Frankrike gjør ikke skam på sine opprørske og revolusjonære tradisjoner. Fenomenet «de gule vestene» sprer seg raskt til andre land. Makthaverne er redde, og det har de all grunn til.
De gule vestene inntar Paris' gater. CC BY KRIS AUS67
Den varsla økninga i drivstoffprisen fra nyttår var fyrstikken som fikk bensintanken til å eksplodere. Protestene vokser nå i styrke fra uke til uke.
Den arrogante Macron og borgerskapet han representerer, sover dårlig om natta. Etter valgseieren i fjor har hans oppslutning falt som en stein. Den ligger nå under tjue prosent.
Solberg krever nok ikke regimeendring denne gangen.
Også klassefellene i andre europeiske land kaldsvetter ved tanken på at den franske smitten kan spre seg. Vi kommer garantert ikke til å få høre statsminister Solberg eller utenriksminister Søreide rykke ut med krav om regimeendring i Frankrike. Dét ville ha skjedd for lengst hvis vi hadde sett tilsvarende gateopptøyer mot for eksempel president Aleksander Lukasjenko i den hviterussiske hovedstaden Minsk. Og Jonas Gahr Støre kommer til å ligge lavt med hyllest av sitt forbilde Emmanuel Macron i nærmeste framtid.
De uorganiserte sitt opprør
Det som særkjenner denne massive protestbevegelsen, bortsett fra standhaftigheten og motstandskraften, er at den har sitt utspring i den uorganiserte delen av folket. I seg sjøl beviser dette hvor djupt den sosiale og politiske krisa stikker, når normalt politisk passive samfunnssjikt tar til gatene. Bevegelsen består i stor grad av pensjonister, arbeidsløse, ungdom, uorganiserte arbeidere i småbedrifter, sjølstendig næringsdrivende og andre småborgerlige lag som føler seg tråkka på, oversett og rundlurt av den herskende klassen symbolisert ved den arrogante «rikmannskongen» president Macron. Andre samfunnslag, som skoleelever og studenter, slutter seg til bevegelsen. Når den organiserte arbeiderklassen går inn for fullt med sine definerte krav, nærmer Frankrike seg en objektivt revolusjonær situasjon.
Europa er en boblende vulkan.
Franskmennenes ildsprutende raseri er vulkanens synlige del. Men det buldrer og bobler nede i krateret. Nye utbrudd ligger på lur blant folk i en rekke europeiske land; i Belgia gløder lavaen allerede. Noen gnister slår ut sjøl i det mer sedate Norge. Bompengeaksjonene som falskmynterne i Frp prøver å ta til inntekt for seg, er uttrykk for et genuint folkelig sinne mot den herskende klassens skinnhellige omsorg for «miljø og klima» med eneste mål å velte stadig nye skatter og avgifter over på vanlige folk. Også norske bilister har gule vester lett tilgjengelig. Mange kan ha lyst til å ta dem i bruk.
Sammensatte krav
For hver eneste aksjonsdag i Frankrike har den sosiale og politiske bevisstheten økt. Krava blir mer tydelig politiske. Myndighetene har mobilisert 90.000 politifolk for å holde bevegelsen i sjakk med alle midler – fra køller, tåregass og vannkanoner til massearrestasjoner. Alle undertrykkingstiltakene har bare gjort bevegelsen mer viljesterk og konsolidert.
Konfronterer EU-politikken.
Krava er sammensatte og dreier seg om langt mer enn diesel- og bensinpriser. De retter seg mer og mer direkte mot hele den nyliberale innstrammingspolitikken og favoriseringa av de rike. I innhold konfronterer mange av krava den påtvungne EU-politikken. De gule vestene vil ha slutt på midlertidige ansettelser og utstasjonering, slutt på skatteletter for de rike, slutt på utflagging av fransk industri og arbeidsplasser. De krever økt minstelønn, lavere husleie, pensjoner man kan leve av, forbud mot privatisering av statseiendom og infrastruktur, energisektoren tilbake til det offentlige osv. På kravlista står også overtidsbetaling til politifolk – som på tross av sin rolle ofte har sympati for bevegelsen. Demonstrantene vil dessuten ha en integreringspolitikk som fungerer, de forlanger rettferdig behandling av immigranter og asylsøkere. Og ikke minst: Fransk lønn til alle utenlandske arbeidere som jobber i Frankrike.
