Teorien om «tre verdener» er en kontrarevolusjonær og sjåvinistisk teori (del 2)

imperialisme_revolution103x147Denne artikkelen er lang selv om den er delt i to. Bruk artikkelindeks for å manøvrere i dokumentet og printsymbolet for utskriftsvennlig versjon.

«Treverden-teorien» står i motsetning til teorien til Marx, Engels, Lenin og Stalin , eller mer nøyaktig: Den er en fornektelse av den. Det har ingen betydning å vite hvem som først oppfant begrepet «tredje verden», og hvem som var den første til å dele verden i tre deler. Men det er sikkert at Lenin ikke gjorde noen slik oppdeling, mens Kinas kommunistiske parti (KKP) krever farskapet til det, og hevder at Mao Zedong oppfant «treverden-teorien». Dette skriver Enver Hoxha i Imperialismen og revolusjonen, som utkom på albansk i 1978. Nedenfor gjengis kapittel I i bokas annen del, som omhandler denne teorien.
Oversettelse til norsk ved Revolusjon.

Dette er andre del av denne artikkelen. [Gå hit for å lese første del]


Den marxist-leninistiske klasseanalysen og sjølve fakta viser at om det fins motsigelser og splittelser mellom imperialistmaktene og grupperingene, overstyrer eller erstatter det på ingen måte motsigelsene mellom arbeid og kapital i de kapitalistiske og imperialistiske landa eller motsigelsene mellom de undertrykte folkene og de imperialistiske undertrykkerne, slik at de blir av sekundær betydning. Det er nettopp disse motsigelsene mellom proletariatet og borgerskapet, mellom de undertrykte folkene og imperialismen, og mellom sosialismen og kapitalismen, som er de djupeste, permanente og uforsonlige motsigelsene. Derfor er utnyttinga av mellom-imperialistiske motsigelser, eller motsigelsene mellom de kapitalistiske og de revisjonistiske landa, bare meningsfull hvis den tjener til å skape de gunstigste forholda for kraftig utvikling av den revolusjonære bevegelsen og frigjøringsbevegelsen overfor borgerskapet, imperialismen og reaksjonen. Det er av avgjørende betydning å gjøre Lenins lære klar for arbeiderne og folkene, og bevisstgjøre dem om at bare ei uforsonlig holdning til undertrykkerne og utbytterne, og bare en besluttsom kamp mot imperialismen og borgerskapet – dvs. revolusjon – vil sikre dem ekte sosial og nasjonal frigjøring.

Dette er blitt kraftig understreka av Lenin, som sa:

«Det er utenkelig at Sovjetrepublikken kan eksistere side om side med de imperialistiske statene i lengre tid. Den ene eller den andre må seire til slutt. Og før denne slutten vil det uunngåelig komme en serie med fryktelige sammenstøt mellom Sovjetrepublikken og de borgerlige statene.»

Utnytting av motsigelser mellom fiender kan ikke gå ut over den grunnleggende revolusjonære oppgava og komme i motsetning til kampen for å styrte borgerskapet, reaksjonens og fascistenes diktatur og de imperialistiske undertrykkerne.
Marxist-leninistenes holdning i dette spørsmålet er klar. De henvender seg til folkene og proletariatet, og oppfordrer massene til å reise seg for å knuse de hegemoniske undertrykkende , aggressive og krigshissende planene til de amerikanske imperialistene og de sovjetiske sosialimperialistene, for å styrte det reaksjonære borgerskap og dets diktatur både i Vesten og Østen.

Når det gjelder vår sosialistiske stat, har den alltid utnytta motsigelsene i fiendens leir. Ved å utnytte dem går partiet vårt ut fra ei korrekt vurdering av karakteren til motsigelsene mellom et sosialistisk land på den ene sida og de imperialistiske og borgerlig-revisjonistiske på den andre, og ut fra ei korrekt vurdering av de mellom-imperialistiske motsigelsene.

