Savage Rose er kanskje Skandinavias mest kjente band, gruppa har eksistert helt siden 1967. Men mye har forandra seg på de åra! Nylig var Savage Rose på norgesbesøk, der de spilte for fulle hus. Arbeideren har tatt en prat med to av medlemmene i gruppa, Annisette Hansen og Thomas Koppel.
– Hva har egentlig skjedd med Savage Rose siden starten i 1967?
Thomas: La meg først si litt om bakgrunnen for at gruppa blei danna. For min del var livsbanen egentlig lagt som pianosolist. Jeg studerte ved et musikkonservatorium, et heller reaksjonært miljø. Men det gikk ikke lenge før jeg følte meg isolert fra det som skjedde ute på gatene i 1967-68, med Vietnambevegelsen, husokkupasjoner osv. Hele ungdommen var i bevegelse! Da holdt jeg ikke ut isolasjonen lenger.
Savage Rose blei danna. Men vi var ikke særlig modne, og blei ført ut i den delen av ungdomsopprøret som var styrt av den amerikanske imperialismen. Snart blei vi kjøpt opp av plateselskapet Polydor, som hadde store planer med oss, og de sendte oss av gårde rundt i Europa og USA.
Da vi kom til USA oppdaga vi at det var et ganske annet Forente Stater enn det vi hadde fått høre om hjemme. Polydor holdt oss på sultelønn i tre måneder, - glemt var alle de gylne løftene før vi reiste. Men på denne måten kom vi nær og fikk kontakt med andre som levde på sultelønn. Vi lærte å se ting fra de svarte arbeiderne og de undertrykte i USA sin side.
Vi oppdaga sannheten om USA som et klassesamfunn
Vi oppdaga sannheten om USA som et klassesamfunn. Nå stilte musikk-managerne oss overfor et ultimatum: Vi fikk enten fortsette turneen i Vietnam og bli store stjerner, eller vi måtte pent spille gratis tre ganger om dagen i en måned som «betaling» for de utgiftene vi angivelig hadde påført dem. Vi sa klart nei til det første «alternativet, og valgte den harde veien ved å spille gratis for at vi skulle kunne komme hjem.
Da vi kom hjem forsøkte vi å bygge opp musikken ut fra erfaringene fra USA. Det var da bandet blei splitta. Fire av de sju medlemmene ville ikke gå den politiske vei, men håpa stadig på en karriere under imperialismens vinger.
Så gikk vi i gang med å bygge et orkester som gikk imot rasismen, mot undertrykkinga av de svarte i USA osv. Vi slutta å spille rock-musikk, og overtok i stedet elementer fra musikken til den svarte befolkninga i USA. På det grunnlaget dreiv vi på i omlag ett år. Men det gikk ikke lenge før vi oppdaga at vi også hadde et dansk borgerskap og ei borgerlig statsmakt, at ungdommen sloss her også, og slett ikke bare i USA!
Siden vi ikke hadde penger kom vi til å bo i et fattig arbeiderkvarter på Vesterbro i København. På denne tida var vi også blitt isolert fra musikkmiljøet på grunn av vår politiske utvikling.
Annisette: Etter den «amerikanske perioden» følte vi at vi hadde overtatt en fremmed kultur som vi bare overførte til Danmark. Sånn skjedde det at vi gikk tilbake til rocken midlertidig, vi fant ikke formen vi ønska. Men vi holdt det ikke ut lenge! Folk blei tydelig passivisert, nærmest valsa ned av musikken. Den var bare sløvende rytme.
Vi orka ikke lenger følelsen av at vi tråkka oss sjøl på tærne. «Nå sier vi stopp!», sa vi. Vi fant ut at vi måtte finne våre egne røtter, og starte forfra igjen.
Thomas: Nå var vi kommet dit at vi visste hva vi ikke skulle gjøre, men vi visste ikke hundre prosent hva vi skulle gjøre.
Som sagt holdt vi til i ei klassisk arbeidergate på Vesterbro. Samtidig som vi var blitt isolert fra musikermiljøet, blei vi straks tatt åpent imot av familiene i denne gata. De lærte oss om arbeiderklassens tradisjoner og musikkultur, styrken til og nødvendigheten av den folkelige kulturen. Det var faktisk også de som lærte meg å spille trekkspill!