- Se hele kravlista: Här er gula västarnas krav för ett rättvist Frankrike
Landsorganisasjonen Confédération générale du travail (CGT) har rykket ut med støtte og sympatistreik i energisektoren, men verken fagbevegelsen eller noe politisk parti har så langt fått nevneverdig innflytelse over en bevegelse som hegner om sin uavhengighet og som er gjennomsyret av mistro til enhver politisk, faglig eller statlig autoritet.
Sterk og svak på samme tid
Dette er bevegelsens styrke, men samtidig dens svakhet. Styrke fordi fraværet av en stabil og representativ ledelse gjør det umulig for Macron og statsminister Edouard Philippe å finne noen de kan kjøpslå med. Dermed fins det ingen med autoritet til å selge unna bevegelsens krav. Regjeringa er på defensiven og har kunngjort at den utsetter økninga av drivstoffavgiftene.
Arbeiderklassen vil avgjøre.
Svakhet fordi en bevegelse som består av flere klasser og lag bare kan utvikle seg organisatorisk og politisk under arbeiderklassens ledelse. Kampen om hvilken klasse som skal vinne det politiske hegemoniet vil bli avgjørende for om opprørsbevegelsen utvikler seg til en kamp om samfunnssystemet, det vil si i revolusjonær retning. De franske marxist-leninistene i kommunistpartiet PCOF deltar aktivt i protestbevegelsen for å styrke og utvikle enheten ytterligere. Fagbevegelsen CGT har de siste dagene kommet mer aktivt på banen med et opprop for nye streiker og demonstrasjoner den 14. desember: «Til handling for øyeblikkelig økning av lønn, pensjon og til vern om den sosiale velferden!»
Kamp om samfunnsmakta?
Demonstrantene har flere ganger forsøkt å marsjere mot Élysée-palasset med krav om at Macron må gå av. Kan opprøret utvikle seg til full klassekamp om sjølve statsmakta? Det ville det være forhastet å hevde. Fraværet av en tydelig ledelse med definerte politiske mål som går ut over systemets rammer, gjør det lite sannsynlig. Men ting endrer seg raskt i opprørske tider. Når det gjelder Frankrike, et land med rike revolusjonære tradisjoner, bør ingenting utelukkes.
«Den som forventer en “ren” sosial revolusjon kommer aldri til å leve lenge nok til å oppleve det.» (Lenin)
Opprøret vi nå ser har likhetstrekk med tidligere sosiale oppstander, som maiopprøret for femti år sida og alliansen mellom studenter og arbeidere. Men det fins også helt vesentlige forskjeller. Forløpet videre, om det skulle gå i revolusjonær retning, kommer uansett ikke til å ligne våre forestillinger om hvordan en revolusjon skal se ut. «Den som forventer en “ren” sosial revolusjon kommer aldri til å leve lenge nok til å oppleve det», som V. I. Lenin sa.
Det kan, spesielt i disse dager, være grunn til å ta inn over seg Lenins ord:
«Den sosialistiske revolusjonen i Europa kan ikke skje på annet vis enn gjennom et utbrudd av masseopprør fra alle mulige undertrykte og misfornøyde elementer. Det er uvegerlig at deler av småborgerskapet og de tilbakeliggende arbeiderne vil slutte seg til – uten deres deltakelse er massekamp en umulighet, uten dem er ingen revolusjon mulig – og like uvegerlig vil de bringe med seg sine fordommer, sine reaksjonære fantasier, sine feil og svakheter. Men objektivt vil de gå til angrep på kapitalen, og revolusjonens klassebevisste fortropp, det framskredne proletariatet vil som den objektive sannhetsbærer bli i stand til å forene og lede denne tilsynelatende sprikende og fragmenterte massekampen, til å gripe makta, overta bankene, ekspropriere monopolene som alle hater (om enn av ulike grunner!), og innføre andre diktatoriske tiltak som i sum vil bety borgerskapets fall og sosialismens seier – en seier som imidlertid på ingen måte straks vil ha kvittet seg med småborgerlig "slagg".»
- NRK-video fra Paris 8. desember: Nye gatekamper i Paris – minst 500 er arrestert
- Uttalelse fra Frankrikes kommunistiske arbeiderparti, PCOF (dansk oversettelse)
- Här er gula västarnas krav för ett rättvist Frankrike Proletären, svensk.
- Macron kan bli møtt med et nytt fransk maiopprør
