Med Joe Biden som ny president etter Donald Trump vender USA tilbake fra vulgære imperialistiske trusler til en mer «sivilisert» imperialistisk framferd. Forskjellen vil merkes i retorikken, langt mindre i politikken.
NRK og de andre norske mediehusene lever opp til forkortelsen ARK (Amerikansk rikskringkasting). De har døgnet rundt i snart ei uke formidlet Biden-evangeliet som om Norge var en blå delstat, til fortrengsel for absolutt alle andre nyheter enn koronasmittetall. Med skrekkblandet fryd har de utsendte norske journalistene gnidd søvnen ut av øynene for å fortelle igjen og igjen at de tror Biden vinner fordi han bare må vinne.
Men det holdt på å gå galt for Biden og det norske kommentariatet, som ved valget i 2016. Det er temmelig sikkert at Trump villa ha gått av med seieren i flere delstater hadde det ikke vært for den katastrofale håndteringa av koronapandemien, med snart en kvart million døde amerikanere som foreløpig resultat. Trump holder stadig fast ved at valgresultatet er basert på juks under opptellinga. Den sittende presidenten vil i det lengste stikke kjepper i hjulene for Biden-Harris som skal tiltre 20. januar 2021.
En dose fargerevolusjon
Såkalte fargerevolusjoner har lenge vært USA-imperialismens foretrukne metode for å få i stand regimeskifter verden over. Kapitalismens høyborg fikk en smak av sin egen medisin da presidentvalget mellom «røde og blå» nesten kom ut av kontroll.
Polariseringa i det amerikanske samfunnet ytrer seg i pervertert form som kamp mellom «trumpismen» på den ene sida og «det inkluderende USA» på den andre. Begge er vrengebilder av realitetene. Klassekampen opptrer i desorientert og forvirret form i et amerikansk samfunn i økonomisk, politisk og moralsk forfall.
Som følge av et utdatert og udemokratisk valgsystem tvinges amerikanerne til å velge mellom to reaksjonære partier og deres kandidater til Kongressen og presidentembetet. Hvorvidt stemmen deres blir tatt til inntekt for Demokratene eller Republikanerne, avhenger i stor grad av hvilken delstat de bor i, om den tradisjonelt er blå eller rød. Det eneste alternativet for amerikanske arbeidere og progressive er i praksis å stemme imot den mest uspiselige kandidaten.
Stemmer for den ene for å slippe den andre kandidaten
Et ukjent antall millioner har stemt på Joe Biden fordi de ville bli kvitt den rabiate, rasistiske og korrupte Donald Trump. Omvendt har mange millioner stemt på Trump fordi de hater det korrupte og krigsglade føderale etablissementet i Washington DC.
Trump-tilhengerne omfatter alt fra fascistiske militser som Boogaloo Boys til mellomstore bedrifter med USA som hovedmarked – og olje- eller gruvearbeidere som kjemper for levebrødet sitt. Biden-tilhengerne omfatter alt fra feminister og antirasister til storaksjonærene i de transnasjonale gigantmonopolene i IT-bransjen. Hovedsponsorene for de respektive kampanjene kommer fra olje- og gruveindustrien og eiendom (Trump) og finans- og teknologiselskapene (Biden).
Polarisering og forbitrelse
Polariseringa i det amerikanske samfunnet har fått sin forvrengte, populistiske uttrykksform gjennom Trump. Hans sosiale basis og mye av den løgnaktige retorikken minner til forveksling om hvordan fascismen har bygd seg opp i europeiske land. Hvis vi ser bort fra rabiate religiøse og de åpenlyst rasistiske elementene, består deler av denne basisen av fattige amerikanere – også en stor andel latinos og svarte – som håper å finne redning i en høyrepopulisme med fascistiske trekk. Når folk er indoktrinert til å tro at det undertrykkende føderale USA og Det demokratiske partiet representerer en slags «sosialisme»(!), er dette en uunngåelig tendens inntil det opptrer et revolusjonært, sosialistisk alternativ som evner å vinne de arbeidende massenes tillit.
