Norge blir stadig mer involvert i Baltikum, både økonomisk og militært. Energiforsyning og «sivil» utbygging av militær infrastruktur inngår i Norges bidrag til militarisering av de baltiske statene. Det hele foregår i tett samspill med EU og NATO.
For EU handler grensekryssende infrastruktur om langt mer enn effektivisering av handel og varetransport. Det militære perspektivet får stadig mer framtredende plass, ikke minst i Baltikum og Øst-Europa.
Rail Baltica skal stå ferdig i 2030. Foto: Gintare saulyte CC BY-SA
En ny handlingsplan for militær mobilitet inngår som en sentral brikke i målet om en ferdig utbygd militær union innen 2025. Her blir det pekt på hvilke oppgraderinger av det europeiske transportnettet som må til for å legge til rette for tunge militære forflytninger på kryss og tvers av Europa.
På den ene sida er dette en forlengelse av den såkalte mobilitetspakka som blant annet åpner for ubegrensa kabotasje og enda mer sosial dumping innenfor veitransporten. Handlingsplanen er samtidig forankret i EUs globale strategi (lansert i 2016) og i felleserklæringer mellom EU og NATO. Det sies direkte at man vil bygge sivil infrastruktur med militære mål for øye. «Infrastrukturpolitikken på transportområdet gir en åpenbar mulighet for økt synergi mellom forsvarsbehov og unionens nåværende politikk», heter det i planen.
Mange eksisterende veier, skinneganger og brokonstruksjoner er for svake til å tåle tunge militære kjøretøyer. Tunneler og underganger er ikke høye eller breie nok for stridsvogner og mobilt feltartilleri. Hurtig frakt av kuler og krutt betinger også forenkling av tollprosedyrer i det som blir omtalt som en «militær Schengen-sone». Sammen med sprikende nasjonale deklarasjonsprosedyrer for farlig gods osv. utgjør denne mangelfulle logistikken «barrierer mot militær mobilitet».
PESCO og «fredsfond»
Transportkommissær Violetta Bulc la fram nye momenter i EUs handlingsplan for militær mobilitet på et møte i Det nord-atlantiske råd (Atlanterhavsrådet) 11. juni 2018. Hun la blant annet vekt på at militærøvelser blir hemmet av svak infrastruktur og formelle prosedyrer. Hun ville la militære og sivile transportbehov gå hånd i hånd slik at EU kan «handle hurtigere» på egen hånd eller i samspill med NATO.
Det hele er tett sammenvevd med kjøreplanen til EUs militærpakt PESCO, der nettopp militær mobilitet er ett av hovedsatsningsområdene. PESCO står for Den permanente militære samarbeidsstrukturen, virkeliggjort i 2017 med det daværende estiske formannskapet som aktiv pådriver. Bare to av EUs medlemsland utenom Storbritannia har ikke latt seg innrullere i PESCO; Danmark og Malta.
Utviklinga har gått raskt. Den 1. mars 2018 vedtok Rådet en liste over prioriterte PESCO-prosjekter, hvor to av disse handler om militær mobilitet og energiforsyning for å sikre det som kalles operasjonell funksjonalitet.
I juni 2018 lanserte EU enda et nytt prosjekt, kalt Det europeiske fredsfondet (European Peace Facility). Budsjettet blir på ca. 100 milliarder kroner og kommer utenom det ordinære EU-budsjettet. Fondet skal muliggjøre rask iverksetting av militære operasjoner i Europa og ikke minst i Afrika.
Århundrets jernbaneprosjekt
Ved siden av utbygging av veinettet, står jernbane og energiforsyning øverst på prioritetslista. Rail Baltica er et hovedprosjekt, beregnet til en pris av seks milliarder euro. Dette «århundrets prosjekt» skal stå ferdig i 2030. Høyhastighetsbanen skal strekke seg fra Tallinn i Estland helt ned til den polsk-litauiske grensa. EU skal stå for 82 prosent av finansieringen. Prosjektet inngår i den baltiske nordsjøkorridoren som igjen er del av det trans-europeiske transportnettverket TEN-T.