Marxismen-leninismen lærer oss at motsigelsene mellom et sosialistisk land på den ene sida og kapitalistiske og revisjonistiske land på den andre gjenspeiler motsigelser mellom to klasser med diametralt motsatte interesser, nemlig arbeiderklassen og borgerskapet – og derfor er de permanente, grunnleggende og uforsonlige. De går som en rød tråd gjennom hele den historiske epoken for overgang fra kapitalisme til sosialisme på verdensbasis. På den andre sida er motsigelsene mellom de imperialistiske landa uttrykk for motsigelser mellom utbyttere, mellom klasser med felles grunnleggende interesser. Derfor er faren for at verdensimperialismen eller forskjellige deler av den skal gå til angrep på det sosialistiske landet permanent og reell til enhver tid – uansett hvor alvorlige motsigelsene og konfliktene mellom de imperialistiske maktene måtte være. Splittelser mellom imperialister, mellom-imperialistiske krangler og konflikter kan i høyden svekke eller midlertidig utsette faren for imperialistiske aksjoner mot det sosialistiske landet. Derfor kan ikke dette landet eliminere denne faren, sjøl om det er i dets interesse å utnytte motsigelsene innen fiendens rekker.

Lenins lære har sin fulle gyldighet også i dag. Den er blitt grundig bekrefta gjennom en serie av historiske begivenheter, som den fascistiske aggresjonen mot Sovjetunionen under den andre verdenskrigen, den amerikanske imperialismens aggresjon i Korea og seinere i Vietnam, den imperialistiske og sosialimperialistiske fiendtlige aktiviteten og forskjellige intriger mot Albania osv. Derfor har partiet vårt understreka og understreker at enhver undervurdering av en sosialistisk stats motsigelser til imperialistmaktene og de kapitalist-revisjonistiske landa, og enhver undervurdering av de sistnevntes aggressive handlinger mot Albania, ville kunne føre til svært farlige konsekvenser. Det samme gjelder enhver avslapping av årvåkenheten som følge av ideen om at motsigelsene mellom imperialistmaktene sjøl er svært splittende, og at de derfor ikke kan sette i gang slike handlinger mot hjemlandet vårt.

Arbeidets Parti i Albania går også ut fra det faktum at bare revolusjonære, progressive, frihets- og frigjøringselskende krefter kan være sanne og pålitelige allierte for vårt sosialistiske land. Vi opprettholder statlige forbindelser med forskjellige land i den borgerlig-revisjonistiske verden, utnytter motsigelsene mellom de imperialistiske, kapitalistiske o revisjonistiske statene, samtidig som vi gir fast støtte til arbeiderklassens revolusjonære kamp og frigjøringskamp, til de arbeidende massene og folket i alle land der det foregår slik kamp – idet vi betrakter slik støtte som ei høy internasjonalistisk plikt. Arbeidets Parti i Albania har alltid konsekvent holdt seg til dette synspunktet. Ved partiets 7. Kongress blei det nok en gang understreka at det vil støtte proletariatet og folkene, de marxist-leninistiske partia, de revolusjonære og progressive som kjemper mot supermaktene det kapitalistiske og revisjonistiske borgerskapet og verdensreaksjonen, og for sosialistisk og nasjonal frigjøring.

I fortida har også KKP sitert velkjente marxist-leninistiske prinsipper og teser som gjelder motsigelsene. For eksempel i et dokument med tittelen «Et forslag vedrørende generallinja til den internasjonale kommunistiske bevegelsen», offentliggjort av sentralkomiteen i KKP i 1963, der kineserne skreiv: «Disse eller andre nødvendige kompromisser mellom sosialistiske og imperialistiske land krever ikke at de undertrykte folkene og nasjonene også skal inngå kompromisser med imperialismen og dens lakeier.» Og de la til: «Ingen bør noensinne under påskudd av fredelig sameksistens kreve at de undertrykte folkene og nasjonene gir avkall på den revolusjonære kampen.» Slik snakka den kinesiske ledelsen den gangen, for å på den tida var det den krustsjovistiske ledelsen som ville at folkene og kommunistpartia skulle være enig i at den amerikanske imperialismen og dens høvdinger var blitt fredelige, og at de skulle underkaste seg den sovjetiske politikken for tilnærming til den amerikanske imperialismen. Nå er det ledelsen i KKP som forkynner for folkene, de revolusjonære, de marxist-leninistiske partia of proletariatet i hele verden at de må inngå i allianse med de imperialistiske og kapitalistiske landa, og forene seg med borgerskapet og de reaksjonære mot den sovjetiske sosialimperialismen. Og kineserne uttrykker ikke disse ideene i tilslørte fraser, men helt åpent. Slik vakling og 180 graders kuvending har ingenting med prinsippfast marxist-leninistisk politikk å gjøre. Det er typisk for den pragmatiske politikken som blir fulgt av alle revisjonister, som underordner prinsippene sine borgerlige og imperialistiske interesser.

