JORDBRUKSKOLONIALISME. Afrika har igjen havnet på radaren til globale selskaper og de tidligere kolonimaktene.
FNs matvareprogram sier at det er nok mat til å brødfø verden en og en halv gang. Likevel er mer enn en milliard mennesker underernærte.
Etter å ha plyndret det afrikanske kontinentet for sine rike mineralressurser i århundrer, har imperialistmaktene nå kastet sine øyne på de store og fruktbare landbruksområdene. I dag har «underutnyttet» jordbruksland i Afrika kommet i sentrum for oppmerksomheten i land med matknapphet og hos storkonserner og finansgrupper.
Denne artikkelen i to deler forklarer bakgrunnen.
I de store landområdene som strekker seg fra Afrika til Asia og Amerika, har stater og storkonserner startet opp en ny type aktivitet. Byråkrater og tjenestemenn fra ulike flernasjonale selskaper og finansforetak farer på kryss og tvers og hopper fra det ene landet til det andre i jakten på nye jordbruksområder de kan kjøpe opp, fra Brasil til Filippinene og fra Pakistan til Madagaskar. Selv det krigsherjede Sudan og Den demokratiske republikken Kongo har blitt attraktive reisemål for oppkjøp av jordbruksland.
Det interessante spørsmålet er: Hvorfor kjøper disse selskapene og rike land opp så store jordbruksområder? Svar: For å dyrke mat. Dette ville jaget etter jordbruksland bringer tilbake levende minner fra det afrikanske gullrushet som kolonimakter og enkeltpersoner satte i sving i det 18. og 19. århundret.
{tab=1. Finanskrise og jordrush}
Den siste finanskrisa og matvarekrisa like før den globale nedsmeltinga har igjen brakt matspørsmålet i sentrum for internasjonal politikk. Mellom april 2006 og april 2007 økte matprisindeksen basert på vurderingene til Det internasjonale pengefondet (IMF) med 9,5 prosent, mens det i de neste 12 måneder skjedde en bratt økning på 45,6 prosent. Basismatvarer hadde den bratteste oppturen ... og som et resultat økte matimportkostnadene i mange land fra rundt $ 8 mrd for fem år siden til nesten $ 20 milliarder. Denne kraftige prisøkninga førte til opptøyer i over 20 land, særlig i de fattigste landa som Haiti, Jemen og Kamerun.
The International Food Policy Research Institute rapporterte at mellom 37 og 49 millioner hektar med dyrket mark i fattige land, verdsatt til $ 20 til $ 30 milliarder har blitt kjøpt eller er under forhandling for kjøp av utenlandske kjøpere siden 2006. I løpet av de neste 40 årene ventes verdens befolkning å vokse fra 6 til 9 milliarder, noe som betyr en dobling av etterspørselen etter matvarer. Siden tilgangen til dyrkbar jord og vann blir knappere, stiger prisen på jordbruksland kraftig. En studie fra FNs mat- og landbruksprogram avslørte at etter 2004 ble 2,5 millioner hektar dyrket mark i fem afrikanske land kjøpt eller leaset av utenlandske investorer til en verdi av 920 millioner dollar (5,4 milliarder norske kroner).
De seinere åra har hedgefondeiere og valutaspekulanter som George Soros, investeringsenheter som BlackRock og pensjonsgiganter som TIAA-CREF begynt å pløye penger inn i jordbruksområder – fra Midtvesten til Ukraina og Brasil. Det kanadiske kapitalforvaltningsfirmaet AgCapita reiste en kapital på $ 18 millioner i 2008 for å investere i dyrket mark i Saskatchewan. Det blir anslått at siden første kvartal 2009 er mer enn to milliarder dollar i forvaltningskapital blitt reist til jordbruksarealinvesteringer globalt, med planer om ytterligere 500 millioner dollar. (http://money.cnn.com)
Rogers Jr, George Soros sin partner i Quantum Fund, som deltar i to investeringsfond på jordbrukssektoren – Agrifirm og Agcaptia Farmland Investment Partnership – fortalte til investeringsportalen Contrarian Profits: «Jeg er overbevist om at jordbruksland kommer til å bli en av de beste investeringene i vår tid». (money.cnn.com)
Det danske selskapet Trigon Agri kontrollerer i dag for eksempel 100 000 hektar jord i Russland. Til tross for sine likviditetsproblemer, eier Morgan Stanley 40 000 hektar i Brasil.
