Marshall-hjelpen skulle tjene USA-imperialismens interesser. «Tysklands deling vil gi oss frie hender», skrev New York Times.
«Berlin ble delt på grunnlag av et nøye planlagt program, som skulle tjene til å fordrive russerne fra Tyskland.» Innrømmelsen kom fra den amerikanske generalen Hugh B. Hester tjue år etterpå.
Myten om «hungerblokaden» mot Vestberlin har funnet sin faste plass i den vestlige verdens memoarer, biografier og beskrivelser. Ingen vesttysk (og nå heller ingen østtysk) historiebok om den nære historia mangler egne avsnitt om «blokaden» og luftbrua.
Avisa Roter Morgen gir i det følgende en framstilling av historia slik den virkelig var.
(Artikkelen er fra 1998.)
Etter frigjøringa fra Hitlerfascismen ble Potsdamkonferansen avholdt fra den 17. juli til den 2. august 1945. Den skulle drøfte de vesentligste spørsmål knytta til Europas etterkrigsordning. Et hovedpunkt var Tysklands omstilling til demokrati. Beslutningene om Tysklands framtid som er blitt kjent som «Potsdamavtalen» forutså først og fremst: total avrustning og avmilitarisering, gjennomgripende avnazifisering og avstraffing av krigsforbrytere, tilintetgjøring av monopolkapitalens makt som den hovedskyldige i fascisme og krig, demokratisk omstilling av samfunnslivet og behandling av Tyskland som en økonomisk enhet.
Blekket på «Potsdamavtalen»s underskrifter var knapt tørt før imperialismen under USAs ledelse fullbyrdet den åpne overgangen til kald krig imot sosialismens, demokratiets og fredens krefter.
I Tyskland gikk startskuddet til den kalde krigen på en pressekonferanse som den amerikanske militærguvernøren, general Lucius D. Clay, holdt i Berlin den 28. oktober 1947. Utfordrende erklærte han at det nå var på tide å legge bort silkehanskene overfor «kommunistene» og slå over i «en annen takt».
Utenriksministerrådets konferanse, med deltakere fra sovjetisk, amerikansk, britisk og fransk side, som drøftet en tysk fredsavtale i London november-desember 1947, ble avbrutt den 15. desember av den amerikanske delegasjonen. Triumferende skrev New York Herald Tribune den 20. desember 1947: «Vi er nådd til veis ende. Jaltaperioden er forbi. Tysklands deling vil gi oss frie hender til å integrere Vest-Tyskland i et system av vestmakter.» I februar 1948 begynte en seksmaktskonferanse i London med representanter for USA, Storbritannia, Frankrike og Benelux-landa. Den anbefalte at det ble oppretta en atskilt stat som skulle få del i Marshallhjelpen. Med det var klimaet skapt for den kalde krigen mot Sovjetunionen.
Alle vedtatte anti-Hitlerdekreter ble sabotert og i praksis uten betydning. I mars ga den firestjerners generalen Lucius D. Clay lederen for «avkartelliseringsavdelingen», R. Bronson, ordre om «å innstille alle forholdsregler for oppløsning av trustene».
Nå lå veien til et monopolkapitalistisk Vest-Tyskland åpen. Herfra gikk det slag i slag. Den 16. mai 1948 avslørte redaktør Jean Bird i den britiske avisa The Economist følgende i The Washington Post: «Mens industrifolkene vil være Tysklands sanne herskere, vil CDU/CSU sørge for regjeringsfasaden.»
Stilt overfor denne trusselen oppstod det i hele Tyskland en bred folkebevegelse for demokratisk enhet og rettferdig fred. Den 2. tyske folkekongressen for enhet og rettferdig fred ble holdt 17.-18. mars i Berlin. Den bestemte at det i tida fra den 23. mai til den 13. juni 1948 skulle samles inn støtte til en begjæring om en folkeavstemning om Tysklands enhet. I vestsonene og i Berlins vest-sektor ble begjæringen forbudt. Vestberlinere kunne bare skrive seg på underskriftslistene ved sektorovergangene i den sovjetiske sektor. Tross terror – over 80 patrioter ble anholdt i vestsektoren – uttalte over 700.000 berlinere seg til fordel for en folkeavstemning - altså hver tredje. Alt i alt skrev 14,77 millioner tyskere seg på listene – ca. 40 prosent av de stemmeberettigede. De imperialistiske vestmaktene avviste allikevel denne klare viljeserklæringa.
