Sosialdemokratisk dødsdans

Leder Revolusjon nr. 20 (høsten 2000)

Høstens pussigste nyhet er trolig at Det norske Arbeiderparti nå planlegger å fjerne den siste resten av sosialistisk retorikk fra partiprogrammet og erstatte den med begrepet «sosialdemokrati» – cirka 70 år på etterskudd. Når nå «sosialisme» erstattes med «sosialdemokrati», kan en trygt gå ut fra at også dette standpunktet er i ferd med å bli kasta overbord.
For øvrig burde vel DnA ta opp sjølve partinavnet til vurdering i samme slengen. Det er lenge siden DnA var noe arbeiderparti i gagnet. Nylig har vi på fjernsynet sett arbeidere ved store industribedrifter i tradisjonelt «røde» bastioner uttrykke irritasjon over denne typen feilinformasjon.

Det foregår visstnok en kamp om DnAs sjel innad i partiet. Ikke alle er enig i at en skal oppgi den demagogien som har gitt partiet solid oppslutning gjennom mange tiår. Den ideologiske arven fra første del av forrige århundre, da DnA var et virkelig arbeiderparti, har uten tvil bidratt til å gjøre partiet til landets mest regjerende organisasjon i siste halvdel av århundret.

Men den formen for klassesamarbeid med borgerskapet som ga så stor uttelling tidligere, og som etter hvert ga DnA og byråkratkapitalistene derfra stor makt, er for lengst en saga blott. Statskapitalismens gylne tid er forbi, og borgerskapet trenger ikke lenger sosialdemokratiets tradisjonelle ferdigheter når det gjelder å manipulere velgermassene og beskytte dem mot innhogg fra mer radikale strømninger. De siste åra har da også vist at disse ferdighetene ubønnhørlig er i ferd med å miste sin kraft.

DnA-ledelsen har reist et utålmodig krav om "modernisering» av partiet. "Modernisering» betyr i denne sammenhengen å komme på høyde med den moderne kapitalismens og imperialismens mest aggressive behov for å avvikle velferdsstaten og fjerne de stengslene for kapitalistisk undertrykking og utbytting som ennå måtte finnes.

Men det spørs om en rask sprint i denne retninga vil gi noe særlig utbytte. For det første er Stortingets betydning redusert til et lavmål, og kapitalens og borgerskapets interesse for en organisasjon som kan "temme» folkets opposisjon og misnøye er tilsvarende mindre. For det andre har det steget fram et parti som har vist seg i stand til å fange opp mye av den mest spontane misnøyen med tingenes tilstand.

Rett nok er det også borgerlige røster som uttrykker bekymring over FrPs framgang på bekostning av DnA. Et høyrepopulistisk parti er kanskje ikke det ideelle støttepartiet for et uinnskrenka turbokapitalistisk og imperialistisk regime. (Det var det endel borgere som mente i mellomkrigstida i Tyskland også, men det var en kamel som storkapitalen lett greide å svelge.)

En av de mer naive tankene som er kommet til uttrykk, er følgende: «La Hagen få makta og regjere litt, så vil folket snart skjønne hva han egentlig står for». Undrer på om borgerskapet ville ha vært like avslappa om et revolusjonært parti hadde hatt en tilsvarende framgang i meningsmålingene?

Det er nok mange som lenge har spekulert på hva som vil komme når DnAs særstilling i norsk politikk går i oppløsning. Noen har regna med at velgermassene ville bli radikalisert, i hvert fall i den forstand at de ville gå til den såkalte «venstresida» blant partiene. Trolig er vi nå i ferd med å se hvor illusorisk en slik drøm er. Det er vel heller slik at tiår med sosialdemokratisk demagogi har beredt grunnen for en enda farligere form for demagogi.

For kommunistene er det en påminnelse ? om de skulle trenge noen ? om at radikalisering av arbeiderklassen og massene ellers ikke kommer av seg sjøl.