MAGNUS MARSDAL og Bendik Wold er to journalister med felles bakgrunn fra blant annet avisa Klassekampen, som nå framtrer som selvoppnevnte ideologer for «Det tredje venstre». De forespeiler å levere et tidsmessig alternativ til det utlevde sosialdemokratiet og til den grimme ‘stalinismen’, der individet igjen settes i sentrum. Undertittelen «For en radikal individualisme» sier det meste om dette ideologiske prosjektet.
Det er ingenting i veien med sjølbildet: «Det tredje venstre er ikke et generasjonsfenomen… Det tredje venstre kommer etter sosialdemokratiet. Etter marxismen-leninismen. Etter at visjonen om en god og allmektig stat har spilt fallitt. Vi er det som kommer etter sosialismens nederlag. Og vi må skape noe nytt.» (side 225)
Dette nye består i en allianse mellom middelklassen (av intellektuelle) og de progressive delene av fagbevegelsen.
LA DET være sagt: Boka er lettlest og velskrevet. Den gir en nyttig gjennomgang av den liberalistiske offensiven de siste tjue-tretti åra, og av hvordan denne gir seg uttrykk innafor både økonomi, litteratur, filosofi og i form av sosial de-kollektivisering. Den gir en instruktiv og god beskrivelse av sammenhengen og samspillet mellom nyliberalismen, postmodernismen og underholdningsindustrien. Bokas optimistiske streng er tvunnet rundt de nye sosiale bevegelsene i alminnelighet, og nyforelskelsen mellom deler av Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdom i særdeleshet, slik den særlig ytret seg i konferansen Manifest 2002. Her var det «Ikke mer hammer og sigd. Ikke mer av den militante og maskuline symbolikken, som roper etter borgerkrig og disiplin. Men det røde hjertet: et symbol for menneskelighet, et alternativ til det nyliberalistiske markedssamfunnet og til drømmen om en allvitende sentralkomite som kan behandle mennesker som innsatsfaktorer i en velsmurt samfunnsmaskin» (side 223).
BISKOP STÅLSETT kunne knapt ha uttrykt det bedre. Men han utgir seg ikke for å være formidler av noen form for marxistisk tradisjon.
Marsdal og Wold gjør seg derimot stor umake med å konstruere et bilde av ‘individualisten’ og ultrademokraten Karl Marx. Det er en grov tilsnikelse, for ikke å si falskneri, å framstille Marx på denne måten.
Riktignok påviser og fordømmer Marx den personlige ufriheten og fremmedgjøringa som kapitalismen påtvinger individet, og at kommunismen er frihetens rike. Men Marsdal og Vold «glemmer» at Marx samtidig understreket at veien til å vinne denne friheten går gjennom arbeiderklassens maktovertakelse i form av et tidsavgrenset klassediktatur. Dette historiske trinnet er ifølge Marx et absolutt vilkår for det klasseløse og frie samfunnet.
DET TREDJE VENSTRE observerer en rekke viktige og vesentlige fenomener og problemstillinger. Forfatterne har sikkert hatt gode intensjoner, også når de har heist en intellektuell kampfane for å frata høyresida og markedskreftene sin falske bannerførerrolle for «enkeltinidividet». Men det visjonære svaret de kommer opp med lar seg ‘tilfeldigvis’ lett og beleilig kombinere med en urban café latte-livsstil: Det tredje venstre omfavner «livsnytersosialismen» (side 161) samtidig som man tilkjennegir en generell skepsis til makt og autoriteter i alminnelighet (side 206).
Boka faller helt igjennom når den skal underbygge en postmoderne folkestyrevisjon med alminnelig snakk om massebevegelser, fritid, demokrati og individualisme, der forakten for og den manglende tiltroen til arbeiderklassen som den ledende sosiale krafta er dårlig gjemt. Her kan vi si oss enige med ett av forfatternes egne ti bud for den nye venstresiden: Folk tror ikke på allmenne fraser om ’en annen verden’.
DENNE BOKA beskriver den småborgerlige intellektuelles indignerte frustrasjon over urettferdigheten i en verden som lider under nyliberalismens og globaliseringas svøpe. Samtidig ønsker man ikke å ofre de små privelegiene som et framskredent borgerlig demokrati kan tilby sin intelligentsia. Marsdal og Wold erkjenner intellektuelt at bare massenes kollektive samhandling kan føre til forandring; men frykten for individets disiplinerte underordning under et organisert klassekollektiv – frykten for å bli ’små tannhjul i et stort maskineri’, for å sitere Lenins harsellas med opportunistene i Ett skritt fram og to tilbake – leder dem ut i en eksistensialistisk runddans. Det er nesten pinlig når forfatterne ikke er i stand til å se hvordan de sjøl videreformidler de samme nyliberale og postmoderne trendene som de i forutgående kapitler har avkledd.
FORSØK PÅ å redusere Marx til Rousseau, gjør at man ender opp med de borgerlige revolusjonenes paroler om frihet og likhet. For 150 år sida var det veldig radikalt. Det tredje venstre anbefaler i virkeligheten å gjennomføre den borgerlige revolusjon på nytt, bare i forbedret utgave. Den som skal skape noe helt nytt, burde ha større ambisjoner – og større innsikt i arbeiderbevegelsens historie og i økonomiske og samfunnsmessige utviklingslover.
Les gjerne boka for å få innblikk i noen av strukturene og mekanismene i den moderne kapitalismens overbygning. Men glem enhver tanke om å finne noe nytt eller fornuftig når det gjelder veien fram mot et sosialistisk samfunn.
Fra Revolusjon nr 30
