Erdoğan, Netanyahu og USA er enige om å bruke HTS-aggresjonen som et middel til å svekke den regionale makten til det syriske regimet og dets støttespillere.
Sammenstøtene fortsetter mellom den syriske hæren og Hayat Tahir al-Sham (HTS), som lanserte et stort angrep på byen Aleppo. Det rapporteres at noen grupper tilknyttet Den frie syriske hæren/den syriske nasjonale hæren (FSA/NSA), som er finansiert av Erdoğan-regjeringen, også deltar i HTS-angrepet på Aleppo, den mest strategiske byen i Syria etter Damaskus. Angrepet på Aleppo av HTS (tidligere al-Nusra), som har holdt en betydelig del av den syriske byen Idlib på den syriske grensen til Tyrkia siden 2015, er bemerkelsesverdig fordi det sammenfaller med en periode der på den ene siden Israels angrep og trusler mot Syria har økt, og på den andre siden at Erdoğan-regjeringen anstrenger seg for å gjenopprette politiske forbindelser med det syriske regimet. For å forstå angrepet på Aleppo, er det derfor nødvendig å se på hvilken utvikling og hvilke krefter som oppmuntrer HTS og hvem som foretar hvilke kalkyler gjennom dette angrepet.
La oss starte med hvordan kreftene som er involvert i kampen for suverenitet i Syria ser på HTS.
Det er velkjent at det syriske regimet, Russland og Iran anser HTS, fortsettelsen av al-Qaidas al-Nusra, for å være en terrororganisasjon. Selv om disse maktene for tiden er i et slags kompromiss med Erdogan-regjeringen i Tyrkia i «Idlib de-eskaleringssonen», ser de Tyrkias tilbaketrekking av sin militære tilstedeværelse der og rensing av Idlib fra HTS som en nødvendig forutsetning for «normalisering» i Syria.
Ettersom HTS står på FNs liste over terrororganisasjoner, definerer Erdoğan-regjeringen offisielt HTS som en terrororganisasjon. Imidlertid opprettholder den uoffisielt forbindelser med HTS gjennom Tyrkias nasjonale etterretningsorganisasjon (MIT), og soldater stasjonert ved observasjons- og kontrollpunkter i Idlib brukes som et skjold for HTS. Regjeringen i Tyrkias tilnærming til HTS gjenspeiles i Erdoğans uttalelse som svar på det russiske luftangrepet på Idlib: «Russerne sier: Vi kjemper mot terrorister ... Hvem er terrorist? Er de som forsvarer sitt eget land terrorister? De er motstandskjempere.»
I 2022 besatte HTS en betydelig del av Afrin med noen FSA/SMO-avdelinger før de trakk seg tilbake etter at MIT grep inn.
Jihadistene er et nyttig redskap for Israel og USA
I 2013 støttet Israel åpent al-Nusra med luftangrep da det pågikk kamphandlinger mellom Hizbollah, som støtter det syriske regimet, og al-Nusra for å erobre den strategiske byen Quneitra på den libanesiske grensa. Israel ser på og støtter al-Nusra i går og HTS i dag som naturlige allierte mot det syriske regimet, pro-iranske militser og Hizbollah.
Amerikansk imperialisme ser også på HTS som et nyttig verktøy for sin regionale politikk, selv om den offisielt anerkjenner den som en terrororganisasjon. Vurderingen til James Jeffrey, den daværende amerikanske spesialutsendingen til Syria, i 2020 ligner på Erdoğans: «De er en direkte forlengelse av al-Qaida, de regnes som en terrororganisasjon, men de er først og fremst fokusert på å bekjempe Assad-regimet. Vi har ennå ikke akseptert disse påstandene, men de hevder at de ikke er terrorister, men patriotiske opposisjonskjempere. Vi har ikke sett på dem som en internasjonal trussel på en stund.»
