Kampen til metallarbeiderne brøt ut i Bursa og spredte seg raskt til andre store industribyer på et tidspunkt da all oppmerksomhet var rettet mot parlamentsvalget 7. juni, et av de mest kritiske valgene i tyrkisk historie. Arbeidere okkuperte fabrikklokaler og stanset produksjonen ved de store fabrikkanleggene til Renault, TOFAŞ (som produserer FIAT), Ford og Turk Traktor samt leverandørbedrifter som ORS Rulman, Coşkunöz, Mako og Ototrim. I de fleste fabrikkene ble eierne tvunget til straks å innfri arbeidernes krav for å unngå okkupasjon og full streik.
Fagforbundet Türk Metal inngikk en treårig tariffavtale med metallindustriens arbeidsgiverorganisasjon MESS til tross for at metallarbeiderne hadde vendt tommelen ned. De samme Türk Metal-forhandlerne hadde i forveien oppnådd bedre vilkår for arbeiderne ved Bosch – som på sin side hadde truet med at de ville melde seg ut av Türk Metal og opprette sin egen forening. Differansen var stor: de ansatte ved Bosch kunne tjene opptil 500 tyrkiske lira mer enn andre. Arbeiderne i de viktigste fabrikker hvor Türk Metal sto sterkt, reagerte med kraftige protester.
Utmeldingsbølge fra Türk Metal
Den 5. mai ble bilarbeiderne ved Renault utsatt for regelrette angrep fra ledere i Türk Metal etter at de først hadde truet med streik og utmelding fra fagforbundet. Lignende utfall mot medlemmene har også skjedd tidligere fra Türk Metall sin side. Etter dette kom det en strøm av utmeldinger fra Türk Metal ved flere fabrikker. De som hadde meldte seg ut satte sjøl fram sine krav overfor arbeidsgiverne. Da krava ble avvist, la arbeiderne ved Renault ned arbeidet den 15. mai. De som jobba på skiftet okkuperte produksjonslokalene og de som hadde fri blokkerte fabrikkenes uteområde. Aksjonen spredte seg TOFAŞ, Coşkunöz, Mako, Ototrim i Bursa, Türk Traktör i Ankara og til tre av Ford sine fabrikkanlegg.
Etter hvert deltok 25 000 arbeidere i disse «ville» streikeaksjonene. Türk Metal mistet en rekke medlemmer i mange fabrikker der produksjonen ikke var stanset. Arbeidernes aksjon varte i ca to uker. De krevde at Türk Metal måtte ut av fabrikkene, at arbeidernes egne representanter skulle føre forhandlingene videre og at avtalevilkåra som var inngått med Bosch skulle gjelde over hele linja. Til tross for press fra regjeringa og alle mulige statsorganer, i sær politiet, fra Türk Metal og fra arbeidsgivere som prøvde seg med skitne knep, vant arbeiderne betydelige seire. Arbeidsgivere måtte oppfylle alle krav og MESS (det tyrkiske motsvaret til Norsk Industri – o.a.) måtte godta at Bosch-avtalen ble gjort gjeldende på alle fabrikker under MESS sin paraply. Dermed ble vinningene alle metallarbeidere til del.
Et opprør som måtte komme
Motstandsviljen til metallarbeiderne er ikke overraskende, forholdene til arbeiderklassen tatt i betraktning. Det ekstreme arbeidspresset under slavelignende forhold i fabrikkene kunne ikke vare i det uendelige. Hvis vi ser på Renault, det som ifølge arbeiderne var «flaggskipet» for den organiserte motstanden, har dagsproduksjonen økt fra 45 biler i 2005 til 60 i dag. Videre besto produksjonslaget av 36 i 2015, mens 19 arbeidere nå gjør samme jobben. Denne produktivitetsøkninga lar seg ikke forklare med utviklingen innen teknologi og mer effektive arbeidsmetoder. Det kan bare forklares med umenneskelige arbeidsforhold og et enda høyere utbyttingsnivå enn før. Her må man ta med i betraktning at Tyrkia er det landet med den lengste arbeidsdagen blant OECD-landene.
