Hvert eneste år samles 100.000 mennesker i Berlin for å minnes den tyske revolusjonen og de feige mordene på revolusjonslederne Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg den 15. januar 1919.
Politiprovokasjoner og reaksjonære angrep har ikke klart å forhindre de årlige manifestasjonene, som ikke bare minnes historia, men også reiser kampparoler mot den tyske regjeringens imperialistiske krigspolitikk og dens vern om nazipartier som NPD. [Artikkelen er fra 2007, men like aktuell.]
Den tyske revolusjonen og KPD
Ved årsskiftet 1918-19 ble Tysklands Kommunistiske Parti (KPD) stiftet av forløperen Spartakusforbundet. Få uker tidligere var keiseren blitt jagd vekk av novemberrevolusjonen som ble innledet av oppstanden til matrosene i Kiel. I Berlin utropte Karl Liebknecht den «frie sosialistiske republikken», noe som tvang sosialdemokraten Scheidemann til straks etter å utrope den «frie tyske republikken». Allerede i disse første ukene hadde det vist seg at den nye «revolusjonære» regjeringa under ledelse av den sosialdemokratiske SPD-ledelsen ønsket å bremse og stanse revolusjonen, og at de inngikk en pakt med de gamle makthaverne i denne hensikt. Liebknecht advarte mot disse som «i forgårs fortsatt var en fiende av revolusjonen».
Det nye partiet ble fra første stund sett på som en trussel av de kontrarevolusjonære. Avisa «Deutsche Allgemeine Zeitung» skrev allerede samme dag som partiet ble stiftet at det ikke var nok å slå tilbake teoriene, men at kommunistene måtte slås tilbake med voldsmakt. På plakater ble det åpent oppfordret til mord på kommunistene: «Drep Liebknecht! Da vil dere få fred, arbeid og brød!»
SPD-ledelsens motoffensiv
Siden begynnelsen av desember 1918 hadde hærledelsen begynt å opprette frivillige avdelinger som skulle kunne settes inn mot revolusjonen. Ved slutten av desember talte disse såkalte Frikorpsene rundt 10.000 mann.
Den 4. januar 1919 ble politisjefen i Berlin, venstresosialdemokraten Emil Eichhorn fra det uavhengige partiet USPD, avsatt fra regjeringa. Dermed hadde den sosialdemokratiske regjeringa kvittet seg med den eneste som ikke danset etter deres pipe. Dette provoserte arbeiderne voldsomt. Samme dag avla de sosialdemokratiske lederne Friedrich Ebert og Gustav Noske Frikorpsavdelinga en visitt. 5. januar informerte Noske den amerikanske spesialutsending Ellis Dresel om at han overtok ansvaret for de kontrarevolusjonære korpsene og gjorde det klart at regjeringa var klar til å slå ned revolusjonær oppstand.
Væpna arbeidere
Berlinavdelinga av USPD og sentralkomiteen i KPD oppfordret arbeiderne og soldatene til massestreik og til en demonstrasjon med krav om at Eichorn skulle gjeninnsettes, for avvæpning av de kontrarevolusjonære og væpning av arbeiderne.
Flere enn 100.000 mennesker fulgt oppfordringa og møtte opp foran politiministeriet. I spissen marsjerte væpna grupper av de røde soldatavdelingene. Demonstrasjonen ble forsvart med lastebiler, utstyrt med maskingeværer som arbeiderne i våpenfabrikkene hadde skafet til veie. Etter demonstrasjonen dro arbeiderne gjennom byen og okkuperte de store avishusene. Sosialdemokratenes hovedorgan Vorwärts kom den neste uka ut med en ny redaksjon med undertittel «organ for de revolusjonære arbeiderrådene i Stor-Berlin». Ei rekke borgeraviser måtte stenge.
Kontrarevolusjonen slår oppstanden ned
Den 6. januar begynte generalstreiken, der en halv million mennesker deltok. Fra 8. januar satte regjeringa og frikorpsene inn motangrepet, og kampene raste i Berlin i mange dager. Mange arbeidere ble drept. Berlin ble til slutt fullstendig okkupert av regjeringstroppene, og det rådde unntakstilstand i byen.
Men også under disse omstendighetene, til tross for den kontrarevolusjonære terroren, på tross av at folk med våpen eller medlemsbok i KPD ble myrdet, fortsatte Die Rote Fahne, sentralorganet til KPD, å utkomme med blant annet flammende appeller fra Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg.
Mordet på Karl og Rosa
Om kvelden den 15. januar ble Liebknecht og Luxemburg funnet av kontrarevolusjonære tropper i sitt illegale oppholdssted i Wilmersdorf, og ble brakt til stabskvarteret til frikorpsene i hotell Eden. Etter et kort forhør ble Karl Liebknecht tvunget inn i en bil, slått ned med en geværkolbe og fraktet til dyreparken, der en offiser skjøt ham i ryggen. Like etter ble også Rosa Luxemburg ført bort. Hun ble skutt i hodet og deretter dumpet i kanalen.
Det feige dobbeltmordet på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht avstedkom dyp sorg og raseri blant arbeiderne, både i Tyskland og internasjonalt. I flere byer avholdt arbeiderne protestmarkeringer, det ble gjennomført demonstrasjoner og streiker, forfattere og kunstnere protesterte mot mordene. Under en svær massemønstring fulgte Berlins arbeidere Liebknecht og 31 av de som var blitt myrdet i januardagene til grava. Den 13. juni tok tusener den siste avskjed med Rosa Luxemburg, etter at liket hennes var blitt hentet opp fra kanalen.
Riktignok lyktes det SPD-lederne å drepe Karl og Rosa og å gi den revolusjonære bevegelsen et grusomt slag. Men de lyktes ikke å knekke partiet KPD, som nå måtte kjempe illegalt.
- Les mer om novemberrevousjonen i Tyskland
