«Den langsiktige faren når skuffelsen melder seg over at det rødgrønne håpet ender som svik, er at protestene går til høyre.»
F
orventingene er store etter at Stortingsvalget endte med seier til den «rødgrønne» regjeringskoalisjonen av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Men det holdt bare så vidt, og seieren var langt knappere enn meningsmålingene lenge bar bud om.
DnA har lagt om retorikken i retning venstre, og gikk kraftig fram fra forrige katastrofevalg, til 32 prosent av stemmene. Det skjedde imidlertid på bekostning av et SV som i løpet av valgkampen har dreid kraftig til høyre og har solgt unna ‘prinsipper' i rekordfart. SV mistet nær en tredjedel av stemmene fra forrige valg, og endte med knappe 9 prosent av velgerne i ryggen. RV var det eneste konsekvente antikrigspartiet, som også frontet en lang rekke gode reformkrav. Men det holdt ikke til mandat, verken i Oslo eller Hordaland, slik flere meningsmålinger i forkant tydet på var innen rekkevidde. I praksis ble RV oppfattet som et støtteparti for et rødgrønt alternativ. Det gikk som vi fryktet og skrev på kommentarplass i forrige nummer: med sitt valgopplegg utdefinerte RV seg sjøl på oppløpssida og ble skvist mellom regjeringsalternativene. KrF og Høyre er stemmemessig massakrert. De fagorganiserte, kvinnene og de unge puster lettet ut over å være kvitt den arbeiderfiendtlige høyreregjeringa til Bondevik & Co.Men Carl I. Hagens Fremskrittsparti er blitt landets nest største parti, og gjorde et brakvalg (22 prosent) gjennom å samle opp mye av den folkelige frustrasjonen, som spenner fra innvandrerskepsis og bensinpriser til krav om at oljeinntektene blir brukt på offentlig velferd. FrP kombinerer nå sin iver etter å putte offentlige midler i privatkapitalens lommer med å åpne for direkte offentlige investeringer og «velferdssatsning» på en rekke områder. Gjennom denne gjennomfalske «sosiale profilen» har FrP lyktes med å gjøre betydelig innhogg blant vanlige arbeidsfolk.
Langsiktig mobilisering i fagbevegelsen har vært helt avgjørende for valgresultatet, og LO har både sentralt og lokalt stilt en rekke konkrete krav for en 'ny kurs'. Av de viktigste er reversering av høyreregjeringas vandalisering av Arbeidsmiljøloven og dens nye bestemmelser om midlertidige ansettelser og tilnærmet uinnskrenket bruk av overtid, dessuten omgjøring av Bondevikregimets kutt i dagpenger til arbeidsløse. Dette er minstekrav som ei ny regjering vil bli nødt til å innfri, om ikke både den og LO-ledelsen skal miste ansikt allerede på startstreken. Det har LO-leder Gerd-Liv Valla skjønt, og var raskt ute med å advare den påtroppende regjeringa om at LO forventer uttelling for sine krav.
Deler av fagbevegelsen har, sammen med fredsbevegelsen og krigsmotstanderne, også krevd norske styrker ut av Irak og Afghanistan. Resultatet blir trolig at krigsmotstanderne blir avspist med hjemkalling av et dusin norske offiserer som fortsatt tjenestegjør i Irak. Derimot vil opplæringa av marionettregimets politistyrker fortsette, og Jens Stoltenberg har gjort det tindrende klart overfor såvel velgerne som president George Bush at Norge fortsatt vil ha soldater i Afghanistan i «krigen mot terror». Det indre opprøret i SV mot at Kristin Halvorsen har lovt at Norge skal fortsette som «partner» med USA, endrer neppe på det når taburettene fordeles.
Ei ny regjering gir på noen områder bedre muligheter for utenomparlamentarisk press, rett og slett fordi den er ei flertallsregjering. Til forskjell fra tidligere, vil Jens Stoltenberg som leder av en flertallskoalisjon ikke uten videre kunne hente støtte fra Høyre til å gjennomføre privatiseringsframstøt, EU-tilpasninger og implementere USA-diktat i utenrikspolitikken. Samtidig som ei ny regjering vil være mer følsom for press utenfra, er den store faren at dette presset uteblir. Stortinget er kjemisk fritt for all opposisjon fra venstre. LO-ledelsen vil ta til takke med et par godbiter, for deretter å frede regjeringa i overskuelig framtid. Klassefreden kan atter senke seg over landet, og kapitalen bør sikkert forvente svært så «moderate» krav ved hovedtarifforhandlingene i 2006. Om strategien som er klekket ut i samarbeidskomiteen LO/Ap vil slå til, avhenger imidlertid av responsen på arbeidsplassene, spesielt når neste krise velter inn etter den nåværende høyst ustabile høykonjunkturen.
Den langsiktige faren når skuffelsen melder seg over at det rødgrønne håpet ender som svik, er at protestene går til høyre. Det vil si at Fremskrittspartiet kan seile opp som kapitalens «folkeparti» og som det eneste gjenværende uprøvde alternativet når neste valg nærmer seg. Skulle dét skje, uten at noe virkelig venstrealternativ kommer på banen i mellomtida, er utsiktene mer enn dystre.
Redaksjonen avsluttet 28. september 2005
Leder fra Revolusjon nr 31
