Matprisene har økt langt mer enn konsumprisindeksen. Foto: Juliana Mayo på Unsplash
Allerede to måneder etter en kortvarig storstreik og et resultat LO-toppen påsto var «historisk» bra, ser alle at det blir nedgang i reallønna. Nok en gang.
Inflasjonstalla ligger ca. 1,5 prosent høyere enn ramma for oppgjøret, og den nye «doble» rentehevinga fra Norges Bank i juni gjør utsiktene dystre for dem med store boliglån. Rentenivået på 3,75 er det høyeste på 15 år og vil øke til minst fire prosent over sommeren.
Legger skylda på Norges Bank
LO-leder Peggy Hessen Folsvik. Foto: Trond Isaksen, LOs mediebank.Mens LO-toppen har bevilga seg sjøl lønninger på opptil halvannen million kroner, prøver den desperat å avlede oppmerksomheten fra sviket den la opp til i vårens mellomoppgjør. Peggy Hessen Følsvik vil komme et gryende opprør på grunnplanet i fagbevegelsen i forkjøpet. Hun prøver å skyve skylda for at lønna ikke strekker til på de «ubegripelige» rentehevingene fra Norges Bank, vel vitende om at prisstigninga på mat og strøm allerede har spist opp lønnstillegget også for fagorganiserte uten ett øre i lån.
Det er ingenting ubegripelig ved at sentralbanken forfølger sitt såkalte inflasjonsmål på to prosent, der idealet er at minst to prosent av lønna skal spises opp av inflasjon hvert eneste år. Med en inflasjon på det tredobbelte, er rentevåpenet det klassiske verktøyet Norges Bank tar i bruk, blant annet for å styrke kronekursen mot andre valutaer.
Sentralbanken kunne også ha brukt valutareserver til aktivt å kjøpe kroner, men det skjer ikke fordi monopolkapitalens industrifraksjon er tjent med ei svak krone. Framfor alt handler dagens rente- og pengepolitikk om å inndra kjøpekraft, det vil si at folk må stramme inn livreima for at staten kan bruke flere miliarder på opprustning, politi og andre statsorganer.
Da representantskapet i LO vedtok sine krav om «økt kjøpekraft» i februar, var det ei forventa prisstigning for 2023 på snaue fem prosent som ble lagt til grunn. Det lå allerede i disse naivt lave anslaga at rentekarusellen ville skyte fart og at inflasjonen ville bli langt høyere enn fem prosent. Revolusjon var blant de ytterst få stemmene som advarte om dette allerede i februar.
Åtte år uten reallønnsvekst
Nå må også LO-økonom Roger Bjørnstad innrømme at kjøpekrafta til vanlige folk ikke har økt siden 2015. Det er helt andre toner enn LOs sjølskryt fra april med påstand om det beste lønnsoppgjøret på 20 år. Bjørnstad sier i Dagsnytt Atten 22.6. at «lønnsoppgjøret ender nok en gang med reallønnsnedgang for arbeidstakerne». Han medgir at det skjer «fordi vi har institusjonalisert at arbeidstakerne tar ansvar». Med arbeidstakerne mener Bjørnstad det faglige byråkratiet og forhandlingsapparatet.
Den reformistiske LO-toppen har som sitt «samfunnsansvar» å sikre profitten og konkurransevilkåra, særlig for eksportindustrien. Dette er hele formålet med frontfagmodellen, der lønnstillegg avgjøres av hva eksportindustrien kan «tåle». Den samme eksportindustrien tjener grovt på at kronekursen holder seg svak overfor euro og dollar, noe som igjen medfører importert inflasjon ettersom alle varer fra eurosonen og USA blir dyrere. I løpet av de siste to åra har prisen for en euro gått opp fra 10 til 12 kroner.
Møter seg sjøl i døra
LO-toppen møter dermed seg sjøl i døra når den korrekt hevder at mye av inflasjonen er importert og samtidig kritiserer sentralbanken for å sette opp renta for å dempe inflasjonen og styrke kronekursen. «Vi klarer ikke å opprettholde en fornuftig lønnsdannelse når Norges Bank ikke balanserer hensynet på en bedre måte», sier sjefsøkonom Roger Bjørnstad i et forsøk på å fraskrive seg ansvar for at den «fornuftige lønnsdannelsen» betyr stadig mindre i lommeboka til arbeidsfolk.
Sett fra Folkets Hus på Youngstorget handler en fornuftig lønnsdannelse om at kapitalistenes profitt og aksjeutbytter må sikres, men uten at lønna til arbeidsfolk blir så lav at de bukker under for dyrtida. For det kan bety at arbeiderklassen velger klassekampens vei og stiller fagtoppene til ansvar for at de hjelper borgerskapet med å velte dyrtida over på arbeidsfolk.
Sakte, men sikkert er arbeidsfolk i ferd med å erkjenne at klassesamarbeidslinja ikke sikrer verken reallønna, stabilt rentenivå eller arbeidsplasser. Den sikrer bare at de rikere blir rikere, mens inkassokrav og fattigdom blir virkeligheten for stadig flere.
Dyrtidskrisa er allerede en realitet for 18 prosent, ifølge en ny rapport fra Sifo. Og det er allerede før virkningene av de siste renteøkningene gjør seg gjeldende. Rentene biter enda mer til høsten. I forberedelsene til neste års oppgjør må klubber og foreninger reise krav om indeksregulering som automatisk utløser kompensasjonstillegg eller nye forhandlingsrunder når prisene øker mer enn forutsatt.