Norsk Industri og NHO tør neppe kjøre løpet fullt ut og ta en konflikt på sine provokatoriske utspill. I privat sektor er det likevel mulighet for konflikt i noen av de lavtlønte kvinnebransjene, som innenfor Hotell- og restaurant og Handel og Kontor, for at LO ikke helt skal miste ansikt overfor grunnplanskravet om å ta et krafttak for likelønn.
«Fornuftige» retningslinjer
LOs representantskap vedtok sine hovedlinjer for oppgjøret i 2010 den 23. februar. Utgangspunktet til LO er å opprettholde (sikre) kjøpekrafta. Et mindretall i representantskapet foreslo å kreve økt kjøpekraft, men ble ettertrykkelig nedstemt både i dette og andre spørsmål. Representantskapet vedtok forbundsvise oppgjør i privat sektor, men det blir et oppgjør med en arm på ryggen. Særlig fordi pampene i sekretariatet får fullmakt til å «sørge for den nødvendige tariffpolitiske samordning av oppgjøret». NHO-direktør Svein Oppegaard var raskt ute med å slå fast at LO med dette har «lagt et godt grunnlag for et fornuftig lønnsoppgjør».
Mens både NHO og LO jamrer seg over konkurranseevnen, innrømmer Det tekniske beregningsutvalget (TBU) at «industriens kostnadsmessige konkurranseevne anslås å ha bedret seg med 2 prosent i 2009». TBU har funnet ut at gjennomsnittlig reallønnsvekst etter skatt var 2,1 prosent fra 2008 til 2009, mens overhenget er på 1,25 prosent (for industriarbeiderne bare 0,75 pst). Forventa prisvekst i 2010 er 1,7 prosent. Med diverse tallmagi vil forhandlerne på dette grunnlaget finne ut at det bare trengs en femtiøring eller tre for å opprettholde kjøpekrafta når overheng og forventet lav prisvekst er trukket fra på den blå kalkulatoren. At det trengs minst ei krone bare for å dekke inn de mangedobla markedsstyrte strømprisene denne fimbulvinteren, er sikkert irrelevant for regnestykket. For å legge litt sukker på knekkebrødet blir det nok gitt litt ekstra lavtlønnstillegg og høyere garantisatser i utvalgte forbund samt avsetninger til en dæsj likelønn hist og her.
Frontfag
Som vanlig skal LO kjøre sin frontfagsmodell, noe som spesielt i krisetider er en garanti for elendige sentrale tillegg. Fellesforbundet med støtte fra Youngstorget legger tradisjonelt sin beskyttende hånd over kapitaleierne i den eksportorienterte industrien, angivelig for å trygge arbeidsplassene. Når Fellesforbundet går i front ved å legge seg på rygg, er malen lagt for resten av privat sektor. Kanskje blir det ei fattig krone i generelt tillegg.
Systemlojal borgerlig tankegang gjennomsyrer hele argumentasjonen i LOs retningslinjer for oppgjøret: «Frontfagsmodellen er den viktigste mekanisme for sysselsetting og økonomisk bærekraft. Næringer utsatt for internasjonal konkurranse må bestemme rammene for lønnsutviklingen.» Sosialdemokratiet som dominerer toppen av LO-systemet er spesielt fornøyd med det organiserte samrøret mellom fagbevegelse, kapitaleiere og staten som blant annet gjør at «en kan lettere unngå et uheldig kappløp mellom arbeidstakergrupper og mellom priser og lønninger».
Den norske kapitalens globale konkurransekraft, ikke arbeiderklassens og de fagorganisertes krav og levekår, skal altså «sette rammene» for det LO kaller «arbeidet for en samfunnsmessig fornuftig lønnsdannelse». Samfunnet er naturligvis en organisk enhet, der det bare er et spørsmål om god dialog for at arbeid og kapital skal komme til felles forståelse av hva som er samfunnsmessig fornuftig for at det borgerlige samfunnet ikke skal knake for mye i sammenføyningene.
