Etter 26 år ved makta vakler regimet til president Aleksandr Lukasjenko i Minsk. I alle disse åra har landet vært en buffer mellom et ekspanderende NATO og EU på den ene sida og Russland på den andre. Hvis den bufferen forsvinner, rykker en ny storkrig nærmere. Lukasjenko har manøvrert mellom de to leirene, i de siste åra gjennom en dyrking av hviterussisk nasjonalisme for å markere avstand til Russland.
EU, NATO og Norge prøver med alle midler å realisere en «fargerevolusjon» av velkjent type. Telemark Bataljon trener som del av NATOs kampgrupper på «urban krigføring» i Litauen – som tilfeldigvis også er hovedbase for den hviterussiske opposisjonen. Den underliggende trusselen om NATO-innblanding er utilslørt. Forsvaret har sjøl lagt ut skrytevideoer av de norske soldatene som driver i bykrig i Litauen. (Teksten fortsetter under videoen fra Forsvaret.)
Telemark bataljon trener på urban krigføring i Litauen, som grenser til Hviterussland.
Hviterussland er ikke som Baltikum eller Ukraina. Etter at han kom til makta i 1994, har Lukasjenko ikke tillatt masseprivatisering og avvikling av alle velferdsordningene arvet fra det gamle Sovjetunionen. De fleste storbedriftene er i statlig eie og velferden er ikke demontert. Arbeiderklassen i landet har fram til nå derfor tolerert et undertrykkende statskapitalistisk regime som del av et slags klassekompromiss. Arbeiderne har lite til overs for den EU- og CIA-finansierte opposisjonen i polsk og litauisk eksil, en opposisjon som har det urbane småborgerskapet som sosial basis. Derfor prøver Svetlana Tikhanovskaja og hennes støttespillere å skjule sitt nyliberale «reformprogram», et program som er arbeiderfiendtlig og som tar sikte på å føre landet rett i armene på EU.
Disse klasseforholdene må ikke overses når en vurderer hva som utspiller seg i Minsk og andre byer.
Også regjeringa i Minsk har de seinere åra tydd til flere usosiale tiltak og arbeidsreformer, noen av dem pressa fram av den økonomiske krisa under koronapandemien. Imidlertid har Hviterussland klart seg relativt bedre økonomisk enn andre østeuropeiske land, og de sosiale kuttene har i stor grad blitt overført til andre deler av de offentlige budsjettene. Til forskjell fra i Russland og Ukraina har ikke pengene havna rett i lommene på oligarker.
Vår solidaritet går til de hviterussiske arbeiderne i en situasjon der de blir oppfordret til å bytte velferd mot vestlige «verdier». Arbeiderklassen har sjølsagt ikke den fjerneste interesse av reformer for masseprivatisering og demontering av sosiale rettigheter etter nyliberal oppskrift. Den progressive opposisjonen i landet er de eneste som reiser sosiale, ikke bare politiske, krav. Det gjenstår å se om den er sterk nok til å bidra til at arbeiderklassen organiserer seg på et sjølstendig klassegrunnlag.
I Norge er oppgaven til arbeidere og progressive å være på vakt mot den norske imperialismens og NATOs framstøt for å fiske i rørt vann og ekspandere ytterligere mot øst. Svaret for arbeiderne og det arbeidende folket i Hviterussland er verken Lukasjenko eller Tikhanovskaja, verken EU/NATO eller Russland. Redninga kan bare være å utvikle konfrontasjonen langs et klassespor som setter kamp for sosialismen på dagsordenen.
Lederartikkel i Revolusjon nr. 57, høsten 2020.
Redaksjonen avsluttet 15. september 2020