Den stilltiende støtten gitt til det al-Qaida-tilknyttede HTS er en slående demonstrasjon av at amerikansk imperialisme, som rettferdiggjør sin militære tilstedeværelse i Syria med «kampen mot ISIS», ikke har andre kriterier enn sine egne interesser når de har å gjøre med jihadistbander.
Dette er grunnen til at Tyrkia og USA (og Israel) er enige om Idlib, til tross for deres uenighet om USAs samarbeid med kurderne i Rojava. Det nylige HTS-angrepet på Aleppo sammenfaller i stor grad med beregningene til regjeringen i Tyrkia, Israel og USA, til tross for noen nyanser dem imellom.
Det faktum at Russland har fokusert mye av sin oppmerksomhet og energi på Ukraina, Kinas motvilje mot å engasjere seg i åpen konflikt, og Irans vanskeligheter og dilemmaer i både innenriks- og utenrikspolitikk, har gjort det lettere for Israel å rette slag mot Hamas og Hizbollah i Palestina og Libanon. Deretter ble politikken med å bruke israelsk aggresjon som et middel til å omforme regionen (bryte den iransk-ledede motstandsaksen og begrense Irans innflytelse) videreført i Syria med stridsvogner på den syriske grensen og luftangrep mot pro-iranske militser.
Dette bildet viser at HTS ikke bare er styrket av den israelske aggresjonen, men også mobilisert som et instrument for denne transformasjonspolitikken.
Felles mål om å svekke Syria og landets støttespillere
Ved første øyekast kan det virke selvmotsigende for Tyrkia å støtte HTS' angrep på Aleppo mens Erdogan prøver å åpne alle dører for å forhandle med Assad. Det krever imidlertid ikke dyp analyse for å se at HTS-angrepet på Aleppo ikke er løsrevet fra Erdoğan-regjeringens oversikt og beregninger i regionen, fra kontroll-/observasjonspunktene i Idlib til relasjonene etablert av MİT og involveringen av noen av de Tyrkia-støttede jihadistgruppene i dette angrepet. Begeistringen til de regjeringsvennlige mediene når det gjelder HTS-angrepet på Aleppo er nok til å forstå situasjonen.
Erdoğan-regjeringens beregninger angående denne aggresjonen er todelt: Den første er å sikre at Russland, som ikke vil være en tilskuer til utviklingen i Syria, men som ikke er i stand til å mønstre styrker der, legger press på Assad for å forhandle med Erdoğan. Den andre er å presse Assad over en strategisk by som Aleppo og fjerne vilkåret om å avslutte støtten til jihadistgrupper som han har fremmet for samtaler med Erdoğan og gjenoppretting av politiske relasjoner.
Erdoğan, Netanyahu og USA er enige om å bruke HTS-aggresjonen som et middel til å svekke den regionale makten til det syriske regimet og dets støttespillere. Erdoğan skiller seg imidlertid fra USA og Israel ved at han ønsker å bruke det til å tvinge Assad inn i politiske relasjoner og samarbeid, og å bruke dette samarbeidet til å ødelegge den kurdiske autonome administrasjonen i Rojava.
Angrepet på Aleppo fra al-Qaidas etterfølger, HTS, og kreftene bak, avslører hvem som beskytter de jihadistiske terrororganisasjonene i regionen og hvorfor. HTS' gjenkomst viser nok en gang at det ikke er noen måte å få slutt på krigene og konfliktene i regionen, å bygge en demokratisk fremtid der folkene vil leve i fred, med mindre angrepene og okkupasjonene til den amerikanske imperialismen og de regionale reaksjonære som Erdoğan-regjeringen og Israel blir stoppet og jihadistgjengene drevet av disse kreftene blir likvidert.
Støtten gitt til HTS på forskjellig vis og iveren etter Aleppo-angrepet viser også hvor mye Erdoğan-regjeringen, som i dag oppfordrer til «normalisering» med Syria, faktisk har lært leksene av sin destruktive rolle i den syriske krigen!
Oversatt fra Evrensel, The forces and calculations behind the HTS attack on Aleppo
Mellomtitler er satt av Revolusjon.
