Endelig er vi kvitt høyreregimet! Gleden er samstemt blant fagorganiserte og andre etter åtte år med velferdskutt og endeløse angrep på faglige rettigheter og arbeidsvilkår.
Dagpenger er kutta. Feriepengene er stjålet fra de arbeidsløse. Mange mista lønnsgaranti ved konkurs etter at ordninga ble lagt om. Kronisk sjuke fikk innført egenandel for fysioterapibehandling. Stønaden til barn som trenger briller er redusert. 30 000 har mista bostøtte fra Husbanken. Skatt er innført på sluttvederlaget. 125 000 har mista reisefradraget. Bussjåfører må betale skatt av fribilletten sin. Lista er mye lengre.
Hos noen er forventningene store til ei ny «rødgrønn» regjering. Regjeringa er nødt til å levere på noe, ikke minst fordi trekløveret Ap, Sp og SV sammen med Rødt har spent forventingene høyt.
Når det skjer, vil jubelen stå i taket i LO, med varme takksigelser til «vår regjering» som har innfridd. Men straks noen av de mest ekstreme kuttene er snudd i statsbudsjettet for 2022, vil LO mane medlemmene til tålmodighet for å gi den nye regjeringa arbeidsro.
Striden om EØS-avtalen er en bombe i lasten for den nye regjeringa.
Siden vil sakene stå i kø. Alt tyder på at strømprisene fortsetter sin himmelferd utover høsten. Englandskabelen kommer i drift i oktober. Den aleine vil gi et påslag på 10 øre/kWh, mener kraft-analytikerne. Den britiske strømprisen har vært oppe i ufattelige 5 kr/kWh, og prisen smitter tilbake og drar gradvis opp den norske strømprisen ytterligere. Det er sånn kraftbørsen virker.
Rettsaka som Nei til EU har reist mot staten for grunnlovsstridig norsk tilslutning til ACER og EUs tredje energimarkedspakke kommer opp i november. Forrige rettsrunde handlet om hvorvidt Nei til EU i det hele tatt skulle få lov til å reise sak. Nå begynner sjølve saken i en situasjon med astronomiske strømpriser. Det skal mye til for at Nei til EU vinner fram mot systemvokterne, men debatten rundt ACER og dermed EØS får enda mer luft under vingene. For arbeidsfolk i industrien er spørsmålet dobbelt viktig: Hele grunnlaget for at den kraftkrevende norske prosessindustrien eksisterer som hjørnesteinsbedrifter landet rundt, er vannkrafta og lav strømpris. Ellers ville det vært meningsløst å frakte bauxitt fra Guinea, Vietnam og Australia til norsk aluminiumindustri. Derfor vokser faren for utflagging av industrien jo mer det norske kraftsystemet blir fullintegrert med resten av Europa, som EU har som mål.
Striden om EØS-avtalen er en bombe i lasten for den nye regjeringa. Vi nevner i fleng luftfarten, taxinæringa, bemanningsbransjen og altså ikke minst tilknytninga til EUs energiunion. Sosial dumping og EØS er enegga tvillinger.
Ap er krystallklare på at avtalen skal ligge til grunn for ei ny regjering. Sp og SV er begge imot EØS-avtalen, men begge partier – og særlig Sp – tonet ned sin motstand dess nærmere valgdagen kom. Et sannsynlig «kompromiss» er at Ap motstrebende går med på en utredning av alternativer til EØS-avtalen. Dette er et krav fra Fellesforbundets landsmøte som er vanskelig å avvise. Det andre kravet fra landsmøtet om at Norge må ut av ACER, kommer Ap til å slåss imot med nebb og klør.
Den neste prøven kommer med tariffoppgjøret til våren. Forrige tariffoppgjør var en vits. Reallønna går ned og en femtedel av befolkningen er blitt merkbart fattigere i løpet av pandemien. Titusener har vært permitterte eller arbeidsløse. Det meste av statens koronapenger har gått i rett i lommene på aksjonærene i de store konsernene.
Overskuddet fra oljefondet er blitt tappa for å gi til de rike, og nå kommer kravet om å stramme inn den «løsslupne» finans- og pengepolitikken. Staten har neppe «råd» til å bidra stort mer til AFP-ordninga, heller ikke med ny regjering. Mange av dem som har beholdt jobben har ikke kjent dyrtida tømme bankkontoen av den enkle grunn at feriereiser og fornøyelser har vært satt på vent i halvannet år. Når folk skal begynne å leve mer normalt, strekker pengene ikke til. En strømpris som kan gi ekstrautgifter på to tusen kroner i måneden vil kjennes. Da vil også folk på arbeidsplassene begynne å murre og stille krav om et tariffoppgjør som monner. Skal det virkelig monne, snakker vi om tosifra tillegg, enten vi snakker i kroner eller prosent.
Men de reformistiske lederne vil med stor sikkerhet mane til maksimal ro og moderasjon for å gi kapitalister og regjering et pusterom. De vil si at «vår regjering» trenger mer tid på seg til å få økonomien på fote og bedre konkurranseevnen. Klubber og foreninger må ikke la seg dupere til passivitet, men i stedet skjerpe kampberedskapen.
I motsatt fall vil gleden over å være kvitt NHO i regjering bli avløst av en kalddusj. Varm høst kan bli kald vinter.
Faglig kommentar i Revolusjon nr. 59, oktober 2021.