Rail Baltica-prosjektet var i starten populært i Estland, men stemninga ser ut til å ha snudd., blant annet på grunn av budsjettsprekk og fordi prosjektet er omgitt av mye tåkeprat og hemmelighold. En uavhengig NGO-rapport har tilbakevist konsulentfirmaet Ernest & Young sine påstander om at prosjektet vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. På toppen kommer stor usikkerhet rundt hvilke konsekvenser for natur og miljø et enormt anleggsprosjekt som dette vil innebære.
Militære formål veier tungt
Det er ingen hemmelighet at prosjektet har overveiende militære formål. Så har da også NATO vist stor interesse og vurderer direkte økonomisk støtte. En prosjektrapport fra Aecom viser til at «en direkte jernbanelinje som forbinder de baltiske statene med Sentral-Europa vil lette hurtig deployering av militært utstyr».
Planen er å bygge den nye banen med 1435 mm sporvidde istedenfor den gjeldende sporvidden på 1520 mm. Sistnevnte brukes i Russland, Finland og Hviterussland i tillegg til i de baltiske statene. Følgen av en ny jernbanestandard er blant annet at det må bygges helt nye stasjoner der man følger den eksisterende traséen.
The Atlantic Council/NATO Source ser prosjektet som en milepæl som tillater sømløs transport av inntil 120 stridsvogner pr. togsett fra Tyskland til Baltikum. Russiske medier mener ikke overraskende at NATO er prosjektets store vinner. Både EU, NATO og Russland anser dermed Rail Baltica mer som et prosjekt for militarisering av de baltiske randstatene mot Russland, enn som et krafttak for utbygging av sivil infrastruktur.
Våpenkontrakter og gjenkjøp
I april 2018 reiste kronprinsparet på offisielt besøk til Estland, Latvia og Litauen sammen med krigsminister Frank Bakke-Jensen og en større næringslivsdelegasjon. Den offisielle anledningen var hundreårsmarkeringen for de tre baltiske statenes uavhengighet, vunnet i 1918 i kjølvannet av den russiske revolusjonen og tsarveldets oppløsning. Reelt handlet det mer om å styrke det militære samarbeidet på østfronten, symbolisert med forsvarsministerens deltakelse.
200 norske soldater tjenestegjør i NATO Enhanced Forward Presence i Litauen. Telemark Bataljon har også operert i Latvia. Samarbeidet skjer først og fremst i NATO-regi, men Norge deltar også i pilotprosjektet for EUs forsvarsfond (EDF), en viktig bestanddel i EUs militærstrategiske oppbygging. Våre EØS-partnere Island og Liechtenstein har derimot reservert seg mot å delta i EDF. Gjennom fondet håper norsk våpenindustri å få flere forskningsmidler og enda bedre innpass som våpeneksportør. Skattebetalernes utlegg for norsk deltakelse var i 2017 ca. seks millioner kroner.
Litauen skrev i 2017 kontrakt med Kongsberg-gruppen om kjøp av luftvernsystemet NASAMS. Norsk forsvarsindustri håper nok på flere kontrakter. Det europeiske forsvarsbyrået EDA (European Defence Agency) oppmuntrer til denne typen militærsamarbeid.
På den annen side ønsker EU å hindre det den anser som konkurransevridende gjenkjøpsavtaler. Danmark er i krangel med EU-kommisjonen om dette, og tilbakeviser EU-kommisjonens påstand om at gjenkjøpskrav ved forsvarsanskaffelser er i strid med EU-retten. Gjenkjøpsavtaler har vært og er hovedregelen også når Norge har investert i kostbart forsvarsmateriell.
Norge i EUs forsvarsbyrå
I praksis har Norge tilsluttet seg EUs militær- og sikkerhetspolitiske globale strategi: «Regjeringen anser det som ønskelig og viktig at også Norges samarbeid om EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP) revitaliseres». Dette skjer fullt vitende om at «CSDP primært [er] et virkemiddel for å sikre Unionen tilstrekkelig operativ kapasitet til bruk utenfor Unionens egne grenser, for å ivareta Unionens utenrikspolitiske interesser», som det heter på regjeringens nettsider.
«I praksis har Norge tilsluttet seg EUs militær- og sikkerhetspolitiske globale strategi.»
Helt siden 2006 har Norge vært knyttet til forsvarsbyrået EDA, og samarbeidet ser bare ut til å bli stadig tettere, nå forsterket gjennom EDF. Den sikkerhets- og forsvarspolitiske tilpasninga til EU skjer også på områder som ikke er av direkte militær karakter, for eksempel når det gjelder energi.