Under disse forholdene var et opprør i arbeiderklassen mot fabrikkforholdene og levekårene uunngåelig. Spørsmålet var bare når og hvordan dette ville skje.
Nå som aksjonene fortsetter i forskjellige former, dreier diskusjonen seg om hva som er streikebevegelsens egentlige hovedkrav. Det å nedlegge arbeidet og okkupere fabrikkene ble opprinnelig sett på som et forsøk på å utfordre eget fagforbund. Videre ble kravet fra arbeiderne om at Bosch-avtalen også skulle gjelde for dem, sett på som et reint lønnskrav.
Det stemmer at arbeiderne i begynnelsen så på Bosch-avtalen som en urettmessig «favorisering» mens de sjøl ble behandlet som «stebarn». Men den forræderske linja og sammensvergelsene med arbeidskjøperne gjorde at arbeidernes raseri snart kom til å rette seg mot det faglige byråkratiet. Det var fagforeningslederne, enda mer enn sjefene, som sto i veien for sjøl de mest elementære krava fra arbeiderne.
Det arbeiderne ville var å endre organiseringa av produksjonen og av fabrikkforholdene som gradvis har blitt innført gjennom en nyliberal kapitalistisk offensiv de siste 25 åra. Kravet om å gjøre Bosch-avtalen gjeldende på egen arbeidsplass var ikke rett og slett krav om økt lønn, men et krav om en ny og langt bedre tariffavtale. Dette betydde sammenbrudd for systemet skapt av eierne og metallindustriens arbeidsgiverforening (MESS). De svarte med resolutt «klassebevissthet» og la seg på ei linje der de risikerte alt, inkludert tap av millioner av euro.
Oppgjør med den faglige legalismen
Arbeiderne har retta et hardt slag mot «vaktbikkjene» i det faglige byråkratiet.
Metallarbeidere har rettet et hardt slag mot fagforeningsbyråkratiet. I stedet for klassesamarbeid har de åpna dørene for en helt ny epoke i forholdet mellom arbeiderne og fagforeningene.
Arbeidernes motstand startet først i de store bilfabrikkene og spredte seg svært raskt til datterselskaper og til leverandørindustrien. Det stoppet ikke der, men forplantet seg til andre bil- og traktorfabrikker og også til hvitevareindustrien. I mange bedrifter var det bare mulig å få slutt på uroen og mobiliseringa blant arbeiderne ved å gi dem innrømmelser. Metallstreiken har påvirket og mobilisert mange andre bransjer som glass- og plastindustrien, næringsmiddelindustrien og mediebransjen.
Det er slått hull i klassesamarbeidsmuren i form av alliansen mellom fabrikkeierne og deres «vaktbikkjer» i det faglige byråkratiet. Til en viss grad har denne endringa kommet direkte til uttrykk gjennom egenorganisering av arbeiderne.
Ved å holde fast ved at krava deres var rettferdige og «legitime», presset metallarbeiderne arbeiderbevegelsen til å sprenge de «legitime grensene» som fagbyråkratiet prøvde å holde den innenfor. Metallarbeiderne gjorde det som fagpampene ikke kunne: De bestemte rammene for sin kamp ut fra om kravene de stilte var legitime heller enn ut fra hva som var «lovlig og legitimt» ifølge det kapitalistiske lov- og avtaleverket.
Organisering og taktikk
I utgangspunktet kastet arbeiderne seg ut i kampen uten noen strategi eller plan. Tidlig innså de svakhetene dette forårsaket, og prøvde å rette på det. De skjønte at uten organisering ville de ikke seire. De organiserte seg raskt og valgte steiketalspersoner på fabrikken, for det enkelte skiftet og på avdelingsnivå (modellen for organiseringa til Renault-arbeiderne). De diskuterte og løste problemer underveis gjennom disse organene som de skapte. Nå fortsetter de å styrke denne organiseringa.
De sørget for at de minst kampvillige arbeiderne også ble dratt aktivt inn i kampen ved å formulere et trepunktskrav:
- Ingen arbeider skal få sparken eller bli svartelista som følge av streiken.
- Motparten skal respektere arbeidernes rett til fritt å organisere seg, herunder å opprette en ny fagforening.
