13-timersdagen rykker nærmere.Regjeringa har sikra politisk flertall for midlertidige ansettelser og søndagsarbeid. Den eneste endringa i forhold til det opprinnelige forslaget er at maksperioden for midlertidig ansettelse skal være tre år og ikke fire, samt at man «bare» skal kunne jobbe tre søndager på rad.
I stedet for å massemobilisere medlemmene og feie lovforslaget av bordet, vil LO-ledelsen heller drive valgkamp de neste åra.
LO klager over løftebrudd fra KrF og Venstre, men erklærer slaget som foreløpig tapt. Gerd Kristiansen konstaterer at det er et solid flertall i Stortinget for å vedta de foreslåtte endringene. – Vi vil imidlertid gjøre vårt for at arbeidslivsspørsmål blir en hovedsak både i kommunevalgkampen vi nå står overfor, og i stortingsvalgkampen i 2017. Da vil vårt mål være å få et stortingsflertall som kan reversere de endringene som nå blir vedtatt, sier hun. Skulle det være betryggende?
Kamp eller valgkamp?
I praksis betyr dette at LO har tenkt å drive valgkamp istedenfor å slåss – så sant medlemmene ikke tvinger fram noe annet. Den politiske streiken i januar viste med all tydelighet at de fagorganiserte er villige til å slåss for Arbeidsmiljøloven. Men dette spiller tilsynelatende ingen rolle for en fagtopp som er mest opptatt av å følge de parlamentariske spillereglene.
En ny politisk streik over flere dager burde være et absolutt minimum for en fagbevegelse med respekt for seg sjøl, der man truer med generalstreik om ikke endringsframlegga til loven tas av bordet øyeblikkelig.
Krev at fagbevegelsen bruker makta den har
Sånne tanker er visst den reine styggedom for faglige ledere som er limt til statsapparatet og borgerskapets institusjoner. Det er bare grunnplanet som kan framtvinge ei anna linje. For det er en farlig kurs å skulle leve med midlertidige ansettelser og søndagsarbeid i minst to og et halvt år fram i tid, med lysegrønt håp om at Ap vinner 2017-valget og ikke bryter løftene sine i mellomtida. Slike endringer til det verre er uansett vanskelige å reversere.
Skal fagbevegelsen ikke forgå av åndenød, må den bryte med den inngrodde systemlojaliteten. LO og de andre landsorganisasjonene har makt og kraft til å feie de reaksjonære lovforslaga av bordet. Problemet er at pampene ikke vil bruke den av frykt for å ødelegge klassesamarbeidsklimaet. Det er et samarbeid som for lenge sida er oppsagt fra kapitalmakta si side.
Det er grunnplanet i fagbevegelsen som må ta affære om ikke både fagbevegelsen og faglige rettigheter skal gå opp i liminga.