Vårt tidligere oppgjør med rocken hadde ikke vært djuptgripende. Det var egentlig først nå vi tok fatt og frigjorde oss fra rockkulturen. Vi satte oss som oppgave å skape en ny musikk, grunna på arbeiderklassen og den progressive folkekulturen. Det var også på denne tida at John (John Ravn – batteristen) slutta seg til bandet. Han hadde virkelig stor verdi for oss; faktisk var han den eneste trommeslager vi hadde hørt som ikke spilte i amerikansk rock-stil.
– Dere mener åpenbart at rockemusikken ikke er noe å strebe etter. Men hva med de mange som hevder at også rock’en utmerka godt kan være progressiv om den bare får revolusjonære tekster?
Annisette: Imperialismen har satt inn rock-musikken for å hindre ungdommen fra å reise kamp for utdanning, mat og boliger. Rocken brukes bevisst for å gjøre ungdommen til sløve tilskuere.
Thomas: Det er umulig å bruke rocken i progressivt øyemed. Den vender seg mot så vel den danske som den norske kulturen. Det er jo uråd å høre om et punkeband kommer fra Kanada, Grønland eller Danmark f.eks. Folkenes særpreg blir holdt nede. Noen sier at rocken har sitt utspring i den svarte befolkninga i USA. Det er riktig at den er bygd på den kulturen. Men den er ikke en videreutvikling, men tvert om en kosmopolitisk forvrengning av den svarte befolkningas egen musikk. Det er dokumentert hvordan de tidlige rockegruppene bevisst karikerte den svarte folkemusikken for å innsmigre seg hos plateforlaga: «Når vi spilte blues reagerte ikke managerne, - de våkna da vi forsøkte rhythm & blues, men da vi karikerte den var de helt ville!» Derfor er det ikke riktig å snakke om noen videreutvikling, men om en karikatur.
Reint faktisk så har de gruppene som skulle skape «rød rock», det vil si imperialistisk musikk med progressivt innhold, enten kapitulert eller forlatt rock-musikken. Man kan ikke skape et progressivt innhold i en reaksjonær form.
– I dag er det en kjent sak at dere står det marxist-leninistiske partiet i Danmark, DKP/ML, svært nær, - noe dere heller aldri har lagt skjul på. Men hvordan fant dere fram til det revolusjonære partiet, som jo også var et ungt og lite parti?
Thomas: I kvartalet vi bodde på Vesterbro deltok vi sammen med de andre beboerne i kamper mot boligspekulasjonen og annet. Vi blei dratt inn i politisk organisering. Ganske snart fant vi ut at det er nødvendig å velge side og parti. Vi hadde såvidt studert Marx og Lenin, vi søkte spontant mot det revolusjonære partiet. Det fant vi ikke i DKP (det moskvarevisjonistiske partiet), som tydelig stilte seg imot arbeiderklassens kamp. Heller ikke i VS («Venstresocialisterne» - en slags blanding av venstrefløyen i det norske SV og anarkisme). Kortvarig søkte vi skolering i maoistpartiet KAP. Etter to møter, tror jeg, var det klart at vi var djupt uenige om analysa av klassene i samfunnet og i «tre verdener»-teorien, som de kjørte særlig hardt på akkurat da. Altså leita vi videre etter det revolusjonære partiet. Vi fulgte med i arbeidet som blei gjort i Danmark for å stifte et marxist-leninistisk parti. Seinere tilslutta vi oss DKP/ML.
«Første virkelige frigjøring»
Det har betydd den første virkelige frigjøring for oss – ikke bare som alminnelige mennesker, men også som kunstnere. Musikken er endelig blitt satt på plass der den hører hjemme, nemlig i den felles kampen.
Musikken er endelig blitt satt på plass der den hører hjemme, nemlig i den felles kampen.
Vi har fått bevist at det bare er gjennom arbeiderklassens revolusjonære kamp at kulturen overhodet kan forsvares, den kan bare forsvares gjennom kampen for sosialismen. I praksis viser det seg også at det bare er det marxist-leninistiske partiet som tar opp spørsmålet om en nasjonal, progressiv og revolusjonær kultur, mens de revisjonistiske partiene rir med på den imperialistiske bølgen også på kulturens område; slik vi også så det i år på 1. mai.
Hvis vi ser på folkenes kamp for frigjøring overalt i verden, så er det bare den revolusjonære kampen som kan forsvare deres nasjonale kultur. Uten denne kampen blir den nasjonale kulturen tråkka ned av imperialismen. De folkene som har reist seg til motstand, bekjemper derfor den imperialistiske kulturen. Dette fikk vi klart bekrefta i 1980, da PLO inviterte oss til å besøke de palestinske flyktningene i Libanon. De er et eksempel på hvordan den folkelige kulturen kan bli et våpen i revolusjonær kamp, og at kulturen forsvares gjennom kampen. Dette gjelder ikke bare for palestinerne. Det gjelder overalt – også for oss i et land som Danmark.