Ifølge en rapport fra CNN vil de «… største investorene i jordbruksområder over det neste tiåret vil trolig være statlige fondsmidler og regjeringer i land med små avlinger som ivrer etter å sikre mat til sin raskt voksende befolkning» (forfatterens uthevinger). I 2008 kunngjorde Kina en plan på $ 5 milliarder dollar for å utvikle landbrukseiendom i Afrika.
Dette er bare begynnelsen. Sett ut fra at landet har 20 prosent av verdens befolkning men bare sju prosent av den dyrkbare jorda og sju prosent av ferskvannsressursene, har Kina ikke annet valg enn å se utover sine egne grenser. Den globale resesjonen har ikke minsket appetitten på dette feltet. I de fire første månedene av 2009 satte Kina importrekord med 13.9 millioner tonn soyabønner .... Gulfstatene Qatar, Abu Dhabi og Saudi Arabia har allerede begynt å inngå avtaler om å kjøpe eller leie store områder med dyrket mark i Afrika og Asia til røverpriser. Dette har i sin tur ført til en flom av overskrifter om «jordran» fra rike land.
Da Sør-Koreas Daewoo Logistics i 2009 annonserte at de hadde inngått en avtale verd 6 mrd dollar om å leie omtrent halvparten av den dyrkbare jorda på Madagaskar, forårsaket det så mye sinne at det bidro til et statskupp (mot den daværende presidenten Marc Ravalomanana). En FN-sponset studie konkluderte med at mange slike forpaktingsavtaler med jordbruksland var gavepakker fra ledere i fattige land, som bare fikk vage løfter om arbeidsplasser og investeringer til gjengjeld.
Hvorfor dette jordrushet?
Så hva skyldes denne plutselige og massive interessen for landbruket? Mat er nå likestilt med olje som grunnlag for makt og økonomisk sikkerhet. Dyrkbar jord har blitt det nyeste målet for internasjonale investorer. Mer enn 90 fond har investert direkte i landbruksjord. Så det er ingen overraskelse at store transnasjonale selskaper og verdipapirforetak investerer i jordbruksområder som et middel til å kontrollere framtidas matforsyning. For eksempel har Blackrock etablert et $ 200 millioner stort hedgefond som skal investere i landbruksarealer, og Dow Chemical har investert sine pensjonsmidler i futures i jordbruksland. Det er grunnen til at Reza Vishkai, sjef for alternative investeringer på Insight Investment, sa: «Den beste enkeltstående sikringa i nedgangstider de neste 10 eller 15 åra er investering i jordbruksområder».
«Jorda er en knapp ressurs og vil bli knappere, ettersom verden må doble matproduksjonen for å tilfredsstille økt etterspørsel innen 2050», sier Joachim von Braun, direktør ved International Food Policy Research Institute.
«Med begrensede jord- og vannressurser, vil dette automatisk føre til økt verdsetting av produktiv jord. Og det går hånd i hånd med vann. Vannmangel vil trolig øke enda mer enn knapphet på jord.»
Den pågående finanskrisa har satt ytterligere fart i dette landrøveriet. Under den nåværende finanskrisa vender alle slags aktører i finansverdenen og næringsmiddelindustrien – investeringshusene som administrerer arbeidernes pensjoner, forvaltningsfond på jakt etter rask avkastning, hedgefond som har trukket seg ut av det kollapsa derivatmarkedet, kornhandlere som søker nye vekststrategier – til jordbruksland for mat- eller drivstoffproduksjon som en ny kilde til profitt. Jord i seg selv, rapporter GRAIN, er ikke en typisk investering for mange av disse transnasjonale bedriftene. Jordspørsmålet er så ladet med politisk konflikt at mange land ikke engang tillater utlendinger å bli jordeiere. Og jord gir ikke avkastning over natten, slik som svinekjøtt eller gull. For å få avkastning må investorer øke produktiviteten på jorda, og noen ganger også bli møkkete på hendene gjennom faktisk å drive en gård. Men mat- og finanskrisa i kombinasjon har gjort jordbruksland til en ny strategisk ressurs. Mange steder i verden er matvareprisene høye mens jordprisen er lav. Og de fleste «løsninger» på matvarekrisa går ut på å presse mer mat ut av jorda vi har. Så det er helt klart penger å hente ved å få kontroll over den beste jorda med nærliggende vannkilder, så fort som mulig.
