Truslene mot Iran og faren for krig med atomvåpen

Professor Michel Chossudovsky spør i boka «Towards a World War III scenario» om USAs koordinerte krigsskueplasser i Midtøsten og Sentral-Asia er innledninga til en tredje verdenskrig. Dessverre framfører han mange og skremmende argumenter for nettopp en slik mulighet.

Etter invasjonen av Irak i 2003 pekte Bush-administrasjonen ut Iran og Syria som neste steg på «veikartet til krig». I disse dager tiltar de militære truslene mot Iran, delvis i ly av støtten til det såkalte demokratiske opprøret i Syria. Planene om et angrep ligger på bordet.

Resolusjon 1929 fra FNs sikkerhetsråd (vedtatt juni 2010) kan bli brukt av USA som et de facto klarsignal til å føre forkjøpskrig mot Iran. Muligens med kjernevåpen.

Israel vil angripe

Den israelske presidenten Shimon Peres sa tidlig i november at han tror et militært angrep på Iran er «mer sannsynlig» enn en diplomatisk løsning på landets kjernefysiske planer. «Etterretningstjenester fra forskjellige land innser at tida renner ut og de advarer sine ledere», sa Peres i et intervju med israelske Kanal 2 den 4. november, og la til at «jeg er ikke sikker på at man ikke allerede har konkludert».

Dette skjer samtidig med lekkasjer om at det internasjonale atomenergibyrået IAEA vil legge fram en rapport som indikerer at Iran har utført tester som «er relevante for utvikling av en eksplosiv kjernefysisk innretning» og som har «en mulig militær dimensjon». Det er hva som må kalles en ganske omtrentlig beskrivelse, men mer enn nok til å få medieoppslag om en påstått overhengende iransk atomtrussel.

Statsminister Benjamin Netanyahu og forsvarsminister Ehud Barak argumenterer for at tida er inne for et angrep. Israel har nettopp mottatt 55 såkalte bunker-busters fra USA for å gjøre jobben. USA og krigsminister Leon Panetta gir på sin side inntrykk av at tida ikke er moden. Dette kan være et røykslør, men er også et signal til Israel om å «roe ned». Tusenvis av amerikanske styrker står fremdeles i Irak, noe som inntil videre kompliserer et angrep på nabolandet.

Som vi husker var det også «helt sikkert» at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen da USA gikk til krig mot landet i 2003, med en rekke europeiske land på slep. NATOs nåværende generalsekretær Anders Fogh Rasmussen, dengang dansk statsminister, erklærte i Folketinget at det ikke var tvil om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen: «Det er ikke noget vi tror. Det er noget vi ved», sa han. Det var hundre prosent løgn og bedrag.

«Sikre» atomvåpen

I moderne amerikansk militærplanlegging inngår at bruk av taktiske atomvåpen kan være «akseptabelt», fornuftig og endatil «humanitært».

Libya var landet som først ble merket av som målskive for taktiske atomvåpen. Clinton-administrasjonen annonserte sine planer om å «nuke» Libya, det vil si angripe landet med taktiske atomvåpen, på en pressebriefing i det amerikanske forsvarsdepartementet i 1996. Truslene om å bruke atomvåpen mot Libya var reelle. Knapt to uker etter begynnelsen av krigen, annonserte Pentagon testing av den kjernefysiske B 61-11 bomba som fraktes av samme B-2 Stealth bombefly som ble dirigert til Libya helt i begynnelsen av operasjon Odyssey Dawn.

Tilsvarende planer ligger på bordet når det gjelder Iran. Den amerikanske kongressen bestemte formelt i 2003 at mini-atomvåpen (mini-nukes) er å anse som «ufarlige for sivile». Etter at denne forutsetninga ble bakt inn i den militær planlegginga har det rådet konsensus, uten noen kritisk debatt.

Disse «små» atombombene har en eksplosiv kapasitet på opp til seks ganger Hiroshima-bomben. De blir like fullt framstilt som «humanitære» bomber, mens Irans ikke-eksisterende atomvåpen blir stemplet som en udiskutabel trussel mot global sikkerhet. (...)

I 2004 ga visepresident Dick Cheney USSTRATCOM instruks om å lage en «alternativ plan» for en omfattende militæroperasjon rettet mot Iran. Planen inkluderte «forebyggende» bruk av kjernefysiske våpen. Og Obama-administrasjonen har fulgt opp ved å bekrefte at den «reserverer seg retten til å bruke kjernefysiske våpen mot Iran» hvis landet ikke etterlever USAs krav til det påståtte (ikke-eksisterende) kjernefysiske våpen-programmet.

Det amerikanske forsvarsdepartementet har bekreftet at det har til hensikt å ta i bruk «alle bombers mor» (MOAB) mot Iran. MOAB sies å være «ideell for å treffe dypt nedgravde kjernefysiske anlegg som Natanz eller Qom i Iran». Denne bomba er i virkeligheten en form for masseødeleggelsesvåpen som vil ramme et stort antall sivile.

NATOs strategiske konsept som ble vedtatt i november 2010, gir tilslutning til doktrinen om at et forkjøpsangrep med atomvåpen kan være et instrument for fred. Beslutningene fra 2010 står i kontrast til NATOs forrige strategiske konsept fra 1999 som forfektet tanken om at «NATOs kjernefysiske styrker [ville] ikke lenger rettes mot noen stat.»