Annisette: Mange kunstnere vil si at hvis vi bruker vår musikk politisk så blir vi isolert og det kan vi ikke leve av. Men det de blir isolert fra er de kapitalistiske interessene som styrer massemedia osv. Det er ikke noe å tape i forhold til det store publikum som venter på sin egen kultur, en kultur som er deres.
Sjøl fikk vi et levende bevis for det under havnearbeiderstreiken. Vi erfarte at de kunne bruke os i sin agitasjon og til støtte for deres kamp. En må velge side, klassekampen eller kapitalismens side.
Thomas: Vi opplevde også under havnearbeiderstreiken kunstens og kulturens betydning overfor de kjempende sjøl. På viktige morgenmøter blei vi oppringt kvelden før for å komme. De hadde bruk for en særskilt vitamininnsprøyting, ekstra inspirasjon, før de skulle fatte viktige vedtak.
Annisette: Det er viktig at arbeiderne kan synge sine sanger, og at vi kan styrke dem. Det var en fantastisk opplevelse å spille, og se at de gikk på møtet med fornya kraft og styrke…
«Bli med på ungdomsleiren!»
– Savage Rose skal delta på den Internasjonale Ungdomsleiren i Danmark i sommer. En oppfordring til progressiv norsk ungdom i den forbindelse?
Thomas/Annisette: Sjøl skal vi være med på hele leiren, i to uker, fordi det er en enestående anledning for unge i Danmark såvel som i Norge som er imot imperialisme og fascisme til å møte unge fra hele verden og alle kontinenter, til å utveksle sine erfaringer og sin kultur.
Vi er sikre på at det blir en stor begivenhet og kjempeinspirasjon for alle som blir med. Ungdomsleiren kommer til å skille seg kraftig fra andre festivaler. Dels fordi den tar opp noen av de mest brennende spørsmåla som opptar ungdommen i dag, og dels fordi den slett ikke er noen passiv leir hvor en bare ligger på ryggen i gresset. Den gir altså anledning til å bruke krefter, til å diskutere og å lære. Tenk bare på sånne ting som at det vil bli satt sammen et internasjonalt orkester, et internasjonalt kor med deltakere fra de forskjelligste land, idrettsaktiviteter med mye mere. Og det blir ikke bare prat, men en aktiv leir gjennom f.eks. en demonstrasjon som er planlagt i København fra den amerikanske til den sovjetiske ambassaden hvor leirdeltakerne vi utgjøre grunnstammen, som vil markere ungdommens protest mot de imperialistiske supermaktene som prøver å forberede en ny verdenskrig. Dermed blir leiren i tillegg til alt annet også en direkte kraft som retter seg mot imperialismen og fascismen.
De internasjonale ungdomsleirenes historie er for øvrig også interessant. Leiren i Spania i 1979 blei forbudt av frankistregimet, men de klarte likevel ikke å få leiren stengt. Samme i Tyskland, der Franz Josef Strauss heller ikke lyktes i å ødelegge leiren, som fikk aktiv støtte fra lokalbefolkninga. Dette er eksempler som klart viser at leirene ikke bare er diskusjonsmøter som det ikke kommer noe ut av, men en internasjonal politisk kraft som markerer seg. Derfor mener vi at også alle norske ungdommer som er imot imperialisme og imperialistisk krig må bli med. Vi tror at deltakerne kommer til å bli rikelig belønna, at de vil få ny inspirasjon og nye krefter.
– Hva med de som er oppe i åra?
Annisette: Det er ungdommen gjennom KUF [det daværende Kommunistisk Ungdomsforbund – red.] i Danmark som tar initiativet, som reiser spørsmål som er brennende for ungdommen. Men ungdommen kan ikke sees isolert fra arbeiderklassen og folket. Derfor sier vi at ungdomsleiren er åpen for «ungdom i alle aldre». Så ta gjerne med besteforeldre for den saks skyld!
Den mangesidige komponisten, artisten og politisk bevisste Thomas Koppel døde i 2006. Han var gift med Annisette, som fremdeles (i 2020) er frontfigur i Savage Rose og mer populær enn noensinne.
Arbeideren var organ for det daværende Marxist-leninistisk Forbund. Det utkom fra 1981 til 1986.
