Kommunistisk plattform og Forlaget Revolusjon utgir denne høsten beretninga som Georgi Dimitrov holdt på Kominterns berømte 7. kongress i 1935.
– Hvorfor utgi ei åtti år gammel bok på nytt? Vi retter spørsmålet til Dagbjørn Skipnes, talsperson for KPml.
– Helt enkelt fordi problemstillingene Dimitrov reiser er oppsiktsvekkende aktuelle, sier Dagbjørn. – Det kapitalistiske Europa er i sin alvorligste økonomiske krise og depresjon siden krakket i 1929. Massearbeidsløshet, lønnsnedslag og elendighet er det vi opplever nå som da. Arbeiderbevegelsen er delvis lammet av årtier med sosialdemokratisk klassesamarbeidspolitikk, de sosiale og demokratiske rettighetene trampes ned og fascistene er på banen igjen. Imperialistiske kriger florerer nå som på 1930-tallet, og der stormaktene braker sammen er det fare for verdenskrig. Dimitrov holdt sin tale i en lignende situasjon, og hele hans fokus var på hvordan arbeiderklassen og folkets breie lag må møte en situasjon der krise, fascisme og krig truer.
– Men Norge har unnsluppet krisa?
– Utslagene av krisa er foreløpig moderate i Norge. Men krisetegnene er tydelige nok her også. Vi har hundre tusen arbeidsløse og et boligmarked som ruinerer folk. Ta et annet stikkord: Utøya. Valgkampen som ligger bak oss var totalt blottet for spørsmålet om rasisme og fascismens framvekst. Etter det første riksvalget etter 22. juli står vi i en situasjon der FrP antakelig blir regjeringspartner. Og hva med krigspolitikken? Det er bare to år siden Norge slapp 600 bomber over det libyske folket, og det er langt ifra utelukket at vi kan bli dratt inn i en intervensjonskrig mot Syria.
– Hva vil skje med fagbevegelsen med ei Høyre-regjering. Tror du på noen utvikling av enhetsfronten her?
– Ap vil utvilsomt utnytte et høyreregime til å forsøke å styrke grepet om LO igjen, men Ap-lojaliteten er alvorlig svekket de siste åtte åra. Ap-ledelsen vil med alle midler prøve å få LO til å fortsette med klassesamarbeidspolitikken uansett regjering. Høyre og Frp pleier også komme med åpne verbale angrep på fagbevegelsen slik at tonen skjerpes, så tariffoppgjørene kan nok bli litt «tøffere». Men dette er ikke det viktigste, det er mer en tilsløring. Arbeiderklassens rettigheter er over lang tid blitt svekket uavhengig av regjeringskonstellasjon. Denne svekkelsen vil fortsette inntil det punktet der en samla arbeiderklasse reiser motstand. Den dagen vi får en generalstreik f.eks. for å ta tilbake pensjonsrettighetene som gikk tapt, kan vi snakke om realiseringen av en ny enhetsfront. Dit er det nok et stykke igjen, enhetsfronten må utvikles. Og her har kommunister og alle klassebevisste arbeidere en viktig rolle å spille.
– Tror du valgresultatet vil føre til noen form for politisk nyorientering?
– Det er allerede tegn til det. Vi skal gjøre det vi kan for å bidra. Et kraftig styrka Høyre i spann med FrP og Venstre vil bety enda mer reaksjonær politikk, enda mer EU-tilpasning, mer aggressiv krigsretorikk, enda flere angrep på rettighetene til arbeidsfolk. Angrepene vil bli tydeligere uttalt og dermed kan det bli lettere å mobilisere motstand. Et eksempel er den økende motstanden mot EØS.
Ap og SV vil nå innta rolla som «opposisjon» og prøve å hanke inn den tapte tilliten blant velgerne og grunnplanet sitt. Ledelsen i disse partiene vil forsøke å sluse den folkelige motstanden som høyreoffensiven skaper, inn i ufarlige baner. Dermed fortsetter den evige runddansen, motstanden blir kanalisert inn i systemlojale partier og handlingslammelsen tiltar. Enda farligere er at fascistiske krefter kan utnytte en sånn utvikling til sine formål.
Det var dette KPml satte fokus på foran valget. Det som trengs er et folkelig, radikalt alternativ som kan gi håp om virkelig systemforandring. Vi tror det er mulig å utvikle nye og slagkraftige folkelige allianser, men det må bety et brudd med ledelsen i de gamle systempartiene.
– Dere snakker også om muligheten for en brei folkefront. Finnes det grunnlag for det?
– Fronter og folkelige bevegelser som omfatter flere klasser og lag finnes allerede, men de er spredt på ulike felter. Det gjelder å finne de viktigste fellesnevnerne for å få EU-motstandere, miljøbevegelse, venstrekrefter i fagbevegelsen osv. til å trekke i samme retning mot noen felles mål.
– Kan du gi eksempler på sånne mål?
– Noen stikkord kan være: Kamp mot liberalisering og privatisering. Gratis sjukehus styrt av staten. Si opp EØS-avtalen og Schengensamarbeidet. Styrking av faglige rettigheter og arbeidsmiljø. Forsvar av demokratiske rettigheter mot overvåkings- og avlyttingssamfunnet. Selg aksjene i oljefondet og ta tilbake norsk industri. Ingen norsk deltakelse i militære angrep på andre land. La olja i nordområdene ligge til den kan hentes ut på forsvarlig måte av kommende generasjoner. Disse enkle parolene er det bred folkelig støtte til, selv om motstanden på Stortinget er nærmest total.
Jeg anbefaler alle som er interesserte i disse spørsmåla å bestille og studere boka Folkefront mot krise, krig og fascisme. Den inneholder også et innledende kapittel med aktuelle problemstillinger om hvordan utvikle enhets- og folkefronten under dagens forhold, og særlig om kommunistenes rolle i dette arbeidet.
Boka kan du bestille fra KPml, fra Forlaget Revolusjon eller direkte fra blurb.com. Prisen om du bestiller over nettet er under kr 100,- (€ 11). Frakt kommer i tillegg.
