Forfølgelsen av kommunister og deres familier i krig og fred har vært et av de store politiske overgrepene i moderne norsk historie.
Det har ramma en rekke mennesker som ikke har gjort noe annet galt enn å utøve sine politiske rettigheter. Det har skjedd gjennom trakassering, svartelisting, overvåking og angiveri og under den tyske okkupasjon også med tortur og dødsstraff.
Alexander Wisting har nylig utgitt en nødvendig bok om dette temaet. Bokas tittel er «Forfulgt av staten. Den nådeløse jakten på norske kommunister». Boka handler om forfølgelsen av medlemmer og sympatisører av Norges Kommunistiske Parti i perioden fra 1933 til 1990 – tallet.
Boka begynner med politiets brutale og målrettede angrep på kommunister som hadde møtt opp på de første antinazistiske demonstrasjonene i Norge i 1933. Overvåkninga av norske kommunister blir mer grundig og systematisk under regjeringa til Johan Nygaardsvold fra 1935.
Jakt på antifascister
Kommunister som kjempa mot fascismen og for republikken under den spanske borgerkrigen, ble straffeforfulgt under Nygaardsvolds regjering. I tida før 9. april 1940 overvåka politiet mange tusen kommunister og førte lister over dem – oversikter som tyskerne seinere kunne bruke i sin jakt på motstandsfolk. En av de sentrale kommunistjegerne var politijuristen Jonas Lie som ble sendt til Nord-Norge av Ap-regjeringa der han ledet overvåkinga og lagde registre over mistenkelige personer. Lie ble seinere minister i Vidkun Quislings regjering og frontkjemper og offiser i Waffen SS.
Under krigen var kommunister de tyske okkupantenes hovedfiende. NKP var det første partiet som ble forbudt. Kommunistene var i solid overtall når det gjaldt dødsdommer, henrettelser, tortur og avstraffelser. Ved siden av jødene gjennomgikk kommunistene de hardeste prøvelsene i konsentrasjonsleirene. To tredeler av ledelsen av NKP ble drept av tyskerne.
Kommunistjegere før og etter krigen var politifolkene Andreas Aulie og Kristian Welhaven. Aulie var før krigen såkalt oppdagelsessjef i Bergen. Etter krigen ble han riksadvokat. Welhaven var politimester i Oslo i mange år før og etter krigen. Begge var i krigens aller første fase tyskervennlige og var høsten 1940 med på å sende en delegasjon med 50 norske politifolk på seks ukers studietur for å lære av de tyske SS, ifølge Wistings bok (side 155).
LO-nettverk av angivere
Noen av de groveste overgrepene skjedde i sosialdemokratiets gullalder 1945 – 1965. De ansvarlige for forfølgelsen var ledende arbeiderpartifolk som Haakon Lie, Jens Christian Hauge, Martin Tranmæl, Konrad Nordahl og brødrene Einar og Rolf Gerhardsen. Arbeiderpartiet og LO bygde opp et nettverk av angivere i lokalsamfunn og arbeidsplasser som anga mistenkelig personer direkte til sikkerhetspolitiet. (Lundkommisjonens rapport 1996). Mange kommunister ble svartelista eller kasta ut av tillitsverv. Utrensningene var hardest i Norsk Sjømannsforbund fordi kommunistene sto sterkt blant krigsseilerne under og etter krigen.
«Arbeiderpartiet har aldri tatt et oppgjør med kommunistforfølgelsen.»
Arbeiderpartiet har aldri tatt et skikkelig oppgjør med kommunistforfølgelsen. Midt under Lundkommisjonens arbeid i 1995 holdt daværende partileder Torbjørn Jagland en tale ved Haakon Lies 90-års dag der han kritiserte Lie for ikke å gå hardt nok ut mot kommunistene! (Wisting side 438).
Barn ned i 13-års alder ble overvåka. Det ligger mange tragedier i kjølvannet av APs kommunisthets. NKP var aldri noen sikkerhetstrussel mot den norske staten. De knytta sin politikk i altfor sterk grad til Sovjetunionen. Det var en alvorlig politisk feil og ingen forbrytelse.
«Samfunnsfiender»
Wistings bok er systematisk og grundig, men selvsagt ikke uttømmende. Han gjør rett i å ta opp noen familier som ble spesielt ramma. Wistings bok kaster også lys over min fars historie (som ikke er nevnt i boka). Min far, bokbinder og kommunist Per Andresen, ble under krigen med i en motstandsgruppe i Oslo som distribuerte illegale aviser og som også planla sabotasjeaksjoner mot okkupantmakten. En angiver førte til at gruppa ble rulla opp. Flere av disse ble drept. Min far satt på Grini i ett år. Angiverens navn var BN.
Min far fikk tilsendt sin mappe på 90-tallet, da overvåkningspolitiet ble tvunget til å oppgi sine ulovlige dokumenter. Vi fikk bekrefta det min far hele tida forstod, nemlig at kilden til overvåkningspolitiet opptegnelser om han var en mann: nemlig BN, angiver brukt i krig som i fred. Det er tydelig at det norske politiet bare kopierte det BN hadde sagt om min far til okkupasjonsmakta under krigen.
Jeg trodde dette var et engangstilfelle, men det viser seg at norsk overvåkingspoliti etter krigen systematisk brukte landssvikernes opptegnelser over kommunister. For dette fikk de sannsynligvis strafferabatt. Uansett: BN fikk livstidsdom i landsvikoppgjøret, men slapp allerede ut bare etter få år.
For meg viser Wistings bok at fra sentralt hold i dette landet har kommunister alltid har blitt betraktet som samfunnsfiender, onde og farlige mennesker, som må ufarliggjøres/elimineres i en krisesituasjon. Er det slik fremdeles?
Artikkelen har stått som kronikk i avisa Fædrelandsvennen 2. januar 2021. Mellomtitler er satt inn av redaksjonen.
Alexander Wisting: Forfulgt av staten
475 sider. Kagge forlag, 2020.
