Fra 1. mai-toget i Oslo 2017. Foto: Revolusjon.
EØS-avtalen og dens mange arbeiderfiendtlige direktiver som er nedfelt i norsk lov er et problem og må bekjempes. Men det må skje på solidaritetens grunn.
Venstresida og fagbevegelsen har satt seg i en defensiv stilling når den faglige klassekampen er omdirigert til en kamp om borgerlige lovparagrafer og tolkning av dem.
Landsmøtet til Rødt avdekket en langvarig splittelse i partiet, og for så vidt på andre deler av venstresida, når det gjelder spørsmålet om arbeidsinnvandring. Et stort mindretall sloss mot partiledelsens ønske om å kreve tariffavtale og arbeidskontrakt for arbeidere fra EØS som vil ha oppholdstillatelse. Et krav i den formen løser ingenting, men gir desto mer makt til arbeidskjøperen. Han kan bare true med å si opp arbeidskontrakten og dermed i praksis også oppholdstillatelsen.
Bakteppet er arbeidsinnvandringa til Norge etter østutvidelsen av EU/EØS i 2004, en innvandring som i flere bransjer åpenbart har medvirka til et ras i fagorganisering og massiv sosial dumping. Kombinasjonen av bemanningsbyråer, Schengen-avtalen og et EØS-lojalt LO har ført til sosial elendighet, husmannsvilkår og mafiatilstander i f.eks. bygg og transport.
I 2018 var rundt 185 000 personer fra EU sysselsatt i Norge, 130 000 av dem var bosatt her. Nesten alle kommer fra de nyeste medlemsstatene i EU (fra 2004), men arbeidere fra Polen, Litauen og Romania dominerer totalt (80 %). En betydelig andel jobber via ulike bemanningsbyråer, det gjelder særlig de som ikke er bosatt i Norge. Og dem er det særlig vanskelig å organisere.
Bygningsarbeiderne var historisk sett en sterk gruppe innafor fagbevegelsen. I dag er organisasjonsgraden nede i ni prosent. Med delvis unntak for rørleggere og elektrikere, er alle andre byggfag mer eller mindre dominert av østeuropeisk arbeidskraft. For å sitere et debattinnlegg fra den gamle heismontøren Terje Skog: «Det eksisterer allerede bestemmelser, gjennom allmenngjøringssystemet, om at bygningsarbeidere (og andre) skal lønnes etter tarifferte vilkår. Sosial dumping florerer likevel innafor bransjen(e).»
Der fagbevegelsen står svakt, blir «normale» lønns- og arbeidsvilkår deretter.
Det samme kan sies om sesongarbeid i fiskeriene og i landbruket. Her er imidlertid et større innslag av arbeidskraft fra utenfor EØS, som Vietnam og til dels Russland. De må ha oppholdstillatelse for å få jobbe, og er sånn sett allerede diskriminerte i forhold til EØS-arbeidere. Som det så fint heter i Utlendingsloven: «Kongen kan fastsette i forskrift at det skal kunne gis forhåndstilsagn om oppholdstillatelse for å utføre arbeid innen bestemte næringsgrener som har behov for ekstra bemanning i avgrensede perioder.»
Det sier sitt om det elendige lønnsnivået når velstående bønder og grådige fiskeeksportører chartrer egne fly for å hente inn denne arbeidskrafta. Utlendingsloven sier riktig nok at lønns- og arbeidsvilkår ikke skal være dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen. Tariffavtaler er allmenngjort i disse sektorene. Det hjelper fint lite. Kapitalistene tolker loven etter eget skjønn: «Dersom slik tariffavtale eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår ikke være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke.»
Der fagbevegelsen står svakt, blir «normale» lønns- og arbeidsvilkår deretter. Terje Skog har rett når han sier «det er på tide å innse at fagbevegelsen, gjennom sitt eget forfall, sjøl har lagt grunnlaget for elendigheten i arbeidslivet. Framfor å kreve innføring av tiltak som er beslektet med føydale stavnsbånd tillegger det en reell venstreside å utvikle en kjempende fagbevegelse».
Fagbevegelsens egen kampkraft blir systematisk lammet når alt skal gå «tjenesteveien», det vil si gjennom LO-systemet og «partssamarbeidet»
Det betyr nødvendigvis kamp imot den reformistiske linja som går ut på å bønnfalle staten om reguleringer, eller kjøre juridiske prosesser i håp om at LO-advokatene klarer å hekte rettigheter på en og annen paragraf. Det kan i beste fall løse noen enkeltsaker, mens det faglige grunnfjellet blir passivisert. Fagbevegelsens egen kampkraft blir systematisk lammet når alt skal gå «tjenesteveien», det vil si gjennom LO-systemet og «partssamarbeidet» eller langdryge prosesser i det borgerlige rettsvesenet.
Solidaritetsaksjoner og blokader mot bemanningsbyråer eller bedrifter som underbyr arbeidskraft og arbeidsvilkår er ett opplagt virkemiddel i bransjer der organisasjonsgraden er lav. Om det middelet var tatt i bruk, ville flere tapte kamper blitt kronet med seier. Men dét ville i de fleste tilfeller ha betydd å bryte med klassesamarbeidet og legalismen. Og dermed den «norske modellen» som omfavnes av hele venstresida.
EØS-avtalen og dens mange arbeiderfiendtlige direktiver som er nedfelt i norsk lov er et problem og må bekjempes. Men det må skje på solidaritetens grunn. Framfor alt må det skje gjennom å trosse det borgerlige lov- og avtaleverket og klassesamarbeidslinja, uavhengig av om borgerskapet prøver å få drahjelp fra sine klassefrender i Brussel.
