Tusen dager loser oss gjennom de skjebnesvangre årene 1936 – 1939 og en krig som var med på å danne grunnlaget for mye av Europas nære framtid. Vi får lese om verdenshistoriens første terrorbombing, da tyske Legion Condor la baskernes hellige by Gernika i ruiner, om de internasjonale brigadene og om rivaliseringen mellom Sovjet-tro kommunister, trotskister og anarkister. Men først og fremst er boka fortellingen om Norge og nordmenns forhold til den spanske borgerkrigen.
I Tusen dager får norske lesere for første gang en samlet og helhetlig framstilling av de modige nordmennene som frivillig reiste for å kjempe mot Francos fascister. Men historien omfatter også et næringsliv som var mer opptatt av fargene på pengesedlene enn fargene på skjortene til sine handelspartnere. Sist men ikke minst tar Tusen dager for seg det offisielle Norge som, med Arbeiderpartiet i spissen, valgte den komfortable nøytralitetslinja i stedet for solidaritet med Spanias folk som kjempet mot fascismen.
Forfatter Jo Stein Moen har lang fartstid i det norske sosialdemokratiet, noe som sikkert har hatt sin betydning for bokas vektlegging av det diplomatiske spillet som fulgte av borgerkrigen. Spaniasaken ble tredvetallets store politiske lakmustest og rystet de indre kampene i Arbeiderpartiet til bristepunktet. Den politiske drakampen i Arbeiderpartiet er et tilbakevendene tema i fortellingen, men som i alle politiske strider hadde også denne en flertallslinje som vant fram.
Regjeringen Nygaardsvold, med utenriksminister Halvdan Koht som en viktig pådriver, valgte å støtte den rådende internasjonale linja om nonintervensjon. Som følge av dette ble det nedlagt forbud mot å dra til Spania. I 1937 vedtok Stortinget enstemmig en resolusjon som fastslo at «Det skal være forbudt her i riket å la sig hverve til krigstjeneste for noen av partene i borgerkrigen i Spania eller å reise fra landet til Spania eller spanske besittelser – herunder spansk Marokko – for å ta del på noen av sidene i den spanske borgerkrig».
Tusen dagers kritiske brodd mot nøytralitetslinja og det norske næringslivets iver etter handel med fascistene finner et verdig motstykke i skildringen av de trassige og handlekraftige aktørene på venstresida som tok side for republikken. I et spennende kapittel stifter vi bekjentskap med den seinere motstandsmannen Asbjørn Sunde som i borgerkrigens første år var med på å etablere rutiner for i hemmelighet å verve norske frivillige til forsvar av republikken. Borgerkrigen ble en viktig skole for den unge kommunisten fra Horten, som seinere fikk god bruk for erfaringene fra Spania i sabotasjeaksjonene mot den tyske okkupasjonen av Norge.
En annen viktig skikkelse i boka er Gerda Grepp, datter av tidligere Arbeiderparti-formann Kyrre Grepp og journalist Rachel Grepp. Hun var den første norske journalisten som rapporterte fra borgerkrigen, for Arbeiderpartiets daværende avis Arbeiderbladet. Grepps personlige og etter hvert svært subjektive skildringer av krigen ble en viktig motvekt til borgerpressa, som i stor utstrekning sympatiserte med de fascistiske opprørerne. I tillegg møter vi norske sjømenn, krigskorrespondenter, politikere, diktere og kunstnere som tok stilling for republikken.
Moen og Sæther har nedlagt et omfattende og grundig arbeid for å tilegne seg kunnskap om de rundt 200 nordmennene som brøt den norske loven om nonintervensjon for å sloss mot fascismen. Enkelte av de norske Spania-veteranene som forfatterne har intervjuet avgikk med døden før boka kom ut. Dette understreker sjølsagt viktigheten av prosjektet. Boka viser også nødvendigheten av de politiske historieinstitusjonene. En stor del av det unike materialet boken baserer seg på er for eksempel hentet fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Norge, Sverige og Danmark. Men la det være sagt at til tross for denne imponerende etterretteligheten blir boka aldri kjedelig, snarere drivende spennende og med en språkføring som gjør den tilgjengelig for et bredt publikum.
Bokas siste kapittel om etterspillet etter krigen kan kanskje bidra til å forklare hvordan Francos fascistregime kunne vare helt fram til diktatorens død i 1975. Republikkens endelige nederlag i 1939 ble starten på en lang periode av fortielse i norsk politikk. Med unntak av enkelte boikottaksjoner i fagbevegelsen og andre forsøk på sanksjoner mot Francos Spania forsvant Spaniasaken som et viktig tema i norsk politikk. Forfatterne begynner bokas avsluttende kapittel med Arbeiderpartiets landsmøte i 1939 og et referat med slående symbolikk. I formann Oscar Torps åpningstale ble ikke den spanske tragedien nevnt med et ord.
Først 32 år etter Francos død, i 2007, fordømte den spanske nasjonalforsamlingen formelt Francos kupp og nesten 40 år lange diktatur. Fortsatt er det fascistiske Falangistpartiet en lovlig og aktiv aktør i spansk politikk.
En annet symbol på det tragiske utfallet av den spanske borgerkrigen er den kjente anekdoten om Pablo Picasso og hans maleri av terrorbombingen av Gernika. Under annen verdenskrig besøkte en tysk offiser Picasso i Paris. Offiseren fikk se bildet av Gernika. Sjokkert av det modernistiske «kaoset» i bildet utbrøt offiseren «Har du gjort dette?» «Nei», svarte Picasso rolig. «Du gjorde dette!»
På nettstedet http://tusendager.no/ kan du lese mer om Tusen dager, forfatterne og funnene de har gjort i arbeidet med boka. Denne anmeldelsen ble først publisert på frontlinjer.no