For å rettferdiggjøre de prinsippløse kompromissene med den amerikanske imperialismen og det internasjonale borgerskapet, forfalsker de kinesiske lederne og alle tilhengerne av «treverdenteorien» bevisst den historiske sannheten om den sovjetisk-tyske ikke-angrepspakta og den anglo-sovjetisk-amerikanske alliansen i andre verdenskrig.

Den sovjetisk-tyske ikke-angrepspakta var ei dyktig utnytting fra Stalins side av mellom-imperialistiske motsigelser. På den tida var Hitler-aggresjon mot Sovjetunionen nær forestående.
Det var i denne perioden Nazi-Tyskland hadde invadert Østerrike og Tsjekkoslovakia og det fascistiske Italia hadde invadert Albania. München-avtalen var inngått og den tyske krigsmaskinen storma østover. Sovjetunionen inngikk ikke en allianse, men ei ikke-angrepspakt med Tyskland – etter at vestmaktene hadde avslått å svare på Stalins oppfordring til felles aksjon med Sovjetunionen for å holde de nazistiske og fascistiske aggressorene tilbake, og da det var blitt klart at disse maktene oppfordra Hitler til å angripe sovjetisk område. den sovjetisk-tyske ikke-angrepspakta kryssa planene deres og ga Sovjetunionen tid til å forberede seg på å møte naziaggresjonen.

Når det gjelder den anglo-sovjetisk-amerikanske alliansen, er det velkjent at den blei inngått da Hitler-Tyskland etter å ha okkupert Frankrike og var i krig med Storbritannia, satte i gang sin brutale aggresjon mot Sovjetunionen. Og da hadde krigen mot aksemaktene fått en klar og tydelig karakter av anti-fascistisk frigjøringskamp. Det må påpekes at på ikke noe tidspunkt eller i noe tilfelle oppfordra Stalin og Sovjetunionen på den tida proletariatet og kommunistpartia til å gi avkall på revolusjonen og forene seg med det reaksjonære borgerskapet. Da Browder ga avkall på klassekampen og oppfordra til klasseforsoning fordi interessene til den anglo-sovjetisk-amerikanske alliansen angivelig skulle kreve det, blei han b rennemerka av Stalin og den kommunistiske bevegelsen som revisjonist og overløper fra revolusjonen.

Som en kan se, er det ingenting som rettferdiggjør de prinsippløse kompromissene og alliansene som kineserne har inngått med den amerikanske imperialismen og de forskjellige reaksjonære kreftene. Den historiske analogien som de kinesiske revisjonistene prøver å få til, holder ikke vann.

I propagandaen sin prøver de kinesiske lederne å gi inntrykk av at vi albanere angivelig skal være imot ethvert kompromiss, og at vi ikke anstrenger oss for å utnytte motsigelsene slik vi burde. Sjølsagt veit de at vi i disse spørsmåla tar et marxist-leninistisk standpunkt, men de fortsetter å propagandere den krokete linja si – for å skjule sitt avvik fra den vitenskapelige marxist-leninistiske teorien og revolusjonens vei. De opptrer på denne måten for å rakke ned på den korrekte politikken og standpunktene til proletariatets parti og stat. Men anklagene deres er grunnløse. La oss vise til fakta.