Den 25.11.1947 losset det amerikanske frakteskipet American Farmer en last på 4800 kasser i Bremerhaven: De nye pengesedlene, som var trykt i USA, skulle utleveres på «X-dag» i de tre vestsonene. Den ensidige valutareformen var altså forlengst blitt bestemt.
Den 20. juni 1948 utstedte vestmaktene med en ensidig akt tre lover for nyordning av pengevesenet (valutalov, emisjonslov, omlegningslov). Den ensidige myntreformen betydde valutapolitisk deling av Tyskland. De skritt for en valutareform som man hadde avventet siden krigens slutt, ble gjennomført til skade for arbeidernes oppsparing og til fordel for kapitalistenes, spesielt storkapitalens, krigs- og etterkrigsprofitter.
Kapitalen gikk relativt og absolutt styrket ut av denne reformen – først og fremst ved bevaring og henholdsvis oppskrivning av anleggskapitalen. «Loven om åpningsbalanse i DM og nyfastsetting av kapitalen (DM-balanse)» ga ved hjelp av en komplisert mekanisme, oppløsning av passive reserver osv., mulighet for en nesten tapsfri overgang fra Reichsmark til DM. Ved en beregning som omfattet 90 prosent av aksjeselskapene fikk man følgende bilde av «nedskrivingen»: 20.6.1948 – en formue på 12.030 millioner Reichsmark. 21.6.1948 – en formue på 10.111 millioner DM.
Tapet var altså hele 16 prosent, og på dette viset kunne tallrike konsernvirksomheter justere sin aksjekapital i forholdet 1:1, 1:3 og høyere.
På tilsvarende måte kunne de kapitalistiske storbanker sanere seg. Ved hjelp av disse og andre tiltak ble den kapitalistiske restaureringa hjulpet fram med et sprang.
Dem det gikk ut over var arbeiderne. Faglige protester mod myntreformen og dens virkninger, som foregikk overalt, nådde sitt høydepunkt med en 24 timer lang generalstreik hvor 12 millioner fagforeningsmedlemmer deltok, den 12. november 1948.
Ved å bryte det skriftlige løftet fra 18. juni 1948 om at Berlinområdet ikke skulle berøres av dette valutapolitiske skritt, ble den nye pengeenheten innført også i Berlin den 23. juni 1948.
Den øverste sjefen for den sovjetiske militæradministrasjonen (SMAD), marskalk W. D. Sokolovskij, fordømte i et opprop til den tyske befolkning den 19. juni den ensidige valutareformen som et alvorlig brudd på Potsdamavtalen og et skjebnesvangert skritt mot en deling av Tyskland. Den sovjetiske okkupasjonsmakta hadde nå ikke annet å gjøre enn å innføre visse trafikkbegrensninger, sånn at dets økonomiske område ikke ble oversvømmet av verdiløse Reichsmark. (Hvor nødvendig dette var framgår av at det ved stikkprøvekontroller ble beslaglagt over 90 millioner gamle mark i de første dagene). Men godstrafikken falt ikke inn under de innskrenkende forholdsregler som ble utstedt den 19. juni av den sovjetiske forvaltning. Vestmaktene - ja vestmaktene - stengte den 24. helt av for godstrafikken fra vest til øst. Når man så snakker om blokade, er det vestmaktene som har innledet den. De samme vestmakter ga deretter ordre til Vestberlins selvblokade, hva følgende kjensgjerninger viser: Den 1. juli 1948 tilbød den tyske økonomiske kommisjon Berlins magistrat å forsyne hele Berlin via østsonen.
Magistratens reaksjonære flertall fikk forhandlingene til å bryte sammen.
Den 20. juli erklærte den sovjetiske okkupasjonsmakta seg parat til å forsyne hele Berlin. Det ble fortsatt avvist.
Den 22. juli besluttet den sovjetiske regjeringa at det skulle sendes 100.000 tonn hvete og tilsvarende mengder av andre matvarer til forsyning av Berlin, inklusive vestsektoren. De vestlige kommandanter tok ingen notis av dette.
Den 23. juli tilbød den tyske økonomiske kommisjon strømforsyning til erstatning for strømsvikten i Vestberlin. Dette avviste de vestlige kommandanter.
