Norge ble regelrett kuppet inn i NATO i 1949, etter flere års systematisk forarbeid. Manuset var britisk og amerikansk, regien likeså.
Denne artikkelen ble skrevet i forbindelse med NATOs 50-årsfeiring i 1999.
Norge ble regelrett kuppet inn i NATO i 1949, etter flere års systematisk forarbeid. Manuset var britisk og amerikansk, regien likeså. Instruktør var OSS (seinere CIA), og hovedrolleinnehaver Det Norske Arbeiderparti.
Her følger et kort resymé.
Regjeringen Gerhardsen hadde ingen som helst fullmakt fra valget i 1945 til å melde Norge inn i NATO i 1949. Et prinsippvedtak fra partilandsmøtet i februar 1949 om «samarbeid med de vestlige demokratier» ble tolket av partiledelsen som en realitetsavgjørelse om medlemskap i NATO. Og den 4. april 1949 undertegnet utenriksminister Lange på Norges vegne Atlanterhavspaktens traktat i Washington - en traktat som var uoppsigelig i de kommende 20 år, og som deretter i realiteten ble forlenget inn i «den overskuelige fremtid».
Norges vei til NATO startet ikke i februar/mars 1948 på grunn av situasjonen i Tsjekkoslovakia og i Finland med «faresignal og varsler», som påstått. Den startet heller ikke med Bevins tale i det britiske Underhuset 22. januar 1948.
Baseavtale inngått under krigen
Norges vei til NATO startet i London under krigen da Trygve Lie sammen med Oscar Torp, Terje Wold og Arne Ording arbeidet for brudd med Norges nøytralitetslinje og for et atlantisk sikkerhetssystem, og tilbød USA og Storbritannia baser i Norge etter krigen. [...]
Arne Ording ble utenriksminister Langes nærmeste rådgiver og konsulent for LO, Terje Wold ble formann i Utenrikskomiteen og i Spesialkomiteen [for utenrikssaker – red.]. Oscar Torp ble parlamentarisk leder for DNAs stortingsgruppe. Dertil kom at DNA valgte en rabiat antikommunist til partisekretær og Milorglederen [Jens Chr. Hauge - red.] til forsvarsminister.
«Brobyggeriet» var forkledning
Før spørsmålet om brudd med nøytralitetslinjen og tilslutning til den militære blokkpolitikken i det hele tatt var forelagt Stortinget til behandling eller folket i valg, ble det år i forveien foretatt hemmelige disposisjoner med tilslutning til vestblokken for øye, med sikte på å hindre den utenrikspolitiske opposisjonen å nå fram til folket med sine synspunkter.
Utenriksminister Lange var allerede etter samtalen «i dypeste hemmelighet» med utenriksminister Bevin i Paris 15. mars 1948 klar over at denne tok sikte på en atlantisk allianse rettet mot Sovjetunionen og med amerikansk medvirkning. Allikevel ble saken av de vest-orienterte framstilt som et vest-europeiskt samarbeide der de sosialdemokratiske partier ville prege utviklingen og framstå som en brobygger mellom USA og Sovjetunionen. Helt bevisst og av taktiske grunner ble det kapitalistiske og antikommunistiske USA holdt utenfor debatten.
Kommunisthetsen
Tidlig hadde Einar Gerhardsen, Haakon Lie, LO-formannen samt redaktøren av Arbeiderbladet ved et kupp trukket Oslo Arbeiderpartis representantskap inn i kampen for blokk-tilslutning. Med Gerhardsens Kråkerøy-tale [se Revolusjon nr. 15 – red.] startet hetsen mot NKP, som dermed ikke maktet å reise nevneverdig motstand mot opplegget som nå var i gang. Neste trekk var opprettelsen i Stortinget av den udemokratiske Spesialkomiteen for utenrikssaker, som også rammet opposisjonen innen Arbeiderpartiet. [...]
For Norges vedkommende hadde 1950-vedtakene i NATO om felles strategi, integrerte styrker, felles kommando og Vest-Tysklands NATO-medlemskap den aller største betydning. Den framskutte strategi krevde framskutte og fellesfinansierte anlegg i de framskutte områder og ikke minst i Norge.
Beredskapslovene
Utrolig raskt ble USAs krav gjennom NATO etterlevet av Gerhardsen-regjeringen. Og borgfredsstrategien om front mot kommunistene både innenfor og utenfor landets grenser var første utspill. Allerede 25. august 1950 framla regjeringen forslag om «Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold», - beredskapslovene.
Den 28. august - tre dager etter det norske lovforslaget - vedtok den amerikanske kongressen de beryktede lovene om «uamerikansk virksomhet». Med disse lovene startet for alvor heksejakten i USA på kommunister og folk som kunne antas å ha kommunistiske sympatier, og Joseph McCarthy ble formann i Senatets komité for uamerikansk virksomhet.
Fra boka Ført bak lyset - 30 år med NATO av Kari Enholm (Pax 1979)
Mellomtitler er satt til av redaksjonen.
Fra Revolusjon nr 16, 1/1999