Partiet vårt har alltid gitt energisk støtte til de arabiske folkenes rettferdige sak, uten unntak, og det vil vi fortsette med til siste slutt. Vi støtter det palestinske folkets kamp mot Israel, som for lengst er blitt et blindt redskap og en gendarm for USA-imperialismen i Midtøsten. Landet har fått oppgava med å forsvare de rike arabiske oljefelta for de store monopolselskapa i USA og bevare status quo, som de kinesiske revisjonistene kaller det.
Trass i at president Sadat og regjeringa hans tidligere var alliert med Sovjetunionen, støtta vi det egyptiske folkets kamp for å gjenvinne landområdene som blei okkupert av Israel. Men vi avslørte Sovjetunionens målsetting i Egypt, og det sovjetiske spillet i Midtøsten generelt. Ikke et øyeblikk har vi vært tause når det gjelder Sovjetunionens kolonialistiske mål i Egypt. Vi har gjort det samme ved å støtte det egyptiske folket like konsekvent i dets kamp mot USA-imperialismen og Israel.

Samtidig som partiet vårt forsvarer interessene til det egyptiske folket og de andre arabiske folkene, avslører partiet og folket i Albania også manøvrene som USA-imperialismen sammen med Israel for tida er engasjert i. Vi kan ikke godta noen kurs, noen kompromisslinje overfor aggressoren Israel, under påskudd av at det angivelig skulle være til fordel for det egyptiske folket.

Men den kinesiske ledelsen avslører ikke den amerikanske imperialismen. Den applauderer de israelsk-egyptiske avtalene og oppfordrer de arabiske folkene til å komme overens med og inngå et kompromiss med den amerikanske imperialismen og Israel, som er deres hovedfiender. Et slikt standpunkt er ikke marxist-leninistisk. Et kompromiss av den kinesiske typen er ikke i folkenes interesse. Den absurde kinesiske påstanden om at å bryte med én imperialisme for å kaste seg i armene på en annen er «å handle i folkenes frihets interesser», kan overhodet ikke godtas. Disse typisk borgerlige manøvrene og intrigene kan ikke kalles marxist-leninistiske handlinger som bidrar til å gjøre motsigelsene mellom de to imperialistiske supermaktene djupere. Det albanske partiet og folket er imot imperialistiske røverkriger og gir besluttsom støtte til rettferdige nasjonale frigjøringskriger. Slike kriger er og må alltid være til folkenes fordel og gunstige for revolusjonen.

Albanerne er ikke imot å støtte til og med en borgerlig stat, når de ser at denne staten blir styrt av progressive personer og kjemper til fordel for frigjøring av sitt folk fra imperialistisk hegemoni. Men vi kan ikke gjøre felles sak, eller inngå et kompromiss, som de kinesiske revisjonistene kaller det, med en stat som styres av en reaksjonær klikk i interessene til sin egen klasse og til skade for folket, og som inngår i en allianse med den ene eller andre supermakta. På samme måte er det sosialistiske Albania ikke imot å opprettholde normale diplomatiske forhold med statene i den «tredje» eller den «andre» verden. Det er imot slike forhold bare når det gjelder de to supermaktene og de fascistiske statene. Men når vi utvikler våre diplomatiske forhold, gjør vi det i samsvar med visse prinsipper, på samme måte som i våre handels- og kulturforbindelser og andre forhold. Vi tar i første rekke hensyn til landet vårt og revolusjonen, som vi aldri har handlet i motstrid til, og vi vil aldri gjøre det.

Vi marxist-leninister som har kommet til makta, er nødt til å opprette diplomatiske forbindelser med borgerlig-kapitalistiske stater, for disse forbindelsene er både i vår egen interesse og i deres. Interessene er gjensidige. Marxist-leninistene bør alltid huske sine prinsipper. Vi må ha in mente at i landa der de øvre laga av borgerskapet regjerer, er de permanent i kamp mot folket, mot proletariatet og de fattige bøndene, mot det urbane småborgerskapet. Både når et sosialistisk land opprettholder statlige forbindelser med borgerlige land og når det ikke gjør det, må det gjøre det klart for folkene at det støtter deres kamp, og at det ikke godkjenner de reaksjonære, anti-folkelige handlingene til deres herskere.

