For en oljenasjon som Norge skulle det tatt seg ut om vi ikke hadde effektive smørehaller.
Det har vi. Dette er bygg med fleksible bruksarealer, også egnet som tilfluktsrom for skatteflyktninger. Den tekniske standarden er høy og omvendt proporsjonal med den moralske ditto.
Noen kalles rådhus, og de største styres gjerne av skipsredere eller kaffekonger. En av de aller største smørehallene ligger i Oslo. Den har to tårn og kan ses på langt hold. Her smøres det med olje av høy viskositet, noe daværende høyreordfører Albert Nordengen måtte stå til rette for sist på 1980-tallet. Ikke det at han hadde gjort noe galt, ble det sagt. Men smøringa hadde gått gjennom så mange kommunalpolitiske lager og ledd at olja ble svart. Også Nordengen ble såpass nedsotet at ordførerkjedet brast.
Fra sitt kontor i vestre tårn kan borgermesteren skue ut over havna og indre Oslofjord. Det passer seg særlig godt for dagens Høyre-ordfører, ettersom representanten for «hele byens befolkning» tilfeldigvis også er skipsreder. Hr. Ditlev-Simonsen har både kjede og flotilje. Som skipsredere flest har han mange bankkonti utenlands, langt bortenfor utsikten fra rådhusets tårn. Så langt borte at kemnerkontoret og likningsvesen ikke fikk teften av dem.
Men så skjer det ulykksalige at millionunndragelsene på sveitsiske bankkonti kommer for en dag som følge av ordførerdatterens bitre skilsmisseoppgjør med hevngjerrige eksmenn. Som man reder, ligger man, heter det. Bystyrepolitikerne og selveste Jern-Erna måtte forlange en rede(r)gjørelse om ordførerens rederlighet, og truer med å berede hans avgang. Og det midt i en valgkamp for folkepartiet Høire!
Det hr. skipsrederen nu behøver, er ikke et containerskip, men en livbåt.
Opposisjonen, med Arbeiderpartiets byrådslederkandidat Rune Gerhardsen i spissen, er naturligvis opprørt. For hr Gerhardsen tar kun kr 15 000 i honorar hver gang han holder foredrag for Politiets Fellesforbund om hvordan de skal gå fram for å manipulere og kjøpe (i overført betydning, naturligvis!) Oslopolitikerne til å tale sin sak. Dette har ikke det fjerneste å gjøre med rolleblanding og småkorrupsjon, men er å anse som ren folkeopplysning.
Ordførerens datter, Cecilie Ditlev-Simonsen, er kommunikasjonsdirektør i det vesle konsernet Norsk Hydro. Hun tok seg umiddelbart «velferdspermisjon» da saken ble kjent. En «velferdspermisjon» med full lønnsutbetaling på kr 150 tusen i måneden. Ifølge Cecilie er dette helt vanlig for enhver ansatt i Hydro.
For arbeiderne og de tillitsvalgte på Hydro Grenland var dette et nytt og ukjent velferdsgode, som kommunikasjonsdirektøren aldri har kommunisert til dem.
I en ellers gørrkjedelig valgkamp har nå de rødgrønne regjeringspartiene samt RV/Rødt endelig fått en god valgkampsak for folk flest: Har du «glemt» en post på selvangivelsen og blir oppdaga av likningskontoret, lover vi deg velferdspermisjon med full lønn på ubestemt tid!
Bare så synd for «venstrepartiene» at de forlanger at vanlige folk skal betale mer skatt, ikke mindre. Så der glapp dén.
Vi tipper et godt valg for hjemmesitterpartiet.
