Sør-afrikanske arbeidere heiser fanen for nasjonal frigjøring og sosialisme

Et tynt sjikt av svarte kapitalister og småborgere er de eneste som har høstet økonomisk gevinst under det nye regimet. De fungerer som stedfortredere (kompradorborgerskap) for utenlandske monopoler og deres nyliberale agenda. De sørafrikanske arbeiderne har knapt sett noen bedring.

I hele denne perioden har ANC (African National Congress), støttet av «kommunistpartiet» SACP, regjert med et solid velgerflertall i ryggen.

Det er ikke til å undres over at det er de mest klassebevisste sør-afrikanske arbeiderne, organisert i metallarbeiderforbundet National Union of Metal Workers in South Africa (NUMSA), som nå tar de politiske konsekvensene av frustrasjonen som har bygd seg opp gjennom to tiår med såkalt svart flertallsstyre.

Marikana-massakren – et tidsskille

Massakren på streikende svarte gruvearbeidere ved platinagruven i Marikana den 16. august 2012 var et vendepunkt. 112 gruvearbeidere ble skutt ned av politet, 34 av dem døde. Dette var den verste massakren siden rasistregimets Sharpeville-massakre i 1960, men nå utført av en politistyrke underlagt ei regjering utgått fra ANC.

«Statens væpna styrker slaktet afrikanske gruvearbeidere på vegne av interessene til global og sør-afrikansk hvit, svart og afrikansk monopolkapital i gruveindustrien,» slik NUMSA oppsummerer det.

ANC – partiet til den legendariske Nelson Mandela – og deres valgforbund Alliance har etter dette fått autoriteten sin kraftig svekket, men har på grunn av sin forhistorie fremdeles et sterkt grep på flertallet av svarte sørafrikanere.

Men i den svarte arbeiderklassen, mange av dem organisert i NUMSA, vokser frustrasjonen og forbannelsen over sviket til treparts-Alliansen som består av ANC, SACP og den faglige landsorganisasjonen COSATU. Ved å overstyre COSATU og gjennom manipulasjon og svertekampanjer mot revolusjonære og marxist-leninister har ANC og det sørafrikanske «kommunistpartiet» SACP fått fagbevegelsen COSATU til å følge den nyliberale dagsordenen til ANC.

– Alliansen er overtatt av høyrekrefter

NUMSA-ledelsen oppsummerer at

«arbeiderklassen har tapt krigen om å lede Alliansen. Dermed var det ikke lenger mulig med en sosialistisk nasjonaldemokratisk revolusjon. Alliansen utgjør ifølge NUMSA kompradorborgerskapets politiske fløy. De materielle interessene til dette kompradorborgerskapet ligger i å knytte seg til global og hvit monopolkapital. Dette sjiktet av parasitter er avhengig av denne monopolkapitalen for sin eksistens.

Dens viktigste mekanisme i Sør-Afrika har vært programmet for Svart økonomisk utvikling (Black Economic Empowerment). Det er interessene til dette kompradorborgerskapet og dets herrer, global hvit monopolkapital, som nå dominerer innenfor ANC.

Alliansen har blitt tatt til fange og overtatt av høyrekrefter.»

NUMSA har også mistet enhver tillit til det gamle sør-afrikanske kommunistpartiet SACP:

«Ledelsen i SACP er blitt integrert i statsapparatet og evner ikke handle som arbeiderklassens spydspiss. Sjansen for å få partiet til å vende tilbake til klassekampens vei og til å kjempe for arbeidernes klassemakt er ytterst liten.» (Fra talen til Irvin Jim, generalsekretær, på sosialismekonferansen til NUMSA.)

Brudd med COSATU

NUMSA var med sine rundt 350.000 medlemmer det største enkeltforbundet innenfor landsorganisasjonen COSATU. Men NUMSA avviste å støtte ANC ved forrige valg, noe som førte til eksklusjon fra COSATU, som har vedtektsfestet støtte til ANC. Ved å stå på sine klassekrav og forsvar av Frihetscharteret har NUMSA falt i unåde.

NUMSA-medlemmer protesterer i 2014 utenfor COSATU-kontorene mot eksklusjonen og forfølgelsen av NUMSA-lederne. Foto © NUMSAEtter å ha blitt ekskludert fra den faglige landsorganisasjonen i 2014, krevde NUMSA og ni andre fagforbund at de og tidligere generalsekretær Zwelinzima Vavi måtte gjenopptas som medlemmer. Men COSATU avviste alle innvendinger da saken kom opp på den nasjonale konferansen i juli 2015. Bruddet er dermed et endelig faktum.

[Erklæring om bakgrunnen for bruddet fra Den nasjonale eksekutivkomiteen i Numsa 23. juli kan leses her.]

