Hverdag i kabinen. © Pressefoto fra SAS.
Ultimatumet som SAS-ledelsen i november 2012 lyktes med å tvinge på de ansatte i Norge, Sverige og Danmark burde få sirener til å ule i hele den skandinaviske fagbevegelsen.
Dette er sosial dumping i masseomfang, der en norsk «rødgrønn» statsråd Giske har vært ivrigste pådriver med NHO & Co. som klappekorps.
Det dreier seg om tusenvis av ansatte i flyselskapet. Og det gjelder de som blir solgt ut til andre – som deler av bakketjenestene, Flybussen og Wide. En utrolig lojalitet til selskapet i form av lønnsfrys i sju-åtte år blir nå «belønnet» med lønnsnedslag. Størrelsen på lønnsnedslaget varierer mellom kabinansatte, piloter og bakkeansatte, men er under alle omstendigheter formidabelt. For noen er det snakk om regelrette lønnskutt på 10-15 prosent. Og det er ikke alt: Relativt anstendige pensjonsavtaler og andre oppnådde rettigheter er gjennomhullet til det ugjenkjennelige.
Vel, vel, sier noen. Sånn er nå engang kapitalismen. Desto bedre for de ansatte hos konkurrenten Norwegian!
Tro om igjen. Allerede i desember kunngjorde Norwegian-sjef Bjørn Kjos, som lenge har harselert over det kostnadstunge SAS kontra det kostnadseffektive Norwegian, at også «hans» kabinansatte er altfor dyre og bør erstattes med billig asiatisk arbeidskraft. I første omgang på de interkontinentale rutene.
For skandinavisk fagbevegelse har det som har skjedd i SAS vært uhørt og utenkelig, iallfall i hele etterkrigsperioden. Det mest ekstreme vi har opplevd i Norge på dette feltet, var da finansminister Per Kleppe (Ap) i 1980 innførte lønnsstopp ved lov og ga begrepet «sosialfascisme» nytt liv. Men dét angrepet var ganske kortvarig. Det er også en viss forskjell på lønnsstopp og regelrett lønnsnedslag.
Sosial dumping er ikke noe nytt. Men så langt har dette ramma uorganiserte, kontraktøransatte, innvandrere, flyktninger uten oppholdstillatelse osv. Det har vært de som har stått utafor fagbevegelsen, utafor trepartssamarbeidet, utafor det regulerte arbeidsmarkedet. De som ikke er fanget opp av «den norske modellen». Denne norske modellen ernå i ferd å bli kjørt på dynga. Borgerskapet og sosialdemokratiet gidder ikke slepe på den lenger. Den europeiske krisa gjør at kapitalens menn og kvinner får frysninger om natta, og da har de ikke tenkt å gi ved dørene for å sikre klassefred. Den er jo sikra uansett, eller hva? Med litt rødgrønt påtrykk fra regjeringskontorene og et LO som går stille i dørene, godtar snart norske arbeidsfolk hva som helst. Og dét under det som fortsatt minner om en høykonjunktur for store deler av økonomien.