Den største trusselen mot global sikkerhet kommer fra alliansen USA-NATO-Israel.

Rettferdiggjør oljekrig

Der USA går til krig, der befinner verdens oljereserver seg.

Midtøsten og Sentral-Asia, skueplass for den USA-leda «krigen mot terrorisme», rår over mer enn seksti prosent av verdens oljereserver. Til sammenlikning har USA knapt to prosent av de samla oljereservene. Vestlige land, inkludert de største oljeprodusentene (Canada, USA, Norge, Storbritannia, Danmark og Australia) kontrollerer omtrent fire prosent av de totale oljereserver. (Hvis den kanadiske oljesanden regnes med, blir andelen rundt 16,5 prosent).

Irak har fem ganger mer olje enn USA. Muslimske land har minst seksten ganger mer olje enn de vestlige landa til sammen. De største ikke-muslimske landa med oljereserver er Venezuela, Russland, Mexico, Kina og Brasil.

En fiende som sitter på tre fjerdedeler av verdens oljereserver blir demonisert. «Ondskapens akse», «røverstater», «mislykka nasjoner», «islamske terrorister»: Demonisering og umenneskeliggjøring er de ideologiske bærebjelkene i USAs «krig mot terror». Det fungerer som et casus belli for å føre oljekrig, hevder Chossudovsky.

Dyster, men viktig lesing

Boka «På vei mot et 3. verdenskrig-scenario» tegner opp et skremmende bilde av tankemønsteret og strategien som ligger bak rekka av USA-dirigerte kriger i Sentral-Asia, Midtøsten og nå også Nord-Afrika.

Krigsteaterene i Irak, AfPak (Afghanistan og Pakistan), Palestina og nå også Nord-Afrika (Libya) henger sammen. De er ikke tilfeldigheter eller resultat av overilte beslutninger. En krig mot regimet til Gaddafi har vært på tegnebrettet til Pentagon i mer enn tjue år.

Krigen mot Libya var og er en integrert del av en militær agenda som strekker seg fra det nordlige Afrika helt til den kinesiske vestgrensa mot Pakistan og Afghanistan. Dette settet med krigsskueplasser bærer bud om en mulig opptrapping over et stort geografisk område, argumenterer Chossudovsky, og spør om vi nå ser innledninga til en tredje verdenskrig.

Den endelige målet, kombinert med militære aksjoner, skjulte etterretningsoperasjoner og krigspropaganda, er å bryte ned den nasjonale strukturen og forvandle suverene stater til åpne økonomiske territorier, hvor naturressurser kan bli plyndret og konfiskert under overoppsyn av det «frie marked». Denne kontrollen utstrekker seg også til korridorer for strategiske olje- og gass-rørledninger (f.eks. Afghanistan).

«Det vi står overfor er et nøye koordinert globalt militært design kontrollert av Pentagon, som involverer de samla militære styrkene til mer enn 40 land. Denne globale multi-nasjonale militære utplasseringa er den overlegent største oppvisning av avanserte våpensystemer i verdenshistorien. I tur og orden har USA og dets allierte satt opp nye militærbaser i ulike deler av verden.»
«USA har militærbaser i 63 land. Splitter nye militærbaser er blitt bygget siden 11/9 2001 i syv land. I alt er det 255 065 amerikanske militærpersonell utstasjonert over hele verden.»

Dersom en krig mot Iran blir lansert, vil den ikke bare innebære bruk av atomvåpen. Hele spekteret av nye avanserte våpensystemer, inkludert elektromagnetiske våpen og teknikker for modifisering av miljøet (ENMOD) vil bli brukt, er forfatterens dystre konklusjon.

Boka avsluttes med en kraftig oppfordring til kollektiv handling og protester mot det dystre krigsprosjektet, mot tilsløringene og fabrikasjonene i media. Massemediene overdynger oss med at det er global oppvarming eller influensaepidemier som er de store farene menneskeheten står overfor. I virkeligheten er krig og faren for kjernefysisk ragnarokk hovedtrusselen. Vi må skjære igjennom løgnene, stille de politiske og militære lederne til ansvar, kreve oppløsning av NATO, forlange at krigsforbryterne straffes og gjøre alt for å stanse det amerikanske kriseprosjektet for en langvarig krig.

Sjøl om krigsplanene ligger klare er det heldigvis ingen automatikk i at de blir iverksatt. Den viktigste faktoren for å avverge krigshandlinger er den folkelige massebevegelsen i gatene og at krigen blir et tema i den offentlige debatten. Det er illevarslende at opptrappinga av den amerikanske og israelske krigsretorikken i forhold til Iran foregår samtidig som fredsbevegelsen i mange land har gått i dvale. Chossudovsky advarer om at deler av fredsbevegelsen, NGO-ene og deler av venstresida, spesielt i USA, regelrett er sponset av stiftelser kontrollert av finanskapitalen (som Ford og Rockefeller) og endatil av det militærindustrielle komplekset. Denne virkeligheten setter uunngåelig sitt preg på disse bevegelsenes aktiviteter, og de blir til bremseklosser for utvikling og framgang for den virkelige antikrigsbevegelsen.

{jcomments on}