Vi marxist-leninister må erkjenne og ha in mente ikke bare motsigelsene mellom de undertrykte klassene og undertrykkerne, men også motsigelsene som oppstår mellom stater, det vil si mellom regjeringene i disse landa og den amerikanske imperialismen, den sovjetiske sosialimperialismen, de andre kapitalistlanda osv. Vi må alltid følgen slik politikk at vi ikke forsvarer ei reaksjonær regjering bare fordi den av egen interesse og til fordel for den herskende klassen bryter midlertidig med den amerikanske imperialismen for å kaste seg i fanget på en annen imperialisme – for eksempel britisk sovjetisk eller annen imperialisme. Vi må utnytte motsigelsene mellom dem med det målet for øye at vår holdning skal bidra til å styrke kampen som proletariatet og de undertrykte massene i dette landet fører mot den reaksjonære regjeringa si. Hvis det er oppstått motsigelser mellom den reaksjonære og undertrykkende kapitalistiske regjeringa i et land i den «andre» eller «tredje» verden – ifølge inndelinga til de kinesiske revisjonistene – må en ikke ta for gitt at disse motsigelsene er til fordel for frigjøringa av folket i landet fra kapitalens åk, det vil si åket av det reaksjonære borgerskapet som hersker der. I dette tilfellet har vi hovedsakelig med borgerlige klasseinteresser å gjøre, med interessene til regjeringer som representerer utbytterklassene. Det dreier seg om hvem som gir dem mer og hvem som gir dem mindre, hvem som best beskytter deres stilling ved makta, og hvem som ønsker å sparke dem ut for å sette inn sine egne folk.

Når det gjelder proletariatets kamp, må en ikke blande sammen holdningen overfor borgerskapet med de diplomatiske handelsmessige, kulturelle og vitenskapelige forbindelsene mellom et sosialistisk land og stater med et annet samfunnssystem. De mellomstatlige forbindelsene er nødvendige og må utvikles men det sosialistiske landet må være klar på hvilke mål det har med å opprette dem. Det ideologiske, politiske, moralske og materielle livet i det sosialistiske landet må være et speil for folkene i landa det har forbindelser med, der folkene i de ikke-sosialistiske statene kan se hvilke velsignelser og fordeler det sosialistiske systemet gir. Sjølsagt er det deres egen sak om de vil følge den sosialistiske veien eller ikke, men det er det sosialistiske landets plikt å vise et godt eksempel.

I alle disse politiske, teoretiske og organisatoriske problema er de kinesiske lederne ikke bare uklare, men langt fra å klargjøre dem gjør de dem bevisst enda mer tåkelagte – for, som Mao Zedong sier, vi må ruske opp i tingene for å klargjøre dem. Denne tesen er ikke korrekt. Tvert imot må vi klargjøre ting og overbevise folk om at de må gjennomføre revolusjonen, for kaoset eksisterer på forhånd. Hvis det er spørsmål om å ruske opp i ting, så la oss ruske enda mer opp i dem for imperialismen, som snapper etter pusten, og ikke hjelpe den og gi den krykker til å gå med. Vi bør forkorte kapitalismens liv slik at folkene og proletariatet blir frigjort og håpet om sosialisme og kommunisme rykker nærmere. Det er den revolusjonære veien vår, den marxist-leninistiske veien. Det fins ingen annen vei. Tidligere brukte de kinesiske lederne uttrykket «like for like» om kampen mot den amerikanske imperialismen, men de praktiserte det ikke da, og gjør det sannelig ikke i dag. De fører ikke en kamp «like for like» ettersom de har nærma seg den amerikanske imperialismen og er alliert med USA.

Kinas diplomatiske, kommersielle og kulturelle forbindelser med imperialistlanda og de andre landa i verden er på kapitalistisk basis. Kinas målsetting i disse forbindelsene er å styrke sine økonomiske og militære posisjoner gjennom den hjelpa det ønsker å få fra de mektige imperialiststatene, slik at Kina også kan konkurrere med de to andre supermaktene. Kinas propaganda gjennom radio og andre media er beregna på å skape et inntrykk i verden av at Kina ikke bare er en stor og mektig stat med en gammel kultur, men også av at den nåværende kinesiske politikken er progressiv, ja til og med marxist-leninistisk. Men denne virksomheten til de kinesiske revisjonistene tjener ikke og kan ikke på noen måte tjene som et eksempel verdens folk bør følge i sin kamp for å knuse den kapitalistiske og imperialistiske makta.

Personvern