Oppfyll målsettingene og arbeidsnormnene! Plakat fra 1931 | sovietart
SOSIALISMEDEBATT Sosialismens hjul rullet over en tredjedel av kloden i store deler av forrige århundre. Det var en triumfferd for menneskeheten. Men etter noen generasjoner endte det med revisjonistisk vannplaning. Ikke fordi hjulet var for dårlig, men fordi dekket mistet gripeevnen og fordi sjåførene ikke styrte utenom borgerskapets spikermatter.
Artikkel fra tidsskriftet Gnist nr. 2/2021 – temanummer om sosialisme.
Dagbjørn Skipnes er talsperson for Kommunistisk plattform – marxist-leninistene.Mange forsøker å lage en ny type sosialisme som er liberal og uten undertrykking av borgerskapet og kontrarevolusjonære. Forbedringer er bra, men mange er fanget innenfor den kapitalistiske tenkeboksen. Veien til sosialisme gjennom parlamentarismen har slått feil hver eneste gang og endt som i Chile 11. sept 1973 eller som Hellas under Syriza. Så lenge borgerskapet beholder makten over en eller flere nøkkelfunksjoner som økonomien, mediene, militæret og det øvrige statsapparatet nytter ingenting. Stortingsflertall gir ikke sosialisme!
Selv om Marx og Lenin inngående har forklart det, sliter mange på venstresida med å begripe at demokrati og diktatur er to sider i et dialektisk samspill. Den langsiktige opphevelsen av denne motsigelsen betyr at både demokratiet og diktaturet erstattes av en høyere enhet. Da er vi framme ved det Marx kalte kommunisme. I det klasseløse samfunnet er det ikke lenger slik at en klasse dominerer en annen og styrer gjennom diktat eller finner det mer hensiktsmessig at de undertrykte klassen(e) inntil videre skal innvilges utvalgte demokratiske rettigheter.
Et klasseløst samfunn lar seg ikke realisere før sosialismen har seiret og imperialismen har tapt i verdensmålestokk. Først må arbeiderklassen erobre makta og bygge sosialismen i enkeltland eller grupper av land:
- Proletariatets revolusjonære diktatur virkeliggjør sosialismen og innfører det mest fullkomne demokrati for det arbeidende flertallet.
- Fullt demokrati for dette flertallet er avhengig av at utbytterklassene blir holdt nede med makt og fratatt alle sine gamle klasseprivilegier. Borgerskapet blir derimot fratatt sin viktigste demokratiske rettighet; retten til å utbytte andre.
- Denne «renselsesperioden» for å bli kvitt restene av kapitalisme, materielt og ideologisk, er det som Marx kalte kommunismens lavere stadium, eller sosialismen.
- Sosialismen har til oppgave å avvikle alle samfunnsklasser, gradvis oppheve forskjellene mellom manuelt og intellektuelt arbeid, mellom by og land, kvinnerolle og mannsrolle osv. og endelig legge til rette for at klassestaten (og noen annen betydning av stat eksisterer ikke), dør hen.
- Det oppstår nye former for mellommenneskelig samkvem enn det vi kjenner som «demokrati». Demokrati er formell likhet, mens prinsippet for kommunismens høyere fase er «yte etter evne, få etter behov».
- Når kommunismen er en realitet er klassene borte og hele mentaliteten er kollektivistisk slik at det ikke lenger behov for formell likhet og flertallstvang mot et mindretall.
Sovjetunionen var en pioner innen romfarten. Sputnik var den første satelitten (1957), og i 1961 var Juri Gagarin første menneske i verdensrommet.En arbeiderstat med en utvikla planøkonomisk styring er det mest framskredne styringsverktøyet verden har sett. Lengst kom man i Sovjetunionen, inntil utviklinga ble reversert i kapitalistisk retning på 1960-tallet. Rekordarta kornavlinger, teknologiske nyvinninger, kulturell blomstring og en pionerrolle i romfartshistorien taler for seg. Velferdsfondene ga sosiale rettigheter som gratis barnehager, utdanning, helse osv. på et nivå som ikke en gang de mest vellykka sosialdemokratiene i Vest-Europa klarte å holde følge med.