IMF og Verdensbanken som «eiendomsmeklere»
Det er to gjensidig harmoniske instanser som spiller på lag i det feberaktige jordoppkjøpet. På den ene sida er det regjeringer i stater som er fattige på mat, men rike på kontanter. På den andre er det internasjonale selskaper og finansgrupper som investerer slik at de seinere kan høste massiv gevinst.
De har sammenfallende interesser og utgjør et modus operandi [handlingsmønster – o.a.]. Begge aktørene blir hjulpet av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, og – dessverre – også av FN-organet for ernæring og landbruk (FAO). Disse institusjonene opptrer som «eiendomsmeglere» for de nye kolonimaktene ved at de aktivt tilrettelegger for og finansierer tilgang til «underutnyttet jord» rundt om i verden.
Pakistan har blitt et yndet jaktterreng for Gulf-statene som har lommene fulle av petrodollar. Land som De forente arabiske emirater (UAE), Qatar og Saudi-Arabia har kjøpt opp eller er i forhandlinger om å kjøpe millioner av hektar med frodig jordbruksland i de fattige pakistanske provinsene Sindh og Baluchistan. Ifølge ulike medierapporter har allerede 324 000 hektar (800 621 dekar) av pakistansk jord blitt tilegnet av ulike land og investorer. UAE skal være i ferd med å sluttforhandle en avtale med delstatsregjeringa i Baluchistan om 150 000 hektar (370 657 dekar) i nærheten av Mirani-dammen til en anslått pris av 40 millioner dollar for 16 000 hektar. Det er to og et halvt tusen dollar per hektar.
Det pakistanske magasinet Newsline kommenterte:
«For å få et inntrykk av omfanget av jordranet, har UAE alene planer om å kjøpe nær en million hektar i Pakistan, ifølge Food Policy Research Institute. Andre som står for tur er Qatar og Saudi Arabia. I de fleste tilfeller har disse regjeringene gått sammen med store forretningsforetak som MAP Services Group, Al Rabbie og Al Qadra. Realiteten er at Pakistan har en befolkning på rundt 180 millioner, og de fleste er avhengig av jordbruk i en eller annen form. Teknikkene som brukes er i regelen utdaterte og produserer en brøkdel av hva et mekanisert jordbruk ville få til. Men hvis folk blir drevet fra gårdene sine i produktivitetens navn, hvor skal de gå og hva skal de gjøre? Bare et lite antall vil få arbeid hos de nye eierne, og regjeringa trenger å forklare hvordan den skal huse og mate resten ... Abraaj Capital fra UAE planlegger å kjøpe 800 000 hektar med 'ødemark' i Pakistan for å dyrke hvete og ris, samt å drive kommersiell melkeproduksjon.» 1
Regjeringa serverer en ekstra godbit til potensielle investorer ved å inkludere en 99-årig leiekontrakt og gi dem hundre prosent kontroll over det som blir produsert. For å kvele mulige opprør fra fattigbøndene, har regjeringa bygd opp enn sterk paramilitær styrke på 100 000 mann for å beskytte disse investeringene til en ekstra kostnad av to milliarder dollar. Det blir meldt at et annet gulfselskap, Qatar Livestock, har investert 1 milliard dollar i storproduksjon i Pakistan. De planlegger å lease landområder både i Sindh og Punjab for egenproduksjon av matplanter som ris.
Destinasjon Afrika
Afrika er igjen havnet på radaren til globale selskaper og de tidligere kolonimaktene. Selv om imperialistene aldri har sluppet sine kvelertak på kontinentet og har trukket i trådene i alle borgerkrigene gjennom sine marionettregimer og stråmenn, krigsherrer og politikere, er de nå tilbake i forgrunnen.
Etter å ha plyndret det afrikanske kontinentet for sin rike mineralressurser i århundrer, øyner de imperialistiske maktene nå de store og fruktbare landbruksområdene. I dag har «underutnyttet» jordbruksland i Afrika kommet i sentrum for oppmerksomheten i land med matknapphet og blant storkonserner og finansgrupper. Disse aktørene har kjøpt opp store jordarealer på kontinentet, slik at de kan konverteres til mekaniserte gårder og produktene kan sendes tilbake til investorlandet eller selges på det internasjonale markedet til ublu priser. I dag lever 450 millioner mennesker der på mindre enn 2 dollar om dagen. Mer enn en tredjedel av befolkningen lider av underernæring.
