Maktfordelingsprinsippet i USA innebærer blant annet at presidenten ikke på egen hånd kan erklære krig, unntatt hvis USA er direkte truet eller under angrep fra en fremmed makt.
Men han kan sjølsagt få fullmakt fra kongressen, gjerne på falskt grunnlag. Det skjedde i 2002 da Irak var målskiva. Nå har det kanskje skjedd igjen, denne gang med Iran i siktet.
Fullmakt for krig
Noen vil huske at den amerikanske kongressen i oktober 2002 ga president Bush en vidtgående fullmakt til å ta i bruk alle midler, på det tidspunkt presidenten fant best, for å tvinge Saddam Hussein til å oppgi masseødeleggelsesvåpnene som hele verden «visste» at befant seg i Irak. Nesten halvparten av Demokratene stemte sammen med Republikanerne til støtte for resolusjonen, som deretter fikk tre fjerdedels flertall i Senatet.
Som alle nå vet og kjensgjerningene har slått fast, var grunnlaget for denne fullmakten reint falskneri. Ikke desto mindre ga den klarsignal for angrepet på Irak den 19. mars 2003. En krig og en okkupasjon som nå pågår på fjerde året, med et sted mellom 50.000 og 150.000 drepte irakere som foreløpig fasit, samt 2500 døde amerikanske soldater.
Mange senatorer og kongressrepresentanter har siden angret seg, og like mange har sverget at de ikke vil sette den amerikanske grunnloven til side en gang til.
Lurt igjen?
Men den 20. juni 2006 skjedde nøyaktig det samme, ifølge militæranalytikeren oberst Daniel Smith ved tankesmia Foreign Policy in Focus. I samband med behandlinga av tilleggsbevilgninger til Forsvarsdepartementet, ville kongressmannen Maurice Hinchey (Demokratene) ha en tilføyelse lagt til budsjettvedtaket: «Ingen av de midlene som denne forordningen stiller til rådighet skal brukes til iverksetting av militære operasjoner imot Iran, med unntak av de som samsvarer med Artikkel I, seksjon 8 i De Forente Staters forfatning.»
Ville ikke «rette ryggen»
Forslaget burde konstitusjonelt sett være overflødig, men i lys av hva som skjedde i 2002 ville Hinchey forsikre seg om at et militært overfall på Iran ikke kan iverksettes uten fullverdig behandling i Kongressen i pakt med kravene i den amerikanske grunnloven. Ønsket om gardering skyldtes dessuten at mange kongressrepresentanter og senatorer mener at ordlyden i resolusjonen fra oktober 2002 gir presidenten varig mandat til å iverksette flere kriger. Noen demokratiske kongressrepresentanter supplerte Hinchey og ba Representantenes Hus om å «rette ryggen» og ta tilbake myndigheten som forfatninga tillegger Kongressen. Andre, særlig republikanske, representanter avviste forslaget og gjentok de forlengst tilbakeviste anklagene om påståtte forbindelser mellom Saddam Hussein og Al-Qaida.
Avstemninga ble foretatt da en rekke representanter hadde forlatt salen, og resulterte i avvisning av tilleggsforslaget. På denne måten har Kongressen latt seg lure, med eller uten bind for øynene, ikke bare én, men to ganger, skriver Daniel Smith.
