Meningsmålingene viser et betryggende nei-flertall, slik de har gjort de siste 20 åra. Men det må ikke bli ei sovepute. For forberedelsene til enda en omkamp om norsk EU-medlemskap er i gang.
Partiet Venstre var motstander av norsk EU-medlemskap inntil for fire år sida. Da slang Guri Melby vekk de gamle EØS-krykkene og fikk landsmøtet i 2020 med seg på å gjøre Venstre til et ja til EU-parti. MDG har fulgt etter. I tida som har gått siden, har Venstre utvikla seg til å bli Norges kanskje mest aggressive parti. Ikke bare overfor arbeider- og fagbevegelsen, men også på området forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Tør der Høyre nøler
Venstre tør der Høyre og Ap nøler i EU-spørsmålet. Partileder Guri Melby vil mer enn gjerne være rambukk for Brussel. Hun kunngjorde tidlig i mai at EU-medlemskap vil være en av partiets mest prioriterte saker i valgkampen 2025, og i etterfølgende regjeringsforhandlinger med blant andre Høyre.
Venstre vil ha de to andre åpne ja-partiene Høyre og MDG med seg i å løfte fram EU-debatten. Det eneste positive ved utspillet er at EU og EØS faktisk kan bli gjenstand for åpen debatt i en stortingsvalgkamp. Det ville være mot normalt, for å si det sånn.
Grunnen til at utspillet kommer nå, mer enn ett år før valget, er at Venstre tror at voksende frykt og usikkerhet for framtida vil få folket til å søke ly under Unionens beskyttende vinger. Haken ved planen er at folket ser hvordan EU er en skrantende og sprekkeferdig koloss der de indre motsetningene vokser dag for dag. Sommerens valg til EU-parlamentet bekrefta framgangen til de mest høyreekstreme og fascistiske partiene i Europa. Gradvis tar den konservative og liberale blokken dem inn i varmen, som i Sverige og Nederland, noe som igjen vil drive Unionen i en enda mer arbeiderfiendtlig og reaksjonær retning.
Spiller på frykt
Frelste EU-koryfeer som Melby mener at Den europeiske union er svaret på ethvert spørsmål. Det gjelder særlig de «sikkerhetspolitiske utfordringene», ikke minst hvis Donald Trump vinner presidentvalget i USA. Tanken er Norge skal få «et ekstra sikkerhetspolitisk bein å stå på» ved siden av NATO, det vil si gradvis norsk integrering i en kommende EU-hær. Det finnes også dårer på den såkalte venstresida i norsk politikk som innbiller seg at en kan frigjøre seg fra USA ved å klamre seg til EU.
Venstre regner med å høste frukter av den rådende krigspsykosen, opprustningsfeberen og russofobien, særlig dersom krigen i Ukraina forlenges og EU-stater og NATO-land blir mer og mer direkte involvert. Ei slik utvikling er nettopp hva Venstre ønsker. Partiet er konsekvent høystbydende på Stortinget når det gjelder våpenbidrag og milliardbevilgninger til Ukraina. Der er konkurransen som kjent stor når det gjelder å overføre folkets skattepenger til krigsprofitørene.
Venstres andre kort er at Norge skal sikre ei grønn framtid ved helt å underordne seg EUs til dels parodiske klimapolitikk, med vindmøller på hver knaus og enda mer langreist strøm på børs. Færre og færre tror på dette naturødeleggende klimaeventyret, men EU-strategene satser på at ordkombinasjoner med «grønn» og «fornybar» er nok til å forføre unge generasjoner.
Sjokkdoktrine
Ved å spille på krigsfrykt og klimaskrekk, håper Venstre på at opinionen kan tverrvendes i EU-spørsmålet, på samme måte som NATOs sjokkdoktrine i løpet av bare noen måneder greide å lamme og reversere den folkelige NATO-motstanden i Sverige og Finland. Spinndoktorene, mediehusene, NHO og kraftkapitalen har utvilsomt lært og latt seg inspirere av hvordan et helt folk kan la seg overrumple av falskspill og besvergelser om «en totalt annerledes virkelighet».
Strategene på ja-sida ser for seg hvordan de kan trekke veksler på, og om nødvendig framprovosere, akutte kriser. Reelle eller påståtte hybride angrep og sabotasjeaksjoner, dramatisk svekkelse av kronekursen (som gir mer dyrtid), ei konstruert kraftkrise eller tomme beredskapslagre – alt sammen kan og vil brukes for å demonstrere behovet for «mer forpliktende europeisk samhold» under Brussels lederskap.
Utsiktene til at denne typen sjokkterapi tas i bruk, må nei-sida ikke undervurdere. Når EU-tilhengerne lader kanonene, hjelper det ikke å telle gamle tomhylser.
Lederartikkel i Revolusjon nr. 65, høsten 2024.