«Hvor ofte har ikke en arbeiderbevegelse sluttet opp om en frigjøringsbevegelse, bare for å føle seg forrådt på frigjøringsdagen? På dette finnes det mange eksempler i Afrika. Hvis ANC ikke leverer varene må dere gjøre med dem som dere gjorde med apartheid-regimet.»

Nelson Mandela på den ekstraordinære nasjonale kongressen til COSATU i 1993.

Frihetscharteret ikke innfridd

NUMSA mener at det ikke er håp om at ANC og SACP vender tilbake til sitt opprinnelige mandat og program – som var å kjempe for revolusjonær forvandling av Sør-Afrika, med Frihetscharteret som et minimumsgrunnlag. I stedet har ANC og SACP gjennom Alliansen i en årrekke ført en nyliberal politikk.

Sør-Afrikas nye forfatning inneholder krav fra Frihetscharteret som dreier seg om like rettigheter for alle uansett hudfarge og språk, men forfatninga nevner ikke med ett ord charterets krav om nasjonalisering av industrien og omfordeling av landjorda.

Et klasseparti trengs

Allerede i 2013 erklærte den ekstraordinære NUMSA-kongressen at «den sør-afrikanske arbeiderklassen trenger et uavhengig klasseparti ettersom Sør-Afrikas kommunistiske parti (SACP) har forsaket arbeiderklassen.»

NUMSA har tatt initiativ til Enhetsfronten (United Front – UF) som et mobiliseringsverktøy for å organisere arbeiderklassen rundt klassespørsmål og utvikle en sjølstendig klassebevissthet for arbeidermakt. Men, som forbundets visegeneralsekretær Karl Cloete har presisert: UF er ikke et politisk parti. Frontens krav er begrensa til at Frihetscharteret blir satt ut i livet.

Sosialismekonferansen

I vår gjennomførte NUMSA en sosialismekonferanse med særdeles framskredne perspektiver på hvordan den nasjonaldemokratiske revolusjonen i Sør-Afrika skal fullføres. NUMSA nøyer seg ikke med bare å være et klassebevisst fagforbund. De fokuserer dessuten på betydninga av et marxist-leninistisk fortroppsparti for arbeiderklassen som politisk lederskap og katalysator på veien til et sosialistisk Sør-Afrika, og ser at NUMSA kan spille en avgjørende rolle som fødselshjelper for et parti som består av de mest framskredne og klassebevisste arbeiderne i Sør-Afrika.

Under fanen ved siden av gjengir vi noen utdrag fra talen som NUMSA-presidenten Andrew Chirwa holdt på denne viktige konferansen i mai i år. Både hans og generalsekretærens taler finnes på NUMSA sin hjemmeside. Samtlige bilder i denne artikkelen er hentet fra http://numsa.org.za/ og gjengitt med tillatelse.

Gå til toppen for å lese neste.

NUMSA-president Andrew Nditshe Chirwa. Foto: NUMSAUtdrag fra talen til NUMSA-president Andrew Chirwa på sosialismekonferansen mai 2015.

Etter vår historiske ekstraordinære kongress i 2013, synes to strategiske linjer å ha utkrystallisert seg innen våre rekker og blant de på venstresida som støtter våre konsekvente marxist-leninistiske holdninger.

Den første strategiske linja feiltolker betydninga og meninga med våre resolusjoner fra den ekstraordinære kongressen. Den andre strategiske linja uttrykker NUMSA sine perspektiver.

Den første strategiske linja

1. Den første strategiske linja ser feilaktig på vår resolusjon om Alliansen som en bekreftelse på sine gamle feilaktige og uvitenskapelige synspunkter om den sørafrikanske revolusjonens utviklingsforløp. Denne strategiske linja hevder feilaktig at NUMSA nedvurderer, eller har forlatt, de historiske og enestående bidraga som den ANC-leda alliansen har ytt i kampen for nasjonal frigjøring.

2. Den første strategiske linja nedtoner også bevisst og noen ganger ubevisst betydningen av NUMSA sin ideologiske orientering som et marxist-leninistisk inspirert fagforbund. Den ser bort fra det faktum at våre teoretiske perspektiver forblir dypt forankret i de historiske bidraga fra det sørafrikanske kommunistpartiet, den gang partiet ble ledet av marxist-leninister. Som et resultat av denne strategiske linja utleder man feilaktig at NUMSA-resolusjonene fra den ekstraordinære kongressen utgjør et grunnleggende avvik fra de historiske perspektivene til den ANC-leda alliansen. Dette er svært langt unna sannheten!