Det er en bitter ironi at Etiopia, et land som strever med et kronisk matvareproblem og der 6,2 millioner mennesker sulter, har undertegnet jordavtaler med Saudi-Arabia om å produsere mat for dem, mens egen befolkning står overfor alvorlig matmangel og sultedød.
Ifølge en studie utført av Food and Agricultural Organisation (FAO) i fem afrikanske land, har 2,5 millioner hektar dyrket mark til en verdi av $ 920 000 000 siden 2004 blitt kjøpt eller leaset av utenlandske investorer. Mesteparten av de nesten 400 000 hektarene som er overtatt i Ghana var til produksjon av biobrensel. Philippe Heilberg, formann i det New York-baserte Jarch Capital, kontroller nesten 800 000 hektar jord i Sør-Sudan.
- Ifølge International Food Policy Research Institute (IFPRI), har De forente arabiske emirater leid 375 000 hektar i Nord-Sudan, 325 000 hektar i Pakistan og 5000 i Etiopia. Regjeringa skal også være i forhandlinger med Senegal.
- Mer urovekkende nyheter gjelder kjøp av rundt 400.000 hektar jord i Sør-Sudan fra familien til den tidligere krigsherren Gabriel Matip. Denne avtalen ble inngått av den amerikanske finansmannen Philippe Heilberg, som har brukt et British Virgin Islands-registrert datterselskap av sin Jarch Group til å forestå avtalen, private interesser har intervenert direkte i omstridte områder. Direktører i gruppen består angivelig av forhenværende CIA-agenter. Gitt den pågående uroen i landet og tvangsflytting av millioner i den tilstøtende Darfur-regionen, er denne typen grunnerverv kanskje et varsel om en usmakelig trend i hvem som kan få kontroll over jorda i omstridte områder. 2
- Gulf-statene har festet blikket på disse underutnytta landområdene for å sikre egen matforsyning. Etter å ha gitt opp sitt 30 år gamle selvforsyningsprogram for å dyrke hvete i ørkenen til ublu kostnader, har Saudi-regjeringa opprettet Saudi Company for Agricultural Investment and Animal Production for å finansiere $ 800.000.000 i landbruksprosjekter utenlands. Saudiene planlegger å bygge gårdkomplekser på 100.000 hektar (247 000 acre) i ulike land for å produsere valgte avlinger av hvete, mais, ris og soyabønner, og også fôr.
Saudi-arabiske investorer brukte 100 millioner dollar til å dyrke korn på land utleid til dem av den etiopiske regjeringa, hele avlinga går til eksport tilbake til Saudi-Arabia. India har investert fire milliarder dollar i det etiopiske landbruket, selv om landets egne bønder begår selvmord fordi regjeringa ikke bryr seg om dem.
Den kunstige krisa i det indiske landbruket er et skamløst forsøk fra den herskende klassen i samarbeid med storkapitalen og de multinasjonale selskapene på å ruinere bøndene med vitende og vilje, slik at jordbruksområder kan omgjøres til spesielle økonomiske soner (SEZ) og industrielle sentra og bli en veirydder for kapitalismen på bekostning av det store flertall av småbønder, landarbeidere og stammefolk.
{tab=2. GMO og biobrensel}
Spøkelset genmodifiserte avlinger og biobrensel
En stor del av jordbruksområdene som kjøpes opp blir utnyttet til å produsere råstoff for biobrensel og til å dyrke genmodifiserte planter (også kjent som genmodifiserte organismer eller GMO). Begge disse aktivitetene har beviselig jordforringelse og miljøødeleggelser på rullebladet.
Mens biodrivstoff blir framholdt som et bærekraftig miljøvennlig alternativ som reduserer avhengigheten av fossilt brensel, har bruksendringa av dyrkbar jord fra å produsere matavlinger til produksjon av biodrivstoff ødelagt regnskog og savanner, samtidig som det har hatt ødeleggende virkning på vannforsyning, matvaresikkerhet, biologisk mangfold og matknapphet som har medført en kraftig økning i matvareprisene.
