Ifølge avisa The Herald, som på sin side viser til ikke navngitte kilder i Pentagon, finsliper USA planer for et konvensjonelt angrep for å slå beina under Irans påståtte atomvåpenprogram.
Strategene skal ha lagt fram to alternative planer for målretta aksjoner med bruk av B2 bombefly som skal fly direkte fra baser i Missouri, Guam i Stillehavet og Diego Garcia i Det indiske hav.
Sjøl om den britiske flybasen Fairford i Gloucester kan ta imot B2-fly, skal dette alternativet være tatt ut av planene fordi Storbritannia har motsatt seg militære aksjoner mot Iran.
Hovedplanen legger opp til en fem-dagers bombekampanje rettet mot 400 utpekte mål. Blant disse er det 24 anlegg som er relevante for kjerneteknologi, 14 militære flyplasser og radaranlegg, samt hovedkvarterene til Revolusjonsgarden.
'Bunker-busters'
Minst 75 underjordiske målobjekter skal angripes med bomber av typen bunker-busters. Iranske radarnettverk og kommandosentraler for luftforsvaret skal rammes av cruiseraketter av typen Tomahawk, skutt ut fra undervannsbåter. Skvadroner med jagerbombere vil følge opp angrepene fra hangarskip i Det indiske hav og Persiabukta. Dette er en kjent resept tidligere brukt mot Irak.
Alternativet til en massiv kampanje av denne typen, skal ifølge avisa være overraskelsesangrep på ett eller to høyprofilerte mål. Anrikingsanlegget for uran i Natanz eller gassanlegget for uran-hexafluorid i Isfahan nevnes spesielt.
Britiske kilder opplyser til The Herald at beredskapsplaner er laget for å møte uunngåelige motangrep mot den britiske garnisonen i Basra-regionen i det okkuperte Irak. Storbritannia har rundt 8000 soldater i Irak, mens USA har 150.000. Avisa sier ingenting om hvordan Pentagon har tenkt å møte en situasjon hvor den iransk-støtta kollaboratør-regjeringa i Bagdad vender seg fra samarbeid med okkupanten til åpen motstand.
Lakmustest
Det er all grunn til å ta disse scenariene på alvor, sjøl om det er et typisk Pentagontrekk og del av den psykologiske krigføringsstrategien PSYOPS å lekke den slags opplysninger fra «uoppgitte kilder». At angrepsplaner foreligger er hevet over tvil. Men i den nåværende fasen skal offentliggjøringa framfor alt tjene to formål. Det ene er å bløtgjøre Iran og president Ahmadinejad. Det andre, og kanskje i øyeblikket viktigste, er å være prøveballong i forhold til USAs allierte for å se hvem som lettest lar seg inkludere i en ny «koalisjon av villige» medløperstater. Poengteringa av at planene legger opp til angrep med konvensjonelle våpen, svekker ikke spekulasjoner i den retninga.
Hvis de folkelige protestene uteblir, og regjeringene i europeiske NATO-land som for eksempel Norge holder kjeft, kan Bush, Rice, Rumsfeld og Cheney føle at de har ryggdekningen de trenger for å slå til igjen. Desto viktigere er det at antikrigsbevegelsen kommer på banen, og i særdeleshet presser Stoltenberg-Støre samt SV-nikkerne til å ta offentlig og utvetydig avstand fra de amerikanske angrepsplanene.