Nok om kjensgjerningene. All den nød og elendighet som vestberlinerne dengang måtte bære, stadige mørklegginger og strømbrudd, massearbeidsløshet osv., alt dette kan tilskrives den amerikanske og engelske regjeringa, som ikke ønsket forståelse, men konflikt. Når vestberlinerne i denne situasjonen som vestmaktene påtvang dem tross alt ble skånet for det som var enda verre, kunne de ofte takke de mange slektninger og kjente fra «øst» som hjalp dem trass i knappe matrasjoner.
Fra Nord- og Østbanen eller fra T-banenes endestasjoner kjørte vestberlinerne dag etter dag på hamstringstur i de Brandenburgske landsbyer.
Allerede i den første uka av oktober 1948 talte transportpolitiet over 420.000 hamstrere fra vestsektoren og beslagla ca. 7000 tonn matvarer. Ministeren for handel og forsyning (Brandenburg) beregnet for tiden fra juli til september 1948 at varemengden, som var kjøpt til svarte priser og illegalt brakt til Vestberlin, utgjorde ca. 73.000 tonn matvarer.
Den 30. august kom det i Moskva til en overenskomst mellom de fire stormaktene på Sovjetunionens initiativ. Her sto det:
De i den siste tid innførte begrensninger i trafikk- og handelsforbindelser mellom Berlin og vestsonen såvel som transporten av frakt mellom sovjetsonen og tilbake, skal oppheves. Sovjetsonens tyske mark (den ble innført som nødvaluta som svar på den ensidige myntreform i Vesten den 24. juni 1948 og erstattet mellom den 25. og 28. juli av nye DM-sovjetsonesedler) blir innført som Berlins eneste valuta.
Vestmaktene innrømmet etterpå at årsaken til Berlinkrisen var innføringa av vestmarken. Men den 6. september 1948 forhindret Clay den konsekvente gjennomføringa av dette tiltaket og gjorde et kupp sammen med den vestberlinske overborgermesteren Ernst Reuter. Dermed ble valutareformen med vest-DM sluttresultatet for Berlin.
Den amerikanske utenriksministeren John Foster Dulles åpenbarte den 24. januar 1949 i Paris, at man i sin tid kunne ha løst Berlinkrisen. Da «russerne» jo var tvunget til gripe til sperreforanstaltninger, falt situasjonen ut til USAs fordel, fordi det kunne se ut til at USA hadde reddet vestberlinerne fra sultedøden.
Og general Clay uttalte: «Til militære formål samler vi uvurderlige erfaringer med hensyn til lufttransport.» Den 25. juni 1948 forkynte de amerikanske okkupasjonsmyndighetene at Berlins vestsektor skulle forsynes via luftveien. Den 26. juni begynte den «store» luftbruaksjonen, som varte til den 30. september 1949.
Den store antisovjetiske og antikommunistiske propagandabølgen som ble organisert i forbindelse med Berlinhendelsene, var ikke uten virkning på den offentlige mening i forskjellige vestlige land. «Blokadeåret var for Vesten uvurderlig. Det betydde at man vant kostbar tid til å kalle den vesttyske stat og Atlanterhavspakten til live.» ("Das ist Germany", utgitt av A. Settle, Hamburg 1950).
Man kan med sikkerhet gå ut fra at både det ene og det andre målet for de imperialistiske vestmaktene ville vært betydelig vanskeligere å oppnå uten Berlinkrisa.
I begynnelsen av 1948 startet hemmelige forhandlinger i Washington om dannelsen av NATO. Den 4. april 1949 ble NATO-avtalen undertegnet. Den 23. mai fulgte grunnleggelsen av Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland). Propagandaverdien av Vestberlins selvblokade foranstaltet av imperialistene og den tøylesløse antikommunismen underlettet dette skrittet mot tysk splittelse.
I 1968 fastslo US-general Hugh B. Hester i den amerikanske avisa St. Petersburg Times (juni):
«Berlin ble delt på grunnlag av et nøye planlagt program, som skulle tjene til å fordrive russerne fra Tyskland. Det fikk jeg vite fra en sjefsrådgiver for vår militærguvernør i Tyskland kort tid før min avreise. Jeg arbeidet i Tyskland fra september 1945 til november 1947 som sjef for hovedkvarterets forsyninger og landbruk i Berlin.»