Som følge av selskapers stordrift i landbruket med bruk av kunstgjødsel, har landbruk med mono-avlinger vært en viktig faktor som har bidratt til redusert biologisk mangfold. Devlin Kuyek, forfatter av boken Good Crop/Bad Crop: Seed Politics and the Future of Food in Canada, sier at «den [siste] riskrisa er et eksempel på matrelaterte ulykker vi kan forvente i økende antall på grunn av en truende kombinasjon av selvødeleggende monokulturer og global oppvarming.» Fordi de nye mono-avlinger var dårlig tilpasset lokale forhold, klarte ikke plantene seg så godt med mindre de fikk tilført massive mengder vann, gjødsel og plantevernmidler. Da er det liten grunn til å undres over at nesten alle verdens største frøselskaper, inkludert slike som Monsanto, Syngenta og DuPont, begynte som kjemiske bedrifter. FNs mat-og landbruksorganisasjon sier at 75 prosent av avlingsortene har forsvunnet siden 1900. Ni tideler av verdens kalorier kommer nå fra 20 arter, der fire av disse står for halvparten av de samla kaloriene: ris, mais, hvete og poteter.
Siden 1970 har store landområder i Amazonas-regionen i Brasil blitt kolonisert av de multinasjonale selskapene for å produsere biodrivstoff. Denne utvidelsen av mono-avling for produksjon av biobrensel har økt jorderobringa gjennom monopolistiske multinasjonale agro-selskaper. Disse selskapene har tvunget regjeringa til å «legalisere» dette jordranet i områder som er invadert. Jordranet følger et veldefinert syklisk mønster: det begynner med avskoging, bruk av slavearbeid som i hovedsak er jordløse landproletarer eller urbefolkninga i området, etterfulgt av storskala kvegdrift og soyaproduksjon. Slik det ser ut nå, med utvidelse av etanolproduksjonen, kan denne syklusen avsluttes med mono-avlinger av sukkerrør. Disse landområdene kunne vært brukt til jordreform, til produksjon av matavlinger, og til å imøtekomme det historiske kravet fra nesten fem millioner jordløse familier. I mange regioner i landet har en økning i produksjonen av etanol ført til fordriving av bønder fra deres landområder, og har redusert dem til lønnsslaver som opprettholder sukkerrørsøkonomien til multinasjonale selskaper.
I USA har jordbruksgiganter som Monsanto, DuPont, Archer Daniels Midland, Deere & Co og Renewable Fuels Association dannet et kartell som kalles Alliansen for rikelig mat og energi (Alliance for Abundant Food and Energy). Ett av de skjulte motivene til denne alliansen er å drive lobbyvirksomhet overfor amerikanske lovgivere for at de skal støtte subsidier til produksjon av biodrivstoff og til fremme av genmodifiserte avlinger. Til dette formålet har alliansen brukt milliarder av dollar i lobbyvirksomhet.
Ifølge International Institute for Sustainable Development, har agro-giganten Monsanto kjøpt rettighetene til 4.000 hektar dyrket mark «for å eksperimentere med GMO» og «er på utkikk etter ytterligere 20 - 40 000 hektar» i nærmeste framtid. Disse selskapene skaper Frankenstein i moderne utgave.
Genmodifisert mat har blitt kritisert for å ha negativ effekt på andre organismer. Et laboratorieforsøk publisert i Nature viste at pollen fra BT mais forårsaket høy dødelighet i larvene til monark-sommerfuglene. Monarch sommerfugllarver spiser milkweed planter, ikke korn, men frykten er at hvis pollen fra BT mais blir blåst med vinden inn på milkweedplanter på felt i nærheten, vil sommerfugllarver kunne spise pollen og gå til grunne. Selv om studien i Nature ikke ble utført under naturlige feltforhold, synes resultater å underbygge dette synet. Uheldigvis dreper BT giftstoffer mange arter av insektlarver ukritisk, det er ikke mulig å utforme en BT gift som ville bare drepe skadedyr som ødelegger avlinger og forblir ufarlig for alle andre insekter. Denne studien blir vurdert på nytt av USDA, det amerikanske Environmental Protection Agency (EPA) og andre ikke-statlige forskningsmiljøer, og foreløpige data fra nye studier tyder på at den opprinnelige studien kan ha vært feil 22, 23. Dette emnet er gjenstand for en bitter debatt, og begge sider forsvarer sine data kraftig. Foreløpig er det ingen enighet om resultatene av disse studiene, og den potensielle risikoen for utilsiktet skade på organismer må bli vurdert videre. 3
Det er innlysende at genmodifiserte avlinger ikke gir noen fordeler og ikke kan forsyne verden med mat. Det finnes også enorme risikoer. De mest umiddelbare er tilfeldige og uforutsigbare. Dr. Arpad Pusztai, en fremtredende forsker ved Rowett Institute of Scotland, mistet jobben da han la fram funn som viste at to genmodifiserte potetvarianter var giftig for rotter. En mer snikende fare er horisontal genoverføring – overføring av genetisk materiale direkte mellom ubeslekta arter. Det er iboende i måten genmodifiserte organismer er bygd på at de fremmede genene som blir tilført (transgene DNA) vil være mer tilbøyelige til å overføres på nytt til ubeslektede arter. Slik horisontal genoverføring kan gi opphav til nye virus og bakterier og sprer motstandsdyktighet overfor antibiotika og medisiner blant organismer som forårsaker sykdommer. 4
Den genmodifiserte maten har blitt kraftig kritisert for sin mangel på genetisk mangfold, noe som har vært satt i forbindelse med mange av de store avlingsepidemiene i menneskehetens historie. Ifølge botaniker Jack Harlan er genetisk mangfold det eneste som «står mellom oss og katastrofal sult i et omfang vi ikke kan forestille oss». Men agrogigantene overser alle disse truslene i sin streben etter å høste superprofitt.
