Tilbake til Keynes

Verdensøkonomien er inne i en lavkonjunktur, såkalt resesjon. Nå roper borgerskapet igjen på statsinngrep, og har hentet fram gamle Keynes.

Det høyrøsta borgerlige kravet har lenge vært kutt, kutt og atter kutt i de offentlige utgiftene. Med ett slag, i løpet av bare noen uker, har høyere offentlige utgifter og mer statsstyring overtatt som nytt slagord for kapitaleiere som vil at skattepengene til vanlige folk skal redde dem fra gigantiske tap.

Borgerlige økonomer er i full gang med å stokke om på sine tidligere årsaksforklaringer på kapitalismens tilstand, ettersom de gamle reseptene har gjort pasientens tilstand enda verre enn den var.

Nye toner

Mens de såkalte liberalistene har dominert borgerlig økonomisk teori, har statsinngrep, inflasjon og skatter vært fy-ord. Etter måneder med fallende aksjekurser, og i særdeleshet etter svalestupet i kjølvannet av terroraksjonene i New York, har imidlertid pipa fått en annen låt.

Etter et par tiår med Milton Friedmans teorier, også kjent som Thatcherisme eller Reaganomics, har John Maynard Keynes blitt hentet fram igjen. Keynes har vært det tradisjonelle sosialdemokratiets favoritt, men har siden 80-tallet vært lagt for hat av de uhemma liberalistene. Keynes gikk inn for store statlige investeringer, militær opprustning, rentekutt og inflasjon for å redde en skakkjørt kapitalisme. Nå er han på moten igjen.

Ingen ringere enn George W. Bush fra det liberalistiske republikanske partiet i USA, som gikk til valg på løfter om astronomiske skattelettelser for de rikeste nordamerikanerne, er den som nå setter keynesiansk krisepolitikk ut i livet. Altså det stikk motsatte av det han gikk til valg på.

USA går foran

Massive statlige overføringer, hele 15 milliarder dollar, pumpes inn for å redde de konkurstrua amerikanske flyselskapene. Tilsammen forbereder Kongressen ekstraordinære statlige krisetiltak på rundt 100 milliarder dollar, det vil si det samme som et og et halvt norsk statsbudsjett. Sentralbanksjef Greenspan har satt ned renta hele ni ganger i løpet av ett år, i stadig mer desperate forsøk på å få opp investeringstakten, forbruket og kapasitetsutnyttelsen i amerikansk industri. Så langt har resultatene vært magre.

Japan har i ti år forsøkt en tilsvarende krisemedisin, uten merkbar effekt. Landet er fortsatt i krise, enda det lenge har vært praktisk talt gratis å låne penger på grunn av ei tilnærmet nullrente.

EU følger etter

Europa har fulgt etter amerikanerne, stikk i strid med EU-prosjektets bærende ideologi om at markedskreftenes sjølregulerende effekt, og prinsipiell motstand mot statlige subsidier. For at ikke de subsidierte amerikanske flyselskapene skal knuse sine europeiske konkurrenter, måtte EUs finansministre åpne opp for tilsvarende støtte til europeiske flyselskaper under sitt møte i Liege i september. Det er forøvrig denne typen statlig intervensjon som Kommisjonen, domstolen og ESA (EFTA Surveillance Agency) til stadighet pålegger norske myndigheter å fjerne, under henvisning til EØS-avtalen og Det Indre Marked.

Med andre ord har også monetarismen, det vil si den økonomiske politikken som tilsier at kapitalismen «på sikt» vil bli et optimalt system for alle, bare markedet og konkurransen får virke fritt, spilt fallitt. Trass i alle EUs direktiver og nedriving av handelsbarrierer gjennom WTO, har kapitalismens grunnleggende problemer som voksende fattigdom, økende arbeidsløshet og gjeldsslaveri bare blitt verre, ikke et hår bedre.

Vulgærøkonomi

De borgerlige økonomene leverer den ene mer uvitenskapelige «forklaringa» enn den andre på årsakene og hvordan problemene skal overvinnes.

Noen av dem påstår at det manglende forbruket, altså for liten etterspørsel etter varer, er problemet. Andre hevder at for høye lønninger er problemet, selv om de samtidig har et problem med å forklare hvordan forbruket skal økes med enda lavere lønninger. Noen av dem svarer med krav om lavere skatter, men skattelettene omfatter stort sett de rike, og dermed vil ikke de fattiges forbruk øke. Og hva hjelper det at de rike får enda mere penger å investere når overinvestering er sjølve problemet?

