Den 24. mars 1999 avslørte NATO seg i full skala som en aggressiv allianse. Bomberegnet over Jugoslavia var første utprøving av NATOs nye aggresjonskonsept.
Krigsødeleggelser i Beograd. CC BY Matteo Dudek [Artikkelen er fra 2009] Tiårsdagen blir markert i Beograd, bare ei uke før NATO-høvdingene skal feire sitt 60-årsjubileum i Strasbourg. I Strasbourg blir det mobilisert til storinnrykk av motdemonstranter fra hele Europa. I et opprop undertegnet av blant andre tidligere amerikansk justisminister Ramsey Clark, blir det minnet om at mer enn 80 prosent av NATOs bombetokter var retta mot sivile mål, boligkvarterer, arbeidsplasser, helseinstitusjoner og skoler.
50 000 ammunisjonsrunder med utarmet uran har, i tillegg til bombardement mot kjemiske fabrikker, forårsaket forgiftning av mennesker og miljø for lang tid framover. Den dag i dag blir folk drept av klasebomber og miner.
Med denne ulovlige krigen og aggresjonshandlinga mot Jugoslavia brøt NATO sin egen pakt og krenket slutterklæringa fra Helsinki såvel som FN-charteret. Suvereniteten og den territorielle integriteten som FN-charteret slår ring om, ble ignorert og rett og slett bombet i filler. Dette var også den første krigen der mediene ble et viktig angrepsmål: TV-stasjonen i Beograd ble smadret av NATO og internettlinjene til landet ble forsøkt stengt av.
En nyvakt «omsorg» for kosovarene i Jugoslavia, som NATO aldri hadde skjenket en eneste tanke så lenge Jugoslavia fungerte som trojansk hest for USA-imperialismen i Øst-Europa (albanerne hadde vært utsatt for serbisk sjåvinisme i femti år), ble brukt som påskudd da NATO fant tida inne til å vise sin vilje og evne til å handle internasjonalt. De som protesterte mot krigen for ti år siden, advarte om at denne aggresjonen ville skape presedens for framtidige krenkelser av internasjonal lov. Advarselen har blitt bekreftet gjennom aggresjonskrigene mot Irak og Afghanistan og den globale «krigen mot terror», der NATO spiller en hovedrolle som global gendarm.
Norges skitne rolle
Det er all grunn til å huske Norges skitne rolle som deltaker i angrepstoktene i 1999, som varslet en historisk ny dreining i norsk utenriks- og militærpolitikk. Norge stilte seks F-16 fly med tilhørende bakkemannskap «til disposisjon for NATOs luftoperasjoner», og norske soldater deltok som AWACS-personell som plottet inn bombemålene.
Et tidsskille for begrepet «norsk venstreside»
Angrepet på Jugoslavia var også et tidsskille for begrepet «norsk venstreside». Flertallet i SVs stortingsgruppe ga sin tilslutning til en kriminell NATO-krig og gjennomhullet dermed sitt eget partiprogram. Siden har SV som kjent bare blitt enda mer NATO-krigersk og er i dag ikke annet enn et imperialistisk venstrealibi.
Fra i hele etterkrigstida å ha spilt rollen som landfast hangarskip for USA, har det norske militærapparatet blitt omforma til å gjennomføre aggressive operasjoner i fjerne himmelstrøk. Valget av det amerikanske kampflyet Joint Strike Fighter, som er skreddersydd for denne typen kampoppdrag, gjenspeiler det norske borgerskapets behov for å spille en mer aktiv imperialistisk rolle, samtidig som det er en bekreftelse av de pro-amerikanske refleksene som har gjennomsyret det maktpolitiske Norge siden krigen.
Teksten fortsetter under videoen.
En kriminell organisasjon
NATO har fra første stund vært en aggressiv allianse som alltid har truet freden og aldri trygget den. Fram til denne dag har alliansen gjennom sin førsteslagsstrategi forbeholdt seg retten til å være de første til å bruke atomvåpen. NATO planla å legge kjernefysiske miner mellom Alta og Vestfjorden og var dermed beredt til å legge Nord-Norge øde mer effektivt enn de tyske nazistene klarte.
Pakten ble dannet for å sikre USAs kontroll over landa i Vest-Europa etter krigen og for å true og underminere det daværende sosialistiske Sovjetunionen og de nye folkedemokratiene i Øst-Europa. Seks år seinere, i 1955, så disse statene seg nødt til å danne sin forsvarsallianse, Warszawapakten, som svar på at NATO innlemmet Vest-Tyskland i NATO.
Ut av NATO
Warszawapakten ble oppløst i 1991. Den historiske fasiten er at så lenge Warszawapakten eksisterte, først som en defensiv motvekt for den sosialistiske leiren, seinere som sosialimperialistisk rival, våget ikke NATO å gå til krig. Dette endret seg straks etter at Warszawapakten og Sovjetunionen gikk i oppløsning. Hvis NATO-alliansen hadde vært en forsvarspakt mot Sovjetunionen, tilsier all logikk at NATO burde ha blitt nedlagt da den kalde krigen var slutt. Det skjedde sjølsagt ikke. I stedet rustet NATO seg til «nye oppgaver» og la om til sin out of area-strategi, med hele verden som operasjonsfelt. Nå er NATO et hovedinstrument i den såkalte krigen mot terror, som for tida utspiller seg i sin groteske form i Afghanistan – med nær 700 norske frontkjempere i NATO-uniform.
Det er en ulykke at det norske folket, et folk som har hegnet om den nasjonale suvereniteten ved å gi EU det glatte lag, fortsatt ikke har frigjort seg fra NATOs åk. Seksti år med NATO er seksti år for mye.
Norge ut av NATO – NATO ut av Norge!
Fra kpml.no nr. 2, 2009.