Dette er ikke romantisering av Sovjetunionens eksempel. Det ble samtidig gjort feil som det er lett å peke på i ettertid, spesielt i åra etter den antifascistiske krigen hvor den hurtige gjenreisningsprosessen ga opphav til en rekke negative fenomener som igjen la grunnlaget for kontrarevolusjonen etter Stalins død. De fleste av disse feilene skyldtes påtvungne omstendigheter fra hensynsløse imperialistiske fiender, andre skyldtes at sovjetstaten og enda mer sosialismen i land som Kina og Albania ble unnfanget i samfunn preget av føydal tilbakeliggenhet.
De formidable resultatene i Sovjetunionen kunne ha vært ufattelig mye større gitt våre dagers teknologiske muligheter. Ta bare potensialet for planmessig økonomisk styring i form av vår tids avanserte kommunikasjonsløsninger for fri og løpende diskusjon mellom planleggere og produksjonskollektivet. Det ville ikke bare ha resultert i enda bedre planer og kontrollmekanismer nedenfra, det ville også blitt langt mindre behov for sentrale direktiver, og dermed dårligere vekstvilkår for et nytt (byråkrat)borgerskap. Eller «mindre stat», om man vil.
Borgerskapets historieforfalskning pågår uavbrutt og herskernes ideologiske dominans er nesten total. Derfor mener KPML det er akutt at vi tilegner oss arbeiderklassens historiske erfaringer om den vanskelige veien en må gå for å nærme seg det klasseløse samfunnet. Borgerskapet gjør alt de kan for å slette disse erfaringene fra vår kollektive hukommelse, nettopp fordi bygginga av sosialismen i flere land har gitt oss en verktøykasse full av nyttige redskaper.
Skulle Marx og Engels ha resonnert som store deler av dagens venstreside, ville de ha kassert alle de verdifulle positive erfaringene fra Pariserkommunen, ettersom kommunen led et knusende nederlag. De gjorde heldigvis det motsatte ved å hylle de store framskrittene og undersøke hva som måtte korrigeres for å lykkes ved neste korsvei.
En av manglene ved Kommunen som Engels påpekte, var at den ikke var for mye, men for lite «autoritær». «Kunne Pariserkommunen ha holdt seg ved makten bare én dag dersom den ikke hadde tatt denne autoriteten i bruk, det væpnede folks autoritet overfor borgerskapet? Kan vi ikke tvert imot klandre dem for at de ikke tok den i bruk tilstrekkelig? Altså, ett av to: enten vet autoritetsfiendene ikke hva de sier, og i så fall sprer de forvirring; eller de vet det, og i så fall begår de et forræderi mot arbeiderklassens revolusjonære bevegelse. I begge tilfeller tjener de reaksjonen.»
Arbeiderklassen trenger sitt kommunistiske parti
For å etablere sosialisme må samfunnet ha delt seg i to fiendtlige leire, borgerskap og proletariat. I tillegg trenger arbeiderklassen sitt mest bevisstgjørende element, det kommunistiske partiet. Det er ikke uten grunn at Manifestets egentlige navn er Det kommunistiske partis manifest. Og det er heller ikke uten grunn at Lenins svar på sitt eget spørsmål, «Hva må gjøres?», var: Partiet.
Vi i KPML konkluderer med at aldri før har motsigelsene i kapitalismen vært så påtrengende. Aldri før har behovet for sosialisme vært så stort. Men borgerlig ideologi og historieforvrengning trenger inn i alle klasser og lag, ikke minst i den småborgerlige intelligentsiaen. Dette fører til at store deler av venstresiden leter etter utopiske veier til sosialismen i stedet for å arbeide for det borgerskapet fordømmer og frykter mest av alt: den sosialistiske revolusjonen.
Sosialismens hjul er oppfunnet og utprøvd med suksess, til det skled ut i revisjonistisk vannplaning. Vi trenger å lære underveis, men ikke forkaste hovedmålet og grunnprinsippene. Hjulet fungerer!