Energi til militære formål
De tre baltiske statene utgjør en vesentlig del av det nordiske kraftmarkedet som blir betjent gjennom kraftbørsen Nord Pool. Denne er i dag (april 2018) den eneste omsetningskanalen for norsk krafteksport, og er lokalisert til Norge.
Økt militær aktivitet og en oppgradert jernbane i Baltikum fordrer mer og stabil energiforsyning. Elektrisitetsforsyninga i de baltiske statene er fremdeles i stor grad synkronisert med Russland og Hviterussland. Dette ser EU-imperialismen på som en potensiell trussel. EDA holder også egne kurs i såkalt bærekraftig forsvarsenergi, det vil si mer effektiv utnyttelse og utbygging av energi til militære formål.
Et internt integrert gassmarked uavhengig av Russland er et offisielt mål for energipolitikken til de baltiske statene. Men ulik energimiks og andre forhold gjør at ei slik omlegging har vist seg vanskelig å gjennomføre uten aktiv økonomisk støtte fra EU. For EU har dette blitt ytterligere et argument for å forsere sin energiunion.
Etter et møte i mars i år mellom kommisjonsformann Juncker og statslederne i Polen, Litauen, Latvia og Estland kunngjorde energikommissær Miguel Arias Cañete at synkroniseringen av elektrisitetsnettet i de baltiske statene med kontinentet er en «essensiell politisk prioritet for å virkeliggjøre energiunionen» og for å få slutt på det han kalte de baltiske statenes «energimessige isolasjon».
Strid om russisk gass
Utbygging av gassrørledningsnettet Baltic Pipe mellom Danmark og Polen og videre opp langs Østersjøen er allerede på lista over prioriterte EU-prosjekter. Bygging av terminaler for LNG (flytende naturgass) og hydrogen langs den baltiske korridoren inngår i samme plan for sammenkobling av det baltiske energimarkedet for gass. EU har et uttrykt mål om å redusere avhengigheten av russisk gass, og da blir Norge viktigere som leverandør.
Statoil (nå Equinor) brøt det russiske leverandørmonopolet til Litauen i 2014. I 2015 chartret Litauen en flytende LNG-terminal fra norske Høegh. Landet betalte 690 millioner dollar for en tiårig leasingavtale med opsjon for forlengelse. Terminalen ved havnebyen Klaipeda har en kapasitet på 4 bcm (fire milliarder kubikkmeter) naturgass og kan dermed dekke 80 prosent av gassbehovet i de tre baltiske statene.
Kommisjonen begrunner sitt ønske om å revidere gassdirektivet med at den vil godkjenne statsstøtte til Klaipeda-terminalen og at den legger til rette for en ny nordlig korridor fra Norge til Polen via Danmark. Med dette på plass anser EU-kommisjonen at «det ikke er behov for» ny infrastruktur i form av det russisk-tyske gassprosjektet Nord Stream 2.
Det er stor intern strid i EU om denne rørledningen. Donald Trump bidro til å forsterke motsetningene da han hudflettet Tyskland i forkant av NATO-toppmøtet i juli 2018: «Hva skal NATO være godt for hvis Tyskland betaler Russland milliarder for gass og energi?» kvitret den amerikanske presidenten.
Baltikum som militært brohode
Norge ser ut til å bli stadig mer involvert i Baltikum via EU, økonomisk og militært. Norge deltar allerede i EUs Nordic Battle Group, men denne har så langt ikke vært sendt ut på oppdrag. Årsaken er særlig at det har oppstått krangel om hvilke land som skal bære kostnadene. Det europeiske råd vedtok i juni 2017 nye mekanismer i EU-regi slik at kampgruppene blir finansiert over fellesbudsjettet.
I dag er det NATOs kampgrupper som befinner seg i de baltiske landa. I framtida er det sannsynlig at det vil skje en overlapping med EUs egne stridsgrupper.
Gjennom sin aktive tilslutning til EUs globale strategi, forsterker Norge sin deltakelse i militariseringa av Baltikum. Både som leverandør av forsvarsmateriell og som deltaker i anbudsprosesser knyttet til infrastruktur og energileveranser. Samt med kampklare soldater.