3. En del av effekten av å minimere den ideologiske og teoretiske rolla til marxismen-leninismen når man utlegger våre vedtak fra den ekstraordinære kongressen er:

a) å så sosialdemokratiske illusjoner i arbeiderklassens rekker, og

b) å velge en liberal og spontanistisk tilnærming til spørsmål om organisasjon og ledelse – avvisning av nødvendigheten av fortroppspartiet, støtte til «demokrati» og «grunnloven» helt blottet for klasseanalyse, avvisning av proletariatets diktatur. Dette er bare noen få eksempler.

4. Ettersom denne strategiske linja ser bort fra konkret analyse av de konkrete forholdene innafor den hovedsakelige svarte og afrikanske arbeiderklassen, legger den i beste fall fram strategiske perspektiver som i liten grad adresserer det nasjonale spørsmålet.

5. For denne første strategiske linja er kapitalistisk utbytting, eller det som kalles «klassespørsmålet», forstått på en ahistorisk, umaterialistisk måte, løsrevet fra den konkrete nasjonale sammenhengen. De løpende erfaringer fra koloniseringa av de afrikanske folkene i Sør-Afrika, fra en generasjon til den neste, og det faktum at de svarte massene er nasjonalt undertrykt, blir i virkeligheten underkjent i denne strategiske linja.

Den andre strategiske linja: Linja til NUMSA

1. Det er viktig at vi som NUMSA bekrefter vår strategiske linje. Vi baserer oss på konkret analyse av de konkrete forholdene i arbeiderklassen som den historisk velprøvde marxist-leninistiske metoden.

2. Størsteparten av arbeiderklassen i Sør-Afrika er svart og afrikansk. Denne arbeiderklassen lider ikke bare under ekstrem kapitalistisk utbytting, den lider også som en viktig del av de afrikanske massene under åket av nasjonal undertrykking og kolonial frarøvelse.

3. I vårt tilfelle tar den nasjonale undertrykkinga form av raseundertrykking: Politisk, kulturelt, økonomisk og så videre. For oss er ikke «rasisme» bare et spørsmål om borgerrettigheter og holdninger.

4. Rasisme er for oss et produkt av kolonisering, ekstrem klasseutbytting og nasjonal undertrykking.

5. Rasisme er for oss den opplevde virkeligheten av sammenhengende nasjonal undertrykking, kolonial ekspropriering og særlig hvit monopolkapitalistisk utbytting som utgjør det nasjonale spørsmål i imperialismens tidsalder.

6. Vår egen marxist-leninistisk analyse som NUMSA viser at den mest konsekvente og fullstendige måten å rydde vekk disse tre beslektede problemene er gjennom en sosialistisk omforming av det sørafrikanske samfunnet. Ingen annen transformasjonsprosess kan løse det nasjonale spørsmålet fullt ut.

7. For å nå denne fasen av sosialistisk transformasjon, må arbeiderklassen mobilisere og gi politisk lederskap til de undertrykte svarte og afrikanske folkemassene. Den mest konsekvente strategisk tilnærminga for å få til dette er den nasjonaldemokratiske revolusjonen, hvis grunnleggende program er og blir Frihetscharteret.

8. Vår egen analyse lærer oss at den ANC-leda alliansen har forlatt dette riktig programmet. Følgelig har den nasjonaldemokratiske revolusjonen sporet av.

9. Vår umiddelbare politiske oppgave er å få den nasjonaldemokratiske revolusjonen tilbake på sporet ved å sikre arbeiderklassens revolusjonære og sosialistiske lederskap i denne revolusjonen.

10. For å gjeninnføre frihetskravene som grunnleggende program for denne revolusjonen og som en plattform for å samle alle klassekrefter som lider under åket av kolonial utbytting og imperialistisk dominans, må vi uten tidsspille gå videre med aktivt å bygge et revolusjonært marxist-leninistisk fortropps- og arbeiderparti.

11. Bare gjennom et konsekvent marxist-leninistisk fortroppsparti kan arbeiderklassen sikre sitt revolusjonære lederskap og trygge at den nasjonaldemokratiske revolusjonen kulminerer i sosialistisk transformasjon.

12. Vi ser på marxismen-leninismen som et produkt av og en vitenskapelig oppsummering av erfaringer fra den internasjonale arbeiderklassens kamp mot kapitalistklassen i imperialismens tidsalder.

13. Den mest uttalte og mest åpenbare grunnleggende lærdom fra det tjuende århundre er at revolusjoner som har hatt vidtrekkende innvirkning på styrkeforholdet mellom klassene på globalt nivå og i de landene der de fant sted, på den ene eller andre måten har vært inspirert av marxismen-leninismen.