Mange av disse idealistiske forklaringene baserer seg på psykologiske faktorer. I følge dem er det menneskenes trang til å spare, ikke den faktiske fattigdommen, som er problemet.

Alle disse teoriene er like ubrukelige som de er uvitenskapelige. Krisa som er under oppseiling i verdensmålestokk skyldes ganske enkelt kapitalismens egne økonomiske lovmessigheter. Kapitalen flytter seg alltid dit det er utsikter til størst kortsiktig profitt. Avreguleringer har gjort at dette skjer i enda større omfang og hurtigere enn før, noe som betyr at det blir foretatt ufattelig store investeringer i bestemte bransjer som -- for en tid -- går som 'hakka møkk'.

Rundt neste sving oppstår imidlertid problemet; det er investert for mye, det vil si at produksjonsvolumet for varer og tjenester langt overstiger det som noe marked er i stand til å ta opp i seg. Den enorme produksjonskapasiteten som er bygd opp lar seg helt enkelt ikke utnytte. Hvis man gjør det, vil det bare presse prisene i bunn og minske profitten ytterligere. Kapitalistene kjenner bare en utvei: produksjonen skjæres ned eller stanser opp helt, konkursene og masseoppsigelsene kommer. Det er dette som nå skjer for fullt i IT- og telesektoren, i bilindustrien og flyselskapene.

Arbeiderne må betale prisen

Det er snakk om ei kapitalistisk overproduksjonskrise, verken mer eller mindre. Under kapitalismen finnes det bare en måte å overvinne krisa på, slik at grunnen kan legges for ny oppgang i neste syklus. "Løsningen" er massiv brakklegging og ødeleggelse av kapital, gjennom oppkjøp og nedlegginger, oppsigelser og konkurser. Mest effektivt av alt er krig, som bokstavelig legger kapitalinvesteringer og fabrikker i ruiner.

Følgene er i alle fall, sjøl uten krig, umenneskelige og brutale. Levebrødet blir tatt fra millioner med ett slag. De som betaler prisen for det kapitalistiske systemet, enten den bærende økonomiske tenkinga er av laissez faire-typen eller keynesianske ideer om blandingsøkonomi, er og blir arbeiderklassen og vanlige lønnstakere. På den ene eller andre måten får de velta byrdene over på seg, det være seg i form av arbeidsløshet eller gjennom skjerpa skattlegging -- eller begge deler på en gang. I siste instans blir de sendt ut i krig som soldater i kapitalens tjeneste.

Sivilisasjon?

Kapitalismen, også kalt slutten på historia og sivilisasjonens endestasjon, er ikke bare et ubrukelig og avleggs system. Det er også et livsfarlig system for jordas store flertall. Det er et system som ikke hører hjemme i det 21. århundre. Men det trenger aktiv dødshjelp fra verdens arbeiderklasse, som må erstatte det med den eneste mulige formen for moderne sivilisasjon: sosialismen.

J. M. Keynes (1883 1946) ble særlig populær etter krisa på 30-tallet. Keynes hevda at kapitalismens kriser kunne overvinnes ved å utvide kapitalinvesteringene og dermed øke sysselsettinga. Staten skulle på den ene sida sørge for at kapitalens rentabilitet stiger ved å senke arbeidernes reallønninger gjennom inflasjon og nedettelse av rentefoten, og på den andre sida må den foreta store kapitalinvesteringer via budsjettet.

Keynesianisme blir gjerne framholdt som et reformistisk motstykke til liberalismen (av lat. liber, fri), som prega borgerlig tenkning og økonomisk teori i Europa fra 1700-tallet av. John Locke og Adam Smith er de mest kjente talsmenn for liberalismen, som egentlig oppstod som det framvoksende borgerskapets reaksjon på føydale tradisjoner og på eneveldet. Den la vekt på det enkelte individ og dets rettigheter, mens staten og dens inngrep ble en fiende hvis makt måtte begrenses mest mulig.

Den økonomiske krisa i 1930-årene tvang liberalismen på retrett. Fra 1980-tallet fikk den en renessanse, først i Thatchers Storbritannia og Reagans USA.

Sosialøkonomen Milton Friedman, som innførte begrepet monetarisme, ble lenge genierklært av det amerikanske og europeiske borgerskapet sist i forrige århundre.

---