Klassehat og populisme
I en eller annen form, med eller uten Trump, vil denne høyrepopulistiske bevegelsen fortsette å kanalisere forbitrelsen og hatet blant mange av de 38 millioner amerikanerne som lever i fattigdom, deres klassehat mot et system som de daglig ser tjener et fåtall multimilliardærer. Det demokratiske partiet fikk solid oppslutning fra mange svarte, og særlig kvinner. Ikke desto mindre stemte hver tredje svarte mannlige velger i Midtvesten på Trump og Det republikanske partiet, mens 40–45% av de latinamerikanske velgerne i Texas og Florida gjorde det samme. Dette skjer vel å merke rett i etterkant av den store BLM-bevegelsen som har rast og ennå raser over landet.
Bidens forsøk på å framstå som landsfader på tvers av alle motsetninger, vil ikke kunne glatte over de sosiale og klassemessige konfliktlinjene. Det vil heller ikke Kamala Harris, landets første kvinnelige visepresident, lykkes med. De er begge hauker i spurvedrakt, som har vist at de ikke nøler med å gå til krig mot andre land og folk. Intuitivt vet mange amerikanere at de heller ikke vil nøle med å gå til krig mot sin egen fattige befolkning, enten i overført eller helt bokstavelig betydning.
Lettelse i Kina og Europa
Myndighetene i Kina og europeiske land trekker et lettelsens sukk, og håper på et mer forutsigbart USA. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg er ikke lenger Trumps «beste venn», nå omfavner han sin nye herre og mester i Washington. Den kinesiske og europeiske imperialismen ser for seg mer «normale» handelsforbindelser og et USA som trapper opp sine utenlandsinvesteringer. EU satser på at en ny amerikansk regjering vil snu spillet om Brexit og spille på lag med Brussel, ikke med London, slik Trump har gjort.
Statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Søreide forventer at USA igjen vil ta «internasjonalt lederskap i klimapolitikken» og vende tilbake til Parisavtalen. Hvorvidt Biden faktisk kommer til å forlenge START-avtalen om å begrense antallet strategiske kjernefysiske våpen, er en annen sak, og åpenbart av mindre interesse for den norske NATO-regjeringa. Under valgkampen har Biden tordnet aggressivt mot enhver tilnærming til Nord-Korea, et land Trump som første og eneste amerikanske president har vært i direkte forhandlinger med.
Bare de naive tror at de imperialistiske motsetningene blir borte med Trump ute av Det hvite hus. I beste fall vil krigsretorikken mot Iran avta og atomavtalen bli respektert. Som president vil Biden gi noen leppebekjennelser til palestinernes rettigheter, men uten å reversere blankofullmaktene som Trump-regimet har gitt Netanyahu. Biden kan komme unna alle valgløfter med at hans utenrikspolitiske ambisjoner blir stanset i Senatet, der det republikanske partiet beholder flertallet.
Nygammel krigshauk
Biden er en eldgammel krigshauk. Han ga som senator sin støtte til Bill Clintons og NATOs ulovlige krig mot Jugoslavia i 1999, han var med på å gi president George Bush fullmakt til å invadere Irak, han var som visepresident medansvarlig for Obamas krigshandlinger og intervensjoner i Libya og Syria. Visepresident Kamala Harris, kanonisert som kvinnenes store gjennombrudd i makthierarkiet, er ikke stort bedre og pleier tett kontakt med den sionistiske AIPAC-lobbyen.
Uansett hva en ellers kan si om Trump, så har USA under hans presidentskap delvis trukket seg ut av flere krigsområder og har ikke lansert nye, omfattende kriger. Tilbaketrekkinga har riktignok ofte vært brukt som pressmiddel i et større politisk spill, og USA har på samme tid trappet opp sin militære aktivitet i nordområdene og i Øst-Asia. Ikke desto mindre har den utilslørte amerikanske aggresjonen i form av krigshandlinger avtatt under Trump.
Det som var i ferd med å utvikle seg til en amerikansk fascisme med klassiske trekk, er midlertidig bremset med Trumps knappe valgnederlag. Under Biden vil økt militarisering, overvåking og diktatoriske tiltak få andre og mindre ekstreme former. På kort sikt, vel å merke. Utenrikspolitisk vil vi få se et minst like aggressivt USA som forsøker å demme opp for den gryende alliansen mellom Kina og Russland med alle tilgjengelige midler. Det handler om å forsvare et amerikansk verdenshegemoni som står for fall.
Under Biden vil de aggressive planene ikke bli kunngjort med store bokstaver på Twitter, men vil spille seg ut på mer tradisjonell diplomatisk manér. Uavhengig av om presidenten heter Trump eller Biden: den amerikanske strategien for å bevare verdensherredømmet ligger fast.
