Gro Harlem Brundtland kuppet igjennom EØS-avtalen i 1992, i tilfelle folket skulle komme til å stemme «feil» i 1994 – som vi også gjorde. Siden har alle norske regjeringer, med EØS-avtalen som sklibrett, sørget for at Norge er blitt mer og mer integrert i EU. Stikk i strid med den uttalte folkeviljen. Med få unntak blir det som vedtas i Brussel implementert i norsk lovverk.
EØS-avtalen er like fullt noe annet enn medlemskap. Avtalen gir Norge en reservasjonsrett (vetorett) som regjeringene, uansett kulør, later som om det er uråd å bruke. Det er sjølsagt sprøyt. Det tredje Postdirektivet og Datalagringsdirektivet som ligger på bordet er anledninger der reservasjonsretten kan og må brukes. I forhold til Datalagringsdirektivet er det tverrpolitisk enighet, minus Ap, om at det representerer et uakseptabelt inngrep i den personlige frihet. Landmøtet i NtEU vedtok lørdag en egen uttalelse der det bl.a. heter:
Nei til EUs landsmøte krever at Stortinget benytter den legitime reservasjonsretten i EØS-avtalen til å forhindre at datalagringsdirektivet blir norsk lov. Retten til privatliv er en sentral del av demokratiet. Vi ønsker ikke et samfunn der personvernet og rettssikkerheten svekkes for alle innbyggere for å oppnå usikre gevinster i terroristjakt og kriminalitetsbekjempelse.
Nei-flertallet holder stand etter alle disse åra. Lisboatraktaten er et stort skritt i retning av EU som byråkratisk superstat, og gjør det om mulig enda mindre fristende enn før å bli en delstat styrt fra Brussel. Nei til EU feirer folkets seier i 1994 samtidig som organisasjonen avholder sitt landsmøte. NtEU kan skilte med nesten 30.000 medlemmer til tross for flere år med tilsynelatende stillstand i den norske EU-debatten.
Vi ønsker Nei til EU et godt og framgangsrikt landsmøte, der viljen til fortsatt kamp mot EU og EØS nok en gang vil bli stadfesta – en kampvilje som bæres oppe av tusener av fotsoldater i hver krik og krok av landet, aktivistene som utgjør den ukuelige ryggmargen i den norske EU-motstanden.