14. Disse revolusjonære erfaringene til arbeiderklassen viser entydig at uten et eget uavhengig fortroppsparti, væpnet med de mest avanserte vitenskapelige analyseverktøy, vil arbeiderklassen ikke kunne gi avgjørende og revolusjonært lederskap til de anti-imperialistiske kreftene og i kampen for sosialisme.

15. Det er av denne grunn at NUMSA, som en marxist-leninistisk inspirert fagforening, har vedtatt å se på mulighetene for å danne et uavhengig politisk organ i arbeiderklassen som i teori og praksis vier seg til sosialismen.

16. Vi har klart for oss at ville det være en tragedie dersom NUMSA, som et marxist-leninistisk inspirert fagforbund, skulle bli kilde til et sosialistisk politisk organ med en ideologisk orientering og teoretiske perspektiver som er mindre framskredne enn fagforbundets egne.

17. Vår marxist-leninistiske oppfatning er at arbeiderklassens politiske organ må bestå av de mest framskredne kadrene i arbeiderklassen. Disse kadrene må ideologisk, teoretisk og gjennom politisk praksis være veiryddere. De må uavbrutt utvikle seg sjøl i praktisk og teoretisk mestring av marxismen-leninismen som redskap, og i utviklinga av marxist-leninistiske anskuelser.

Vår revolusjonære vei

Hva er så våre umiddelbare oppgaver?

1. Den første og avgjørende oppgaven er å bygge et marxist-leninistisk politisk organ i arbeiderklassen som kan gi lederskap til de anti-imperialistiske kreftene og til kampen for sosialismen. Dette organet vil gi lederskap i dannelse og konsolidering av arbeiderklassens andre organer. Dette er den første oppgaven for ethvert leninistisk inspirert initiativ.

2. Vi må nå starte en prosess for i praksis å engasjere oss i politikken for revolusjonens strategi og taktikk. Den nasjonaldemokratiske revolusjonen og dens program, Frihetscharteret, forutsetter et bestemt styrkeforhold mellom klassekreftene. Denne analysen må være klart formulert: Hovedfienden må kartlegges, allierte må defineres og man må kunne fastslå hvem som må nøytraliseres.

3. Vi må gjenoppfriske Enhetsfronten [United Front – o.a.] og gi den sin rettmessige plass i vår revolusjonære strategi. Enhetsfronten er ikke en fortropp eller et politisk organ i arbeiderklassen. Den har ingen spesifikk ideologi. Som vi har sagt det i vår sentralkomiteuttalelse den 15. mai 2014:

«Enhetsfronten er et våpen for å forene arbeiderklassen, i alle samfunnslag. Ideologisk orientering, politisk tilhørighet, religion, kjønn, sosial eller annen tilknytning eller orientering skal ikke være et vilkår for å nekte eller hindre deltakelse i enhetsfrontens program.

Dens grunnlag skal som hovedprinsipp være 'aksjonsenhet' mot nyliberalismens herjinger og støtte til full innfrielse av Frihetscharteret».

4. Det følger av dette at Enhetsfrontens grunnleggende program ikke bare retter seg mot nyliberalismen. Enda viktigere er at enhetsfronten går inn for at Frihetscharteret helt og fullt blir implementert.

5. Enhetsfronten kan ikke forenes mot noe uten at den samtidig står for et klart definert alternativ. Da vi foreslo å opprette Enhetsfronten, hadde vi klart for oss hva Enhetsfronten er for: Vi foreslo at den skulle være et redskap i hendene på arbeiderklassen til å kjempe for full gjennomføring av ingen andre program enn Frihetscharteret.

6. Vi er også tydelige på at en fagforening ikke er en politisk organisert fortropp. Til tross for at vi lar oss inspirere av marxismen-leninismen, forblir NUMSA en masseorganisasjon for arbeiderklassen med sitt objektive virkefelt primært knytta til produksjonen.

7. Arbeiderklassens politiske organisasjon kobler, koordinerer, konsoliderer og skjerper de kampene som arbeiderklassen engasjerer seg i på ulike fronter. Dens rolle er å lede og aktivt ta del i disse kampene, konsekvent peke ut fienden, for å reise eiendomsspørsmålet og å utvikle de ulike geriljakampene som arbeiderklassen fører til et samordna politisk angrep mot kapitalistklassen.

8. Det viktigste kjennetegnet ved den politiske fortroppsorganisasjonen er at den består av de kadrene som er mest teoretisk og ideologisk framskredne i marxismen-leninismen, som er virksomme på ulike fronter i arbeiderklassens kamp, som ​​bærer et felles budskap om revolusjon ut til arbeiderklassen og de breie massene som er undertrykt av kolonialisme og imperialisme.