Trond Andresen (TA) har ved flere anledninger reist problemstillinger omkring økonomisk kriseteori og kriseforståelse, både i avisa Klassekampen og på diskusjonslista KK-forum. Økonomiske spørsmål blir gjerne ansett som «vanskelige», og dermed i praksis overlatt de borgerlige (sosial)økonomene. Desto viktigere er det at TA tar opp disse spørsmåla. Bare synd at ikke flere kaster seg frampå i en såpass viktig diskusjon.
TA mener at forhold som overproduksjon og profittratens tendens til å falle (som han av en eller annen grunn setter opp mot hverandre) bare er symptomer på krisa, mens årsaken skal være å finne i finanssektoren og pengemarkedet. Han snur altså Marx opp ned. Begrunnelsen for sitt syn finner TA i det faktum at finanssektoren, kredittmengden og den internasjonale pengestrømmen vokser i et langt høyere tempo enn produksjonssektoren. Det er sant nok. Handelen med valuta er hundre ganger mer omfangsrik enn handelen med varer. Denne finanskarusellen av talløse gjensidige avhengighetsforhold gjør systemet stadig mer sårbart og utsatt for krise og depresjon, inflasjon eller deflasjon. Men fortsatt er disse forholdene ikke annet enn symptomer på et sjukt system. De kan være utløsende faktorer for nye kriseutbrudd, men aldri sjølve årsaken.
Finanskapitalens (alternativt imperialismens) epoke er kjennetegnet ved en enorm sentralisering og monopolisering av kapitalen. Industri- og bankkapital smelter sammen til finanskapital. Det pågår daglig foran øynene våre; som når Aker RGI sikler på Storebrand eller når transnasjonale giganter fusjonerer. BP/Amoco, Chrysler/Daimler-Benz, Krupp/Thyssen er noen få nyere eksempler.
Målet for gigantomanien er å sikre større markedsandeler, rasjonaliseringsgevinster og finansielle muligheter til nyinvesteringer i megaklassen. Den viktigste beveggrunnen er at kapitalen ikke lenger nøyer seg med gjennomsnittsprofitt, men krever maksimalprofitt. Denne ufravikelige forutsetninga gir impulser som i neste omgang fremmer nye kriser.
Noen sånne følger er:
- Industrimonopolene kvitter seg med "overflødig" arbeidskraft. Investeringer i ny teknologi og automatisering kan gi et kortvarig forsprang på konkurrentene. Problemet er at det bare er den menneskelige arbeidskrafta som produserer ny verdi, samtidig som arbeidere uten arbeid er dårlige konsumenter. For å opprettholde profittraten, må derfor stadig flere varer produseres og omsettes på et relativt sett mindre kjøpedyktig marked. I marxistisk terminologi kalles dette «profittratens fallende tendens», en faktor som påskynder nye overproduksjonskriser.
- Mer intensiv utbytting av arbeidskrafta motvirker denne tendensen til lavere profittrate, men er ikke nok til å oppheve den.
- Nye produksjonslinjer for å holde lagringsutgifter nede og korte ned på kapitalens omslagstid er andre mottiltak. Men heller ikke dette er tilstrekkelig.
- Større omsetning og økte markedsandeler. Til dette formålet blir alt fra reklamebyråer til avtaler med mafiaen tatt i bruk. Kravet om maksimalprofitt til aksjonærene gjør at økonomisk out-of-area-virksomhet og aktiviteter i den kriminelle gråsonen blir enda mer attraktive.
- Innbyrdes kamp om merverdien. Industrikapitalen avser en del av merverdien til henholdsvis handels- og bankkapitalen, og det pågår en evig dragkamp om andelens størrelse. Bryggeriarbeiderne kjenner for tida denne kampen på kroppen, en kamp som igjen henger nært sammen med bransjens produktive overkapasitet med tilhørende relativ underkonsumpsjon (folk drikker «for lite» brus og øl). Når profittraten synker, skrumper også den delen av merverdien som industrien er villig til å avse til sine kreditt- og omsetningsledd. Omvendt er behovet for økt omsetning så stort at den monopolistiske handelskapitalen ser sitt snitt til å «kryste sitronen».
- Tilsvarende gjelder for bankkapitalen. Hovedkilden til bankenes profitt, rentemarginen (forskjellen mellom inn- og utlånsrente) krymper, som i sin tur fører til at bankene må kompensere med høyere volum på utlånene, senke risikoterskelen og dessuten kaste seg over «nye» områder som Junk Bonds eller Investment Banking kjøp, salg og utparsellering av hele bedrifter og konsortier.
- Også valutaspekulasjon er blitt en integrert del av det økonomiske grunnlaget for enhver større virksomhet, som ledd i jakta på maksimal profitt. De fleste konsernene har egne fondsavdelinger, som har denne speklulative geskjeften som innbakt og vesentlig del av den totale virksomheten. I storkonsernene og i bankene finnes det store, sjølstendige «arbitrage»-avdelinger som har til oppgave å øke bedriftens profitt ved hjelp av valutaspekulasjon. Slik snurrer den kapitalistiske finanskarusellen fortere og fortere.
- Sammen med brå svingninger i utenlandsøkonomien (jamnfør oljeprisen) gjør dette etterspørselen etter utenlandsk valuta uforutsigbar. Kredittkriser går lett over i valutakriser.
Alle disse forholdene bidrar til å forsterke den moderne kapitalismens snylterkarakter, og tilsammen gjør de krisene både mer ødeleggende og uavvendelige. Men krisene har fortsatt samme kilde de springer ut fra det kapitalistiske produksjonssystemet og det grunnleggende motsetningsforholdet mellom produksjonens stadig mer samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsen av verdiskapninga. Når TA vil ha Tobin-avgift, skattlegging av brakkliggende pengekapital og styringsinstrumenter for i det minste å gjøre krisene «forutsigbare», så overser han, i likhet med borgerlige og reformistiske sosialøkonomer som han henter fram fra glemselen (som Irving Fisher og J.M.Keynes), glatt systemets økonomiske fundament; kapitalakkumulasjon og maksimal profitt som produksjonens eneste formål. De utallige monetære kriseteoriene som legger skylda på den aktuelle kreditt- og pengepolitikken, har alle vist seg å gå på trynet.
Borgerskapet ønsker jo ikke krise! Regjeringa og Norges Bank er omgitt av en skokk med borgerlige økonomer oppflasket med Keynes, Fisher og Friedman. De fører i hovedsak en finans- og pengepolitikk som best mulig samsvarer med monopolkapitalens aktuelle behov. Nettopp det faktum at også et land med enormt overskudd i sin utenriksøkonomi likevel er utsatt for krise, viser ubehjelpeligheten til det økonomiske systemet vi er en del av.
Det er mer maktpåliggende å avskaffe kapitalismen enn fåfengt å mane den til fornuft. «I jo større grad man vegrer sig mot erkjennelsen av krisens virkelige årsaker, i desto større grad utbrer man sig gjerne over "seddelbankens ufornuftige politikk" eller over "gullets tyranni"», skrev Jacob Friis og Trond Hegna på 30-tallet. Kanskje skulle vi lytte litt mer til klok tale fra depresjonsåra?
Også trykt i Klassekampen 1998.
