Arbeidstilsynet i Bratislava
EU prøver å framstå som et mer spiselig og «sosialt» prosjekt. Nye direktiver og byråer som skal sikre minimumsrettigheter er lansert med brask og bram. Arbeidsmyndigheten ELA omtales som «juvelen» i byggverket.
Som alltid handler det mest om hva som tjener den europeiske kapitalens interesser, ikke arbeidernes. Sosial dumping i Europa har nådd et nivå som er med på å undergrave produktiviteten og dermed konkurranseevnen til europeisk eksportindustri. Det ødelegger også for den «frie» konkurransen innad i Europa når noen konserner baserer virksomheten på å lønne rettsløse arbeidsfolk under eksistensminimum. Dessuten blir enkelte land drenert for arbeidskraft som kapitalen i disse landa trenger på eget marked.
Bak alle de fine frasene om et mer sosialt Europa handler det om at europeisk storkapital vil ha likere konkurransevilkår. Når lønningene i Europa spenner fra 4 til 40 euro i timen, så slår det ulikt ut på bunnlinja i konsernene. Ikke alle kan nyttiggjøre seg den billigste arbeidskrafta. Uretten rammer altså kapitalen! Når arbeidskrafta er for billig, for ufaglært og for sulten, er det jo grenser for hvor mye merverdi som kan presses ut av den.
På sitt toppmøte i Göteborg i 2017 lanserte EU sin sosiale pilar. Et nytt direktiv, Opplysningsdirektivet for gjennomsiktige arbeidsvilkår, og en europeisk arbeids- og trygdemyndighet, European Labour Authority (ELA), skal nagle pilaren. EU-toppene ble i sommer enige om at hovedkontoret skal ligge i Bratislava. I sitt innsalg for Bratislavas kandidatur understreket den slovakiske statsministeren Peter Pellegrini at Slovakia er spesielt opptatt av spørsmålet om arbeidskraftsmobilitet.
Og det er nettopp dette den sosiale pilaren først og fremst handler om: Hvordan sikre enda mer fri flyt av arbeidskraft på kryss og tvers i Europa. Det handler om å «sikre arbeidsmarkedets tilpasningsevne», som det står i fortalen til direktivet.
I dag jobber eller bor 17 millioner europeere i andre land enn det de kommer fra. Det er en dobling på ti år. Teksten i ELA-forordningen innledes med å minne om at «Den frie bevegelighet for arbeidstakere, etableringsfriheten og den frie utveksling av tjenesteytelser er grunnleggende prinsipper for Unionens indre marked».
ELA får 140 ansatte, et årsbudsjett på €500 millioner og skal være operativt fra oktober i år (2019). Oppgaven til ELA går særlig ut på å bistå EU-kommisjonen og medlemsstatene når det gjelder å håndheve EU-lovgivning som dreier seg om utstasjonering og tjenesteyting i EØS-området. ELA skal også mekle mellom land ved uenighet mellom de nasjonale myndighetene. Alt ligger til rette for å gradvis presse fram harmonisering av trygdeytelser og systemer for lønnsfastsettelse. Den nordiske modellen med kollektiv forhandlingsrett istedenfor minstelønn, passer ikke inn i malen. ELA støttes av den reformistiske Europeiske faglige samorganisasjonen (ETUC). LO ser etter litt nøling ut til å hekte seg på.
De opprinnelige forslagene om vedtaksmyndighet har blitt noe utvanna etter flere runder mellom Kommisjonen, EU-parlamentet og Rådet. I praksis får ELA likevel en avgjørende rolle. Det ligger da også i navnet: Hva skal ellers et europeisk myndighetsorgan være godt for? Over tid får alltid slike EU-byråer økt myndighet.
Faglig kommentar i Revolusjon nr. 55, høsten 2019.
