Franske offentlig ansatte og lokførere protesterer over hele Frankrike. Rundt 15.000 tok til gatene her i Lyon 22. mars. Foto: PCOFEn bølge av streiker vil prege Frankrike denne våren, femti år etter maiopprøret i 1968. Aggressive regjeringsframstøt mot offentlig sektor og mot de jernbaneansatte og det statsdrevne SNCF, møter kraftig motstand.
Streikebevegelsen tok til 22. mars og vil fortsette med rullerende streiker utover våren. Startdatoen var ikke tilfeldig valgt. Dagen markerte begynnelsen på student- og arbeideropprøret i Frankrike for femti år sia, i 1968. Det var et opprør med stor smitteeffekt i hele den vestlige verden.
Bak de rullerende streikene står sju franske fagorganisasjoner som organiserer i offentlig sektor, med forbundet CGT og jernbanearbeiderne i fremste rekke. Protestene retter seg mot reformforslagene fra president Emmanuel Macron og statsminister Edouard Philippe som skal «ryste opp i» landets offentlige sektor.
Vil bruke presidentdekret
Regjeringa truer med å hastebehandle forslagene før sommeren. Macron vil tvinge dem igjennom som egne dekreter (par ordonnances), uten parlamentsbehandling i første omgang. Angrepene er særlig retta mot jernbanesektoren og de jernbaneansatte. Som i Norge, har de franske jernbaneansatte og lokførerne tilkjempet seg gode overenskomster og pensjonsavtaler. Lokførerne har, der som her, egne særaldersgrenser som gjør at de kan gå av før de runder 60.
Vil de franske arbeiderne klare å slå angrepene tilbake også denne gangen?
Alt dette er nå under angrep fra den reaksjonære regjeringa. Går reformene igjennom, betyr det forverra arbeidsforhold, lønnsnedslag og dårligere pensjonsordninger. Dette har allerede skjedd i Norge som følge av jernbanereformen, der nattillegg nå blir redusert og de ansatte tvinges over på innskuddspensjonsordninger.
I likhet med den norske jernbanereformen, inneholder Macrons reformframstøt mange av elementene fra EUs fjerde jernbanepakke.
Med EU-direktiver i bakhånd
Det statlige jernbaneselskapet SNCF har fremdeles monopol på jernbanedriften i landet. På grunn av folkelig motstand har Frankrike gjort lite for å konkurranseutsette persontrafikken, slik EUs fjerde jernbanepakke krever. EU-forordningen om å åpne det innenlandske persontrafikkmarkedet har allerede trådt i kraft, mens direktivet som ligger til grunn skal gjelde i hele EU fra 25. desember i år. Derfor har president Macron fått ekstra hastverk og vil ha det han kaller «et mer effektivt og fleksibelt SNCF».
I en rapport fra et utvalg ledet av Jean-Cyril Spinetta er det foreslått 43 reformtiltak. I tillegg til å kreve sterkere skille mellom drift og infrastruktur vil utvalget ha felles regler om forvaltning av jernbaneinfrastrukturen. Videre legges det opp til at nyansatte skal få kraftig reduserte lønns- og arbeidsbetingelser. De ulike delene av selskapene foreslås opprettet som offentlig eide aksjeforetak. Godstrafikken skal overtas av et datterselskap. Alt er som snytt ut av EUs visjoner for det europeiske jernbanemarkedet – og minner til forveksling om den norske jernbanereformen.
Stor gjeld og store overskudd
Som i Norge, er det i Frankrike et stort etterslep når det gjelder utbygging av jernbaneinfrastrukturen. SNCF har dessuten opparbeidet seg stor gjeld. Ikke desto mindre hadde selskapet hele €1,6 milliarder i driftsoverskudd i fjor.
Høyhastighetstogene TGV har god inntjening, men disse ønsker ikke Spinetta-utvalget å prioritere videre utbygging av. Rapporten mener det heller må satses på konvensjonelle linjer innenlands og at strekninger med lite trafikkgrunnlag bør stenges helt. Her skal det nevnes at Spinetta er tidligere styreformann for Air France-KLM, dvs. en direkte konkurrent til SNCF på korte og mellomlange distanser.
Forslagene har full tilslutning fra presidenten, statsministeren og transportministeren.
Langvarig kamp mot nedbygging av offentlig sektor
Den franske jernbanen har vært i offentlig eie siden 1937, den gang da landet hadde en såkalt folkefrontregjering. Hensikten med opprettelsen av SNCF var at franskmenn skulle kunne reise på kryss og tvers i landet for en billig penge.
Protester til forsvar av rettigheter og offentlig sektor. I Paris deltok tusen lokomotivførere i demonstrasjonen 22. mars. Flere demonstrasjoner er varsla i april og mai. Foto: PCOF/La Forge.De jernbaneansatte har alltid stått i første rekke i motstanden mot en rekke såkalte reformforsøk fra forskjellige franske regjeringer, forsøk som har gått ut på å reversere sosiale reformer, liberalisere arbeidsmiljølovgivningen, bygge ned offentlig sektor og høyne pensjonsalderen.
Framstøt av denne typen fra presidenter som Mitterand, Chirac, Sarkozy og Hollande har helt eller delvis blitt slått tilbake, blant annet i 1995, 2005, 2007 og 2016. Den franske fagbevegelsen er svak målt i prosentvis oppslutning, men evner gang på gang å mobilisere langt utenfor medlemsrekkene. Nå dreier det seg om å slå tilbake angrepene fra president Macron, forslag som ikke er mindre omfattende en dem hans forgjengere la fram.
Det handler om framtida til så vel fagbevegelsen som offentlig sektor i Frankrike. Privatiseringa av landets elektristetsforsyning og av postvesenet skjedde med liten motstand.
Jernbanen er siste skanse
– Dette er et avgjørende øyeblikk. Vi er de siste som holder stand. Klarer de å knekke SNCF, vil det ikke lenger finnes motstand i Frankrike, og Macron vet det, sier forbundssekretær Bruno Poncet i den lille venstreorienterte fagbevegelsen SUD Rail til Jacobin magazine.
Ved å erklære krig mot de jernbaneansatte har Macron også erklært krig mot landets store offentlige sektor – både mot de ansatte og mot millionene som er avhengige av disse tjenestene.
De nærmeste ukene vil vise om de militante franske arbeiderne nok en gang vil klare å slå angrepene tilbake. Om studentene også kommer på banen, kan Macron være i ferd med å utløse noe som begynner å ligne 68-opprøret.
