Folkerettsekspert og freds- og konfliktforsker Cecilie Hellestveit har markert seg som en uredd stemme. Så også i boka «Dårlig nytt fra Østfronten» (Spartakus forlag 2022).
Hellestveit har ikke latt seg målbinde av et giftig krigsklima med krav om full konsensus rundt offisielle norske (les: amerikanske) beskrivelser av verden rundt oss. Det har kostet å si elementære sannheter som at «vestlige lands tilnærming til maktbruk og folkerett oppfattes av Russland som dobbeltmoral». Da blir man stigmatisert som nyttig idiot for fremmede makter. Geopolitikken gjør at det blir et økt behov for at vi «går i flokk», som hun skriver.
Ukraina-krigen gir oss «en hardere offentlighet, hvor anklager om svik, konspirasjoner og å gå fiendens ærend sitter betydelig løsere enn vi er vant med. Ingen ønsker å fremstå eller fremstilles som svikere av fellesskapet i en tid som vår, og mange vegrer seg for å ta eller stå i debatten, der spørsmål om ens lojalitet eller «funksjon som talerør for fremmed makt» lett dukker opp. Paradokset er at i de fleste saker som handler om hvordan vi i Norge skal forholde oss til omverdenen, vil mange standpunkter fremstå eller kunne fremstilles som at de «tjener» en eller annen fremmed stat».
Det kan ikke være rammene for vår egen debatt, slår hun fast.
Bufferstat før vi aner
Første del av boka tar for seg krigen i Ukraina, dens forspill og konsekvenser. Andre del risser opp de strategiske endringene på det store verdensatlaset, og tredje del har fokus på et Norge i en stadig mer utsatt stilling der valget står mellom å være brobygger eller brohode.
USA er på vei bort fra Europa militært. EU og Storbritannia vil gradvis overta, slik allerede Donald Trump krevde. Norges rolle og innflytelse i NATO vil minke, og amerikanerne vil ha sine hovedoppgaver andre steder enn i våre nærområder. Nærmere bestemt i Sørøst-Asia.
Før vi vet ordet av det, skriver Hellestveit, er Norge blitt den nye bufferstaten mellom Russland og EU, eller mellom Russland og de anglosaksiske sjømaktene Storbritannia/USA, som har en mer offensiv linje enn EU i nord. En alternativ tilnærming er å bli brohode, og da må Norge rustes til tennene.
Hvor reelle disse valgmulighetene er for et Norge planta i NATO, går forfatteren ikke inn på.
Hellestveit minner om at siden 1945 har norske militære deltatt i over 100 operasjoner i utlandet. Ingen har dreid seg om forsvar av Norge. Ikke desto mindre har Norge høyest utgifter til forsvar per hode i Europa.
Tre dager etter den russiske invasjonen i Ukraina besluttet den norske regjering å sende våpen. For første gang ble det gjort unntak fra et vedtak fra 1959 som knesetter en hovedregel om at Norge ikke skal eksportere våpen til «land i krig». Frykten var den gang at Norge ville bli trukket inn i stormaktsspill. Foranledningen var norske leveranser til den kubanske diktatoren Batista.
Profitører på alle kanter
Norge er stor krigsprofitør, enten vi snakker om gass til Europa eller våpen til Ukraina. I det store bildet er det også mange andre stater som tjener på krigen og høyre olje- og gasspriser.
Mangel på raffineringskapasitet, særlig for diesel, har pressa drivstoffprisene ytterligere. Etter et oppkjøpsraid fra 2016 til 2019 er det Gulf-statene som er de største eierne av amerikansk oljeraffineringsindustri. Når russisk olje fjernes fra Europa, erstattes den i utstrakt grad med olje fra USA. Det samme gjelder for gass (i flytende form). I april 2022 hadde andelen olje fra Gulf-statene til USA tredoblet seg fra før krigen. Gulf-statene deltar ikke i sanksjonene mot Russland. Russisk olje går altså via Gulfen til USA.
«Gulf-statene blir rikere, Europa blir fattigere, og Moskva kan lene seg tilbake og reflektere over det sorte gullets hevn anno 2022», lyder Hellestveits spissformulering.
Gulf-statene blir rikere, Europa blir fattigere, og Moskva kan lene seg tilbake
En av hennes teser er at regionale stormakter som Saudi-Arabia og Tyrkia utnytter krigen i Ukraina og rivaliseringa mellom USA, Kina og Russland til å flytte fram egne posisjoner. At hun har rett i det, er lett å se for den som kaster et blikk på hva som utspiller seg i en rekke land i Midtøsten og Sentral-Asia i disse dager. Tyrkia tar seg til rette som aldri før med nye angrep på nabolanda, i strid med all folkerett. Og Saudi-Arabia lystrer ikke lenger hvert minste vink fra Washington. Tvert imot samarbeider landet med Russland om å bremse oljeproduksjonen for å holde prisen oppe.
Disse og andre stormakter på regionalt nivå blir desto mer avhengige av å sikre sine interesser overfor USA, Kina (og til dels EU) gjennom samarbeid med Russland, et land Hellestveit også nedgraderer til en regional stormakt. I så fall er Russland en stormakt i flere regioner.
Norge som eksponert brohode
Den norske dobbeltmoralen og sanksjonspolitikken har Hellestveit liten sans for. «Siden vi fører krig uten at våre egne drepes og lemlestes, ser det ikke ut til at situasjonens alvor og omkostninger helt synker inn hos oss. Vi er villige til å krige til siste mann i Ukraina. Våre må vinne! I dette klimaet blir russere flest i tiltakende grad oppfattet som våre fiender.
For Norge er dette en utfordring. Vår geografi, økonomi og politiske tilknytninger tvinger oss likevel til å ha et annet forhold til Russland enn det andre europeiske land har.»
Avslutningsvis reiser Hellestveit spørsmålet om Norges forhold til EU. Hun viser til sentraliseringa av EUs forsvars- og utenrikspolitikk som et taktskifte der EU vil beskytte og fremme EUs interesser, «koste hva det koste vil». Norge blir strategisk viktig periferi i forholdet mellom Russland på den ene sida og EU og Storbritannia på den andre. Det vil eksponere Norge i betydelig grad.
Den geopolitiske risikoen ved at Norge står utenfor EU vokser derfor betydelig, hevder forskeren. Påstanden er merkelig all den tid det knapt er betryggende å være utpost for en union som vil fremme sine interesser koste hva det koste vil. Samtidig legger hun til at prisen for Norge ved et medlemskap blir høy. «Dersom flertallsbeslutninger i EU skal bestemme rammene for Norges forhold til Russland i nord, vil Norge likefullt kunne havne i skvis som buffer, men da som følge av beslutninger i Brussel, heller enn i Oslo.»
Hellestveits avsluttende ord er en dårlig skjult oppfordring til en ny debatt om norsk EU-medlemskap: «Vi trenger derfor en helt ny runde om vårt forhold til Den europeiske union».
Henne om det. Denne boka er uansett verdt å lese for den som vil skjønne mer om bakgrunnen for krigen i Ukraina, og for den som vil skaffe seg et strategisk overblikk over den aktuelle verdenssituasjonen og Norges plass i stormaktsrivaliseringa.
Cecilie Hellestveit. Dårlig nytt fra Østfronten. Spartacus forlag 2022.