Jord som blir kjøpt opp i underutvikla land med en korrupt regjering og en svak bondebevegelse, gir disse selskapene frie tøyler til å dyrke genmodifisert mat og selge den på det åpne kornmarkedet, der de intetanende massene vil bli utsatt for alle slags problemer som følge av inntak av disse matvarene.
Motstandens stemmer
Motstand og protester har allerede startet mot dette utilslørte jordranet. Madagaskar klarte å motstå den nykoloniale landavtalen mellom sørkoreanske Daewoo Logistics og den daværende regjeringa til Marc Ravalomana som hadde leid ut 1,3 millioner hektar, nesten halvparten av det totale landbruksarealet på Madagaskar, til Daewoo for 99 år. Etter kontrakten ville Daewoo ha rett til å dyrke og eksportere hele produksjonen til Sør-Korea, mens gasserne ikke ville ha fått noe til gjengjeld. På samme måte vokser motstanden i Filippinene mot det som blir betegnet som «det store utenlandske jordranet».
Konklusjon
FNs matvareprogram sier at det er nok mat til å brødfø verden en og en halv gang. Siden 1980 har verdens kornavlinger vedvarende økt raskere enn veksten i folketallet. Likevel er mer enn en milliard mennesker, nesten en sjettedel av menneskeheten, underernærte. Det er på grunn av monopolselskapene som opererer under den globaliserte økonomien at de fattige blir fattigere og sultnere. 75 prosent av verdenshandelen med korn er kontrollert av storkonserner. Skulle jordranet og dyrkingsmetodene de ønsker bli allmenn, ville det føre til arbeidsledighet, forverre fattigdommen i den tredje verden, true bærekraftige driftsformer og øke fattigdom og sult på globalt nivå. Det er en åpen oppskrift for katastrofe som blir styrt av de multinasjonale selskapene i spann med de imperialistiske regimene.
Til forskjell fra kolonialismen i det 19. århundre, som forutsatte at kolonimaktene var direkte til stede for å gjennomføre sin imperialistiske agenda, baserer denne nye kolonialismen seg på finans, tvang, instruksjoner, trusler og utpressing.
Bare en allianse av arbeiderklassen og bøndene på internasjonalt nivå kan forhindre denne nådeløse innmarsjen til internasjonal finanskapital fra å ødelegge livene og friheten til de forsvarsløse bøndene i den tredje verden.
Dessverre har disse kampene ikke klart å vinne plass i de konsernkontrollerte mediene, hvis eiere har gjort sitt beste for å kvele disse motstandsrøstene – i spann med de nykolonialistiske regjeringene og de profitthungrige multinasjonale rovfiskene.
Selv den internasjonale kommunistiske bevegelsen synes uvitende om den voksende motstanden. Det er på tide at marxistene verden over setter søkelys på situasjonen for fattigbønder som står foran elendiggjøring, en skjebnerolle de er blitt tildelt i det nyliberale manuset som er skrevet av rike land i samråd med multinasjonale selskaper, og som støttes fullt ut av den internasjonale finanskapitalens voktere, WTO og Verdensbanken. Det må være et mål å internasjonalisere dette brennende spørsmålet og den pågående motstandskampen for ekte jordreformer, som til slutt kan føre til endringer i jordbruket til fordel for den fattige og marginaliserte delen av samfunnet.