Det står ikke verre til med viktige deler av norsk industri og finanskapital enn at Telenor fikk et driftsresultat før skatt på NOK 13,3 milliarder, DnB NOR 18,7 milliarder og Orkla vel 1 milliard.
Men sjøl med et utgangspunkt der omsorg for kapitalistenes profitter er viktigere enn lommeboka til arbeidsfolk, er det liten grunn til å synes spesielt synd på kapitalistene. Det står ikke verre til med viktige deler av norsk industri og finanskapital enn at Telenor fikk et driftsresultat før skatt på NOK 13,3 milliarder, DnB NOR 18,7 milliarder og Orkla vel 1 milliard. Høyesterett sørget nylig for å slå en strek over skipsredernes skattegjeld pålydende den nette sum av 21 milliarder kroner. Om vi for tankeeksperimentets skyld fordelte bare de nevnte summene på 800.000 LO-medlemmer, skulle det bli rundt regnet 63.000 kroner på hver. Da ville en kunne snakke om lavtlønnstillegg som monner …
Likelønn
Denne innrettinga til tross: Fellesforbundet (FF) og dets leder Arve Bakke er under press for at noe må gjøres i forhold til de lavtlønte kvinnene i Hotell og Restaurant, som nå er del av Fellesforbundet. Her kommer FF neppe utenom å gå høyt på banen når det gjelder økte minstelønner og bedre garantisatser i denne bransjen, som jo er mindre «konkurranseutsatt». Men i mange kvinnedominerte yrker er problemet ikke bare luselønn, men også ufrivillig deltid. Derfor har blant annet Handel og Kontor reist kravet om rett til heltidsstilling. «Det hjelper ikke med høyere timelønn hvis du ikke jobber nok timer», som nestleder Peggy Følsvik i HK uttrykker det. Det er et riktig krav, men vil likevel ha vanskelig for å slå igjennom – blant annet fordi det går helt på tvers av kapitalens krav om «fleksibilisering», som ufrivillig deltid er en logisk konsekvens av.
Likelønnsprofilen som ble reist som et krav fra blant annet Trondheimskonferansen i januar gir likevel ingen lønnspott. Likelønn er likevel slått fast som et hovedmål. Det er viktig og bra, men faren er overhengende for at likelønnsprofilen kan bli brukt som et ekstra pressmiddel for å hindre «kappløp mellom arbeidstakergrupper». I offentlig sektor er det duket for strenge rammer der noen langtidsutdanna kvinner sannsynligvis får litt mer. Eller som det heter: «Prioritering av kvinnedominerte grupper i offentlig sektor innenfor sentralt avtalte rammer». Men når utgangspunktet er moderasjon og ingen økning av kjøpekrafta, sier det seg sjøl at «ramma» blir puslete. Det ligger i kortene at andre grupper får tilsvarende mindre av denne ramma, slik statsminister Stoltenberg og Roar Flåthen for lengst har slått fast som den mest selvsagte ting av verden. De som måtte kreve mer, er selvsagt «usolidariske». Flåthen og Stoltenberg vil med frekkhetens nådegave skyve underbetalte kvinner foran seg for å forsvare en elendig ramme som i «solidaritetens navn» ikke må overskrides.
Spreng rammene
Noen forbund tar det kanskje ikke så nøye, ettersom de veit at de vil klare å framforhandle bedre resultater både for mannlige og kvinnelige medlemmer. Men signalene fra LO sentralt er ikke til å misforstå. Skjønt krisa ikke har slått inn for fullt i Norge ennå, er det arbeidsfolk som skal hjelpe kapitalen til å komme seg noenlunde tørrskodd igjennom den ved å vise tilbørlig moderasjon. Det pussige er at fagbevegelsen også skulle vise moderasjon i perioden 2004–2007, da profitten fylte aksjonærenes lommer fortere enn de rakk å tømme dem. Heller ikke da måtte LO finne på å gjøre noe som kunne svekke den hellige konkurranseevnen, og den historiske muligheten til å få et skikkelig lavtlønnsløft og gjøre «kvinnelønn» til et avleggs begrep ble forspilt med forsett.
Svaret kan bare være å si til h… med alt som heter rammer og moderasjon.
