Issam al-Chalabi var en av innlederne på konferansen «Olja – til hva og for hvem», der Komiteen for et fritt Irak var medarrangør sammen med Latin-Amerikagruppene, Rødt og Populus.
En internasjonal autoritet
Chalabi er en autoritet når det gjelder petroleumsvirksomhet i Midtøsten, og en hyppig gjest på internasjonale oljekonferanser. Han var på 80-tallet leder av det irakske nasjonale oljeselskapet INOC og dessuten oljeminister i Irak i årene 1987–1990. Uten at han sier det direkte, lar Chalabi det skinne igjennom at motforestillinger til invasjonen av Kuwait gjorde at han i 1991 trakk seg fra regjeringa og etablerte seg i Jordan, der han siden har drevet egen konsulentvirksomhet.
Sjøl om pressa stadig gjør et poeng av at han var «Saddams minister», slik Finansavisen og NA24 gjorde da de intervjuet ham under Norgesbesøket, er det ingen som trekker hans unike kunnskap og kompetanse i tvil. Tross eksiltilværelsen er Chalabi stadig irakisk patriot. – Jeg er stolt av at jeg tjente landet mitt og det nasjonale oljeselskapet. Saddam var en diktator, javel. Men han hadde både positive og negative sider. Når de anklager alle for å være ba'athister er det feil, vi er alle irakere, sier Chalabi, som har lite til overs for okkupantenes oppdeling av irakerne i tre «nasjonaliteter»: sjiaer, sunnier og kurdere.
Oljeproduksjon fortsatt under førkrigsnivå
I 1979 satte Irak opp et mål om å produsere 6 millioner fat om dagen. Det ble aldri realisert, som følge av den åtte år lange krigen mot Iran, og seinere invasjonen av Kuwait. Men produksjonen nådde 4 millioner fat både i 1980 og i 1990. På dette tidspunktet var kapasiteten på rørledningsnettet bygd ut til 5,5 mill. fat daglig.
Krigen i 1991 førte med seg store ødeleggelser, men etter tre måneder var raffinerier gjenoppbygd og produksjonen på førkrigsnivå. Så fulgte 13 år med brutalt sanksjonsregime, men selv under olje for mat-programmet lå produksjonen på 2,5 millioner fat. Etter sju års okkupasjon er produksjonen nå bare på 2,4 mill fat, altså lavere enn før invasjonen i 2003. Visepresident Dick Cheney lovet 3 mill fat allerede fra 2003, et produksjonsnivå som skulle finansiere okkupasjonen …
Inntektene havner i andres lommer
Korrupsjonen i Irak er ekstremt omfattende, og det er fint lite av oljeinntektene – om noe – som kommer folket til gode under okkupasjonens vilkår. Når okkupantene og kollaboratørene har tatt sitt, blir det overskytende plassert i Federal Reserve, den amerikanske sentralbanken. Det har Sikkerhetsrådet i FN bestemt.
Nå gjentar regimet i Bagdad at de snart skal produsere 6 millioner fat om dagen gjennom kontrakter med utenlandske selskaper. Tidsfasen er seks år og forutsetter at alle de tre store feltene det er snakk om, blir utviklet og satt i full produksjon. Parlamentet i Den grønne sonen har krevd en høring av oljeminister Hussein al-Shahristani, som anklages for å ha forsømt utviklinga av oljeindustrien de siste tre åra. Den av okkupasjonsmakta godkjente statsminister Nouri al-Maliki har på sin side advart mot en gransking av oljeministeren, ettersom det kunne føre til at internasjonale selskaper mister investeringslysten …
Nye avtaler av tvilsom verdi
Men i disse dager skal avtaler være inngått med flere av de store oljemonopolene og konsortiene. Det gjelder BP PLC (BP) og det kinesiske China National Petroleum Corp. om utvikling av det store Rumailafeltet i sør, en avtale til en verdi av 15 milliarder dollar. Ei gruppe under ledelse av Exxon skal også fått tilsagn om en kontrakt, på bekostning av blant annet den russiske konkurrenten Lukoil. Det kan se ut som om Statoil, som var blant selskapene som «prekvalifiserte» seg i fjor sommer, ikke har nådd opp denne gangen heller. Det bør selskapet faktisk være glad for.
For problemet med alle disse avtalene er at de alle er ulovlige, og kan bli reverserte av ei ny regjering etter valget i januar.
– Bør tenke seg om to ganger
Nasjonaliseringa av den irakske olja ble gjennomført i flere etapper. I 1961 og 1967 ble det slått fast at det statlige selskapet INOC skal styre alle felt. Hvis et utenlandsk selskap skal være operatør, må det i hvert enkelt tilfelle sanksjoneres i egen lov. Denne loven gjelder stadig, understreker Chalabi: – Maliki kan ikke overprøve dette, selskaper som planlegger å investere må tenke seg om to ganger, og advokatene deres tre ganger!
Det okkuperte landets nye «grunnlov», som blant annet er ført i pennen av folk som Peter Galbraith (tidligere FN-representant i Afghanistan og involvert i de mer enn tvilsomme transaksjonene som har foregått mellom DNO og administrasjonen i Erbil – KRG), åpner for fortolkning på flere punkter. Dette har igjen medvirket til at den lenge omdiskuterte oljeloven ikke har latt seg vedta. Hensikten med denne loven var å gi de internasjonale oljekonsortiene frie tøyler, gjennom at regjeringa aleine skulle kunne inngå operatøravtaler.
Ingen avtaler er lovlige
Men for at lovforslaget skal kunne behandles av parlamentet, kreves det konsensus i regjeringa – noe som aldri vil skje så lenge de kurdiske partiene KPD og PUK kan blokkere. Dermed står man på stedet hvil. For parlamentet er uenig om alt.
På denne bakgrunn har kollaboratørregjeringa måttet gå tilbake til det eneste juridiske rammeverket som eksisterer, nemlig det opprinnelige lovverket. Før sa de at de trengte en ny oljelov, nå sier de «bare sett i gang».
Den praktiske juridiske konsekvensen av dette er at ingen avtaler som inngås med noe selskap er lovlige, ettersom det i hvert eneste tilfelle kreves at parlamentet vedtar avtalen som en særlov. Dette vil ikke og kan ikke skje under de rådende forholdene. Og etter valget i januar kan situasjonen bli enda mer uoversiktlig, spår Chalabi. – Denne regjeringa går mot slutten, hvem vil tegne kontrakt med dem? spør han retorisk.
DNO i stadig mer tvilsomt lys
Heller ingen kontrakt som er inngått med den kurdiske regionalregjeringa KRG er gyldig eller lovlig, så lenge det eksisterer en irakisk statsstruktur. Alt skal gå gjennom Bagdad. Virksomheten som DNO driver i Thawkefeltet rammes selvsagt av dette.
Chalabi heller kaldt vann i blodet på de som tror at norske DNO produserer 50.000 fat om dagen, og som tror at Bagdad har gitt KRG grønt lys til å drive egen eksport. At de har fått midlertidig lov til å bruke en rørledning er ikke det samme som at de vil få betalt for oljeeksporten. Når det gjelder hva som eventuelt smugles over den tyrkiske grensa, avviser Chalabi at denne transporten er av noe vesentlig volum. Kanskje 2000 fat om dagen, anslår han.
Artikkelforfatteren er styremedlem i Komiteen for et fritt Irak. Først publisert på frittirak.no den 9. november 2009.
