– Sosialdemokratiet har Oktoberrevolusjonen å takke for sin «suksess»
Bård Sandstad (KK 02-12-1996) anklager begge fløyer i debatten om sosialdemokratiet for å demonstrere dårlig grep om marxismen. Det er åpenbart behov for å klare opp i begrepene. Men Sandstad skyter seg sjøl i foten når han erklærer Lenins teori om arbeideraristokratiet som en av Lenins «minst geniale ideer». Forholdet er det motsatte: Denne teorien er en døråpner for alle som vil forstå hva som er reformismens materielle basis og hva som gir opportunismen næring og oppslutning i imperialismens tidsalder.
Aller først en presisering for å avverge anklager om at en skulle være motstander av reformer og av allianser fordi en retter skarp kritikk mot sosialdemokratiet: Kamp for – og forsvar av – reformer er noe ganske annet enn å være reformist. Enhet i arbeiderklassen er alltid kommunistenes mål, det er en taktisk hovedoppgave. Den høyaktuelle dagskampen mot privatisering og undergraving av velferdsgodene fordrer enhet på tvers av partigrensene (enhetsfront). Arbeiderklassen har også, uavhengig av partibok og politiske preferanser, felles interesser av et annet samfunn. Klassebevisste, revolusjonære arbeidere må utrettelig slåss for å få sine sosialdemokratiske klassebrødre til å innse de sosialdemokratiske ledernes sanne karakter. Men i tillegg må de bringes til å forstå at de talløse eksemplene på forræderi mot arbeidernes interesser ikke skyldes “uhell”, tilfeldigheter eller enkeltpersoners udugelighet, men at handlingene til de sosialdemokratiske lederne er uunngåelige følger av linja for klassesamarbeid og av reformismen som en avart av borgerlig ideologi.
1. Sosialdemokratiet er kapitalens hovedstøtte i arbeiderklassen
Ikke den eneste, men den viktigste. Sosialdemokratismen representerer hovedformen for borgerlig ideologispredning blant arbeiderne. Det sosialdemokratiske partiapparatet er et organisert politisk redskap for å gjøre borgerlig, pro-kapitalistisk politikk stuerein blant arbeidsfolk. Slik er sosialdemokratiets objektive funksjon, uavhengig av tusener av «menige» sosialdemokraters oppriktige overbevisning om at kapitalismen bør la seg reformere inn i en eller annen form for sosialisme.
Sosialdemokratiet er og har siden tida rundt 1. verdenskrig vært borgerskapets viktigste bølgebryter. Det har alltid operert med to fløyer, en åpen høyreopportunistisk fløy, og en venstreformistisk. I urolige tider for kapitalen, kan sosialdemokratiet strekke seg ganske langt til «venstre» med økonomiske og politiske krav som rammer handlefriheten til visse grupper av kapitalister og enkelte sektorer av økonomien. Disse venstremanøvrene forsterker sjølsagt illusjonene og forhåpningene blant sosialdemokratiets tilhengere og velgermasse.
Men sosialdemokratismens overordna funksjon er alltid og uten unntak å redde kapitalismen som system fra å bli skylt vekk av en revolusjonær, sosialistisk bølge. Uten denne fundamentale forståelsen av sosialdemokratiets særegne rolle etter imperialismens gjennombrudd og den grunnleggende splittelsen i arbeiderbevegelsen blir enhver debatt rundt dagens sosialdemokrati like utbytterik som å drøfte fargen på keiserens nye klær.
2. Sosialdemokratiet har Oktober-revolusjonen å takke for sin «suksess»
Historiens ironi gjør at Oktoberrevolusjonen i Russland og eksistensen av en sosialistisk leir er det som først og fremst har sikret sosialdemokratiet legitimitet og tillit i arbeiderklassen. Borgerskapet ville aldri ha tillatt de reformene som har vært sosialdemokratiets varemerke i etterkrigstida, om ikke revolusjonen og sosialismen hadde vært høyst håndfaste og konkrete trusler. Frykten for smitteeffekten fra øst (Russland) var oppriktig og velbegrunna, ikke minst i Norden.
Nå som sosialismen (både i reell og mer eller mindre pervertert utgave) praktisk talt er utradert som styresett og statsform, har sosialdemokratiet blitt pålagt å demontere den kapitalistiske "velferdsstaten" det selvsamme sosialdemokratiet liker å framstå som jordmor for. Borgerskapet vet at denne oppgaven er politisk umulig for de åpent borgerlige partiene. Dette er det store skismaet for dagens sosialdemokrati, som har skapt et gap mellom partiets ledersjikt og det sosialdemokratiske "grunnfjellet". Det er snart ingen fysiske bånd igjen mellom partiapparatet på den ene sida og arbeiderklassen på den andre. Dagens høyresosialdemokrati møter farene ved å prøve å skaffe seg et nytt og utvida velgergrunnlag, der forskjellige mellomlag, sjølstendige næringsdrivende og "middelklasse" inngår. Omvendt bruker sosialdemokratiets venstrefløy denne høyredreininga til å befeste sin stilling og forsvare det “gode gamle” sosialdemokratiet. Venstrefløyens objektive funksjon, uansett hvor oppriktig den måtte være i sitt ønske om å “gjenopprette balansen” mellom klassekreftene, er å forhindre og bremse arbeiderklassens nødvendige oppbrudd med sosialdemokratiet og reformismen. Budskapet til de frustrerte sosialdemokratiske arbeidervelgerne er: – Vær tålmodige, stå fast, så skal vi få den sosialdemokratiske skuta på “riktig kurs” igjen.
3. Sosialdemokratismen fins ikke bare i Det norske Arbeiderparti
Opportunismen i sosialdemokratisk variant er iøynefallende i flere andre partier. Særlig gjelder dette SV, men også det tradisjonelt “borgerlige” Senterpartiet, som begge er “miljøriktige” utgaver av gårsdagens norske sosialdemokrati. Både SV og Sp står i praksis for tilslutning til de sosialdemokratiske idealer og grunnsetninger. Men opportunismen gjør seg også gjeldende i form av forsoningsvennlighