Når ble en tyggis i lavtlønnstillegg «historisk»?

Med lav prisstigning kunne 4,5 prosent lønnstillegg ha vært et noenlunde akseptabelt resultat, hvis det hadde vært realiteten. Men det faktiske generelle tillegget er ikke på mer enn ca en og en halv prosent.

4,5 prosent er bare den såkalte ramma. Gjennom alskens tallmagi, prisprognoser og beregninger av «overheng» fra i fjor, forsvinner tre prosent på veien. Når overheng og forventa lønnsglidning er trukket fra på klassesamarbeidskalkulatoren, gir det snaut 5000 kroner i året eller kr 2,50 i timen. De med lønn under 286000 får slengt til seg ei krone ekstra. Lavtlønnstillegget for en hel arbeidsdag rekker altså til en pakke tyggegummi!

Av dette forsvinner minst to prosent i den obligatoriske tjenestepensjonen og ca en tredjedel i skatt. Den mest lavtlønte firedelen som kommer «historisk» ut av dette oppgjøret, får 17 kroner dagen netto, hvis de ikke har lokal forhandlingsrett. Det tilsvarer et brød om dagen.

Representantskapet i LO tar endelig stilling til resultatet den 17. april. Det er liten grunn til å vente noen opposisjon her. De forbundsvise tilpasningene innafor den fastlagte ramma vil ikke føre til særlig store endringer, med et mulig unntak for offentlig sektor, som nå kan utløse noen utsatte tillegg fra fjorårets oppgjør.

Hvor blei det av resten?

Alle som kan regne, finner fort ut at 4,5 prosent nominell lønnsøkning for ei gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på kr 317700 skulle vært ca 14300 kroner, og ikke 5000.

Den hemmelige formelen er det såkalte overhenget. Dette er en regnekonstruksjon som skal vise differansen mellom gjennomsnittslønna for året under ett og lønnsnivået i siste kvartal. Det slår vilt og misvisende ut for ulike bransjer, men tjener som resept for å straffe lokale tillegg tilkjempet om høsten som så går til «fratrekk» ved hovedoppgjøret neste vår.

Det tekniske beregningsutvalget anslår overhenget til 2007 til 2 prosent for alle grupper under ett. Dermed er 4,5 prosent – simsalabim – blitt redusert til bare 2,5 prosent. Men så kommer forventa lønnsglidning på rundt en prosent, og vi ender på fattige en og en halv prosent.

Dette er hva som skal kompensere levekostnadsøkningene. Ei reell lønnsøkning måtte tatt hensyn til økte egenandeler og høyere moms, innføring av mervediavgift på nye tjenester (som kollektivtransport og kino), renteøkninger, priseksplosjon i boligmarkedet og de rødgrønnes varsla skatteskjerpelser. Disse faktorene til sammen spiser opp tillegget før vi har fått det.

Men viktigere enn noe annet er jo konkurranseevnen, det vil si om norske arbeidere gjennom høyere produktivitet eller dårligere lønn klarer glede borgerskapet ved å utklasse andre lands arbeidere.

Det tekniske beregningsutvalget innrømmer at produktivitetsveksten i norsk industri «var i årene 2001-2003 bedre enn hos handelspartnerne. Produktivitetsveksten i norsk industri har også i de siste tre år vært relativt høy». (TBU 2007 side 66) Men utvalget er mest opptatt av lønna som konkurransefaktor. «I løpet av de siste ti årene har den kostnadsmessige konkurranseevnen, målt ved relative timelønnskostnader i felles valuta, i gjennomsnitt svekket seg med 2 prosent per år.» En viktig grunn til denne svekkelsen er sannsynligvis at en rekke nye EU-land i Øst-Europa trekker timelønnskostnadene kraftig ned.

Reallønn og lederlønninger

Offisielt har lederlønningene vokst med over 8 prosent i 2006. Aksjeutbyttene i 2006 økte med 32 – trettito – prosent , og kursene har fortsatt å stige i 2007. Siden nyttår har børsen nesten ukentlig satt nye rekorder, etter en profitt- og utbyttefest som har pågått nesten uavbrutt siden 2003.

For LO og NHO er lederlønningene, som i mange tilfeller har økt med 20 prosent og mer, blitt et problem. Vi hører stadig pliktmessige formaninger om at lederne ikke må være så grådige, og at de må vise ‹samfunnsansvar». Men disse formaningene har lite å gjøre med moralsk forargelse over at direktørsjiktet stjeler uhemmet av verdiene som arbeidsfolk har skapt. Problemet for både LO- og NHO-ledelsen er at denne utilslørte grådigheten gjør arbeidsfolk forbanna, og derfor øker «faren» for at arbeiderne stiller tilsvarende lønnskrav.

Det er mot denne bakgrunnen en må se årets «historiske» oppgjør. Da blir kr 2,50 i timen latterlig sett fra kapitalens side, og tragisk sett fra fagbevegelsens synspunkt. Under oppgangsperioden og den nåværende høykonjunkturen har nemlig reallønna til arbeidsfolk økt mindre enn den gjorde mellom 1995 og 2005, det vil si også under kriseperioden 2000-2003.

Forspilte muligheter

I dag er forholdene ekstremt gunstige for å stille og gjennomtvinge kraftige tillegg i nesten alle bransjer og sektorer. Industrien skriker etter arbeidskraft for første gang på lenge. Eksportinntektene er formidable. Produktiviteten er rekordhøy. Overskuddene er astronomiske. Det er nettopp nå det burde hentes ut lønnstillegg som monner.

Det er også nødvendig for å ta igjen det tapte og for å stå bedre rustet foran det planlagte ranet av pensjonsordninger og andre velferdstiltak. Både tjenestepensjonen og den forestående «pensjonsreformen» innebærer et planlagt røveri av opptjente goder. Trinn to i denne planen fra kapitalen og statens side er at vi må kompensere for dårligere offentlige velferdsordninger. Det skal gjennomtvinges enten gjennom egenbetaling for private «løsninger», eller vi skal presses til å «selge» lønnstillegg i framtida som motytelse for at ordninger som for eksempel Avtalefestet pensjon (AFP) skal bestå i en eller annen form. I virkeligheten betyr dette at nye, indirekte lønnsnedslag står for døra, hvis ikke arbeiderklassen evner å slå tilbake. Den nåværende høykonjunkturen gir ypperlige betingelser for motangrep og lønnstillegg som kan skaffe oss en buffer mot angrepene som kommer.

Men det forutsetter en fagbevegelse som kan og vil slåss for sine medlemmer.

LO-toppen og de aller fleste fagtoppene, uansett om de har partibok i Ap eller SV, er ikke desto mindre skjønt enige om at arbeidsfolk skal være fornøyde med et «hyggelig» oppgjør. De beroliger stat og kapital med at LO er ansvarlige og på ingen måte vil bidra til å «svekke konkurranseevnen» til norske kapitalister.

Reformismens klamme grep

Hvordan er dette mulig? Og hvorfor finner arbeidsfolk seg i det?

Det er mulig på grunn av reformistenes kontroll over fagbevegelsen, og et langt på vei passivisert grunnplan. Klassesamarbeidsideologien ligger som et vatteppe over hele fagbevegelsen, som er lullet i søvn av ideen om at samarbeid mellom arbeid, kapital og kapitalens stat er til beste for «alle». De vil ha oss til å tro at alle parter har fordel av at «lønningene ikke stiger for mye» og at «moderasjon er bra for samfunnsøkonomien». Hvis samfunnsøkonomien er det samme som kapitalistenes lommebøker, er påstanden riktig. Men bare da.

Tanken på å bryte med kapitalismen som system er nærmest ikke-eksisterende. Det gjelder også for det radikaliserte tillitsmannssjiktet fra venstre-Ap, SV og RV/Rødt som dominerer mange lokale LO-avdelinger, særlig etter at den rødgrønne regjeringskonstellasjonen inntok taburettene.

Med en viss rett kan de reformistiske lederne dekke seg bak at store deler av klassen ikke er beredt til å streike for harde lønnskrav. Men det gjelder på langt nær alle bransjer og sektorer.

Likevel er det opplagt at svekka klassebevissthet og sterkt gjennomslag for borgerskapets propaganda om at «vi» alle er i samme båt og at alle (som eier egen bolig) er blitt mer velstående som følge av priskarusellen i boligmarkedet, underletter det faglige forræderiet. En fagbevegelse som verken stiller spørsmål ved det nåværende utbyttersystemet eller evner å fronte reint økonomiske kampkrav, underbygger en småborgerlig bevissthet blant arbeidsfolk og skyver dem objektivt i armene på Fremskrittspartiet. Når fagbevegelsens mest radikale krav går ut på å skjerpe skattene for alle, og ikke bare for de rike, kan Siv Jensen & Co. plukke fruktene.

Bryt med klassesamarbeidslinja!

I virkelighetens verden har arbeid og kapital uforenlige interesser. Kapitalistene har bare bruk for oss så lenge vi produserer merverdi og profitt for dem. Jo lavere lønninger, desto større profitt. Så enkelt er det faktisk. Når de faglige lederne godtar at profitten skal skjermes, viser det at de sjøl er i lomma på kapitalen, og tjener den. Ved å godta konkurranseevnen til norsk kapital som premiss, begår fagtoppene en dødssynd for enhver fagbevegelse, sjøl den mest reformistiske. Fagorganisasjonens kollektive idé er jo nettopp å hindre at arbeidere skal settes opp mot eller underby hverandre, verken innenfor eller utenfor landets grenser.

Det er et spørsmål om tid før arbeiderklassen tvinges til å våkne og revitalisere en fagbevegelse som ligger på sotteseng, og tvinger den til å føre solidarisk klassekamp. Det vil bli en hard oppvåkning når neste krise slår inn, og den vil bli hardere jo lenger arbeidsfolk venter med å konfrontere fagbossene og reise kampen nedenfra.

Hele avtaleverket, trepartssamarbeidet og det toppstyrte LO-systemet er en klamp om foten. Fagbevegelsen må revitaliseres nedenfra. Virkelig klassekamp mot kapitalistene er bare mulig når grunnplanet i fagbevegelsen tar affære og blåser til storm mot klassesamarbeidslinja. Det er en storm som, når den kommer, vil stille de reformistiske faglige lederne mot veggen.