Trump vil ha kontroll over skipsrutene mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Illustrasjon ved CC BY-NC-SA Erik Bolstad, Store norske leksikon.
Ingenting truer nasjonal sikkerhet mer enn å være alliert med USA.
Den påtroppende amerikanske presidenten har uttalt at han ikke utelukker bruk av militærmakt for å gjøre Grønland amerikansk. Forrige gang han var president ville han kjøpe den arktiske kjempeøya, slik USA i sin tid kjøpte Alaska fra Tsar-Russland i 1867.
Når USA presser og truer sine NATO-partnere, er det egentlig ingenting nytt i det. Det å framsette militære trusler og anneksjonsplaner mot en alliansepartner, i dette tilfellet Danmark (og Canada), i full offentlighet er imidlertid nytt.
Truslene har naturligvis avfødt heftige reaksjoner på Grønland, i Danmark og i Europa ellers. Det bryr Trump seg mindre om, og sendte like godt sin sønn Donald Trump jr. på «turistbesøk» til øya tidlig i januar.
Ingen vil fordømme
En kunne forvente at norske politikere ville vise kraftfull solidaritet med vår skandinaviske nabo og fordømme denne provokasjonen mot to nordiske broderfolk. Ikke minst siden Norge kunne ha vært i Danmarks sko dersom ikke Den internasjonale domstolen i Haag hadde dømt i dansk favør om hvem som skulle ha «krav på» Grønland i 1933.
Men, nei. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap), leder av utenrikskomiteen Ine Søreide (H) og resten av det utenrikspolitiske ekkokammeret avfeier det hele som et uheldig utspill, «umusikalsk» osv. De dekker seg bak at Trump ennå ikke er formelt innsatt som president i Det hvite hus. Men ingen tror at responsen blir mindre ynkverdig hvis Trump gjentar og forsterker truslene etter innsettelsen 20. januar. Når det gjelder å vise fleksibilitet i forhold til krav fra USA, er flokken av «nasjonale» politikere på Stortinget «myke gelédamer og gelémenn som har rullet seg i sukker», som det heter i Laban-reklamen.
Nå forbereder de seg i tilfelle Trump kommer med et lignende «tilbud» når det gjelder Svalbard.
Sjeldne mineraler
For Trump handler det hele om geopolitikk og om mineraler. I berggrunnen under Grønlandsisen ligger rundt 43 av de 50 sjeldne mineralene USA trenger for å gjøre seg mindre avhengig av hovedrivalen Kina. De amerikanske tenketankene har fortalt ham at grønlenderne ønsker uavhengighet fra den gamle kolonimakta Danmark. Trump spiller gjerne rolla som falsk «frigjører». Den limpinnen går grønlendere flest ikke på. De vil ha reell uavhengighet, ikke ny avhengighet.
Grønlenderne veit at de sitter på enorme ressurser av helt andre verdier enn de 4-6 milliardene de får i årlige almisser fra Danmark gjennom Rigsfællesskabet. EU sikler også etter Grønlands mineraler, men ettersom grønlenderne meldte seg ut av EF/EU i 1985, er det vanskeligere for den grådige «grønne» europeiske kapitalen å forsyne seg uten videre.
I 2018 sprøyta Danmark inn en ekstra milliard eller så til et flyplassprosjekt, der motytelsen fra Selvstyremyndighetene på Grønland var å nekte gruvekonsesjon til et kinesisk selskap. Det førte til at sjølstyrepartiet Naleraq brøyt ut av øyregjeringa.
Kontroll med skipsrutene
Nordvestpassasjen blir farbar større deler av året og er derfor av stor interesse for internasjonal skipstrafikk mellom Asia og Europa. Reiseruta er 4000 kilometer kortere enn ruta gjennom Panamakanalen.
Kontroll med Grønland gir USA kontroll over Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Mesteparten av sjøruta følger kysten av Canada. USA hevder at passasjen er internasjonalt farvann, Canada hevder at den ligger i landets økonomiske sone. Trump foreslår å «løse» problemet med en motvillig allianepartner ved at Canada blir USAs 51. og største delstat.
For Kina er Nordvestpassasjen en alternativ «arktisk silkevei» i tillegg til Nordøstpassasjen langs hele den russiske nordkysten. Russerne kaller strekninga fra Tsjuktsjerhavet til Barentshavet for «den nordlige sjøruta». I kortere perioder er ruta helt isfri. Til tross for isen, har tonnasjen gjennom passasjen økt formidabelt i 2024. Russland har verdens største atomdrevne isbrytere på plass og fire nye er under bygging.
«Det kan være farlig å være en fiende av USA, men å være venn av USA er skjebnesvangert.»
Henry Kissinger
Nordøstpassasjen har sin naturlige forlengelse i farvannene mellom Svalbard og norskekysten.
Hvis eller når Trump retter fokus mot Nordøstpassasjen, vil Svalbard med Bjørnøya komme i søkelyset. «Forutseende» norske politikere værer hva som kan komme. De poserer ivrig med sin vilje til å ruste opp nordområdene i det uendelige, allerede før USA forlanger det. Både KrF-leder Dag Ingen Ulstein og professor Njord Wegge ved Forsvarets høgskole, institusjonen som sørger for politisk konformitet i mediekonsernene og blant den politiske eliten, vil «øke den militære tilstedeværelsen» ved Svalbard – åpenbart for å blidgjøre Trump. Det kan lett forstås som en indirekte innrømmelse av at Norge allerede bedriver militær aktivitet ved satelittstasjonene. Den lille haken er at Svalbardtraktaten uttrykkelig forbyr militær virksomhet på øygruppa, fra Norge og alle andre traktatpartnere. Så mye for Norges prinsippfaste forsvar for en rettsbasert verdensorden.
Vil sette tommeskruer på Kina
Trump har ikke glemt sjørutene i USAs egne «nærområder». Han nøyer seg ikke med å omdøpe Mexicogulfen til «Gulf of America», men sier at USA må gjenvinne full kontroll over Panamakanalen. Kanalen ble overdratt til Panama av avdøde president Jimmy Carter i 1999.
Det skal ikke mye intellekt til for å forstå at Trump med disse utspillene vil sette tommeskruene på Kina og landets eksportruter. Strenge kanalavgifter, pålegg om amerikanske loser og i siste instans full blokade av kinesiske fraktskip kan da iverksettes på kort varsel. Gjengmedlemmene i NATO vil få beskjed om å effektuere blokaden når den tid kommer. Norske fregatter og den store norske handelsfåten er tiltenkt en sentral rolle.
Norge vil si ja og amen til USA på refleks, tilsynelatende uten tanke på at den norske imperialismen satser alle pengene på feil hest. Og uten å begripe alvoret i Kissingers ord: Å være alliert av USA er skjebnesvangert.
Det norske borgerskapets vekslende regjeringer forpakter mer enn gjerne bort militære baser og naturressurser til USA, med eller uten forutgående trusler. Rett etter NATO-toppmøtet i Helsinki sommeren 2023 fallbød Jonas Gahr Støre norske kritiske råvarer til USAs president Joe Biden. Den ordrike Naturmeldinga vil ikke være verdt papiret den er skrevet på når Trump forlanger enda større stykker av norsk natur enn det Biden fikk tilbud om.
Ingenting er mer hasardiøst for kyststaten Norge enn å være alliert med USA og fiende av Kina og Russland i nordområdene, hva enten man ser det fra den norske imperialismens eller det norske folkets ståsted.