- Forbedringer basert på Bosch-avtalen skal gjenspeiles i timelønnssatsene.
I denne sammenheng er det verdt å merke seg reformulering av krava ut fra nye forhold – avhengig av hvordan kampen utviklet seg.
Ved denne milepælen står arbeiderne overfor et høyst reelt problem: Hva skal de gjøre nå? Enten kan de danne ei ny fagforening, de kan melde seg inn i fagforeningene som allerede finnes, eller de kan videreføre dagens situasjon ved å betale en solidaritetskontingent fram til 2017.
Arbeiderne har i praksis handlet nesten som ei fagforening gjennom organisasjonen som er blitt utvikla gjennom motstanden. Dette viste samtidig hva slags forening de vil ha. Sjølve kampen ga svaret: Enten måtte fagforeningene opptre i tråd med krava til arbeiderne, eller så ville arbeiderne bygge sine egne klassekampforeninger. Noe tredje alternativ eksisterer i grunnen ikke.
Fagforeninger på klassekampens grunn
Skjønt konflikten stort sett er over, så fortsetter motstanden som arbeiderne førte imot kapitalmakta og imot fagforeningsbyråkratiet innenfor lokale rammer på de ulike fabrikkene. Metallstreiken har vist potensialet for klassekampen blant arbeiderne, samtidig har den synliggjort svakheter og mangler i arbeiderbevegelsen. Den har vist hvordan det er mulig å gå fremad til tross for svak klassemessig og partimessig organisering og til tross for lavt bevissthetsnivå og liten kamperfaring. Metallstreiken har avsluttet en epoke i arbeider- og fagbevegelsen.
«Forklaringene» fra fagpampene på det som har skjedd kommer neppe til å overbevise arbeiderne. Gjennom metallarbeidernes streikekamp er parola fra arbeiderklassens revolusjonære parti om å «omdanne fagforeningene til organisasjoner for klassekamp» satt på dagsordenen blant arbeidere i sin mest konkrete form.
De aggressive angrepa fra kapitalmakta på lønn og arbeidsvilkår vil dag for dag ytterligere motivere arbeiderne til kamp. Det nye springer ut fra det gamle og vil utvikles, styrkes og seire. Dette gjelder også for arbeider- og fagforeningsbevegelsen – men bare hvis arbeiderklassen organiserer seg i et parti og utvikler sin klassebevissthet gjennom kamperfaring, ved at arbeiderbevegelsen blir politisk og ved at fagbevegelsen blir en klassefagbevegelse. Dette er den mest grunnleggende sannheten som metallstreiken har stilt på dagsordenen til arbeiderklassen og den revolusjonære bevegelsen.
Borgerskapet har opplagt også lært noen lekser av metallstreiken når det gjelder innhold og form på angrepene som de retter mot arbeiderklassen. Uansett er lærdommene som er høstet i den kollektive kampen til kampmetallarbeidere og deres tilhengere uvurderlig, for avstanden til direktørene og eierne når det gjelder bevissthet og kunnskap er mye mindre enn før.
Det gjelder om å overvinne manglende erfaring, organisasjon og bevissthet.
Den viktigste grunnen til at dette gapet består er mangel på erfaring, organisasjon og bevissthet. Først når dette forspranget er innhenta, kan arbeiderne møte og kjempe mot klassefienden og hans organiserte styrker på like fot. Dette er den grunnleggende lærdommen fra metallstreiken. Ikke bare har streikene vist potensialet for arbeidernes kampvilje gjennom tendensen til organisering i et parti som handler ut fra arbeidernes egne klassekrav, deres egen verdensanskuelse og deres egen klassepolitikk. Streikebevegelsen har også vist at en sånn organisering er en nødvendighet.
Mellomtitler er lagt til av Revolusjon.
Oversetters merknad:
Türk Metal ble til de grader avslørt for sitt svik overfor medlemmene at fagforbundet så det nødvendig å legge ut en flau «forklaring» på sin hjemmeside, også på engelsk, der Türk-Metal «forstår» arbeidernes reaksjoner mot fagbyråkratene, men maner til at kampen må føres på «demokratisk» og lovlig vis og oppfordrer «begge parter» til å vise «sunn fornuft».
