, mens ATTACs leder Bernard Cassen skarpt har advart ATTAC Norge mot å ta stilling for eller mot EU.

Akilleshæl for EU

ATTAC-bevegelsen har de siste månedene spredd seg som en ildebrann, særlig i Skandinavia. I motsetning til de fleste opposisjonsbevegelser, har den fått særdeles god drahjelp av mediene.

De skandinaviske landa er et svakt ledd i Unionsprosjektet, her støter Unionen på den breieste folkelige motstanden. Danmark har sagt nei til euroen. Flertallet av svenskene ville i dag ha stemt nei til EU. Nordmennene har sagt nei og sier det fortsatt. Ved å kanalisere den folkelige motstanden mot kapitalkreftenes overstyring av den nasjonale suvereniteten og restene av velferdsordningene i "global" retning, ved å kreve reformer av handelssystemer og mer rettferdighet for u-landa, blir oppmerksomheten vendt bort fra EU- "globaliseringas" mest direkte og konsekvente uttrykk i vår del av verden. I dette perspektivet kan EU etterhvert til og med framstå som en mulig "reformator" – også Brussel har innsett at sletting av ulandsgjeld kan være lurt.

Dette har EU-tilhengerne skjønt. De vil gjerne ha "demokratiske reformer", også av EU. De er positive til "sosiale bevegelser" så lenge de ikke truer kapitalens hegemoni, men tvert om kan bidra til å stabilisere systemet de europeiske monopolene har stablet på beina.
FRA REVOLUSJON NR. 21, våren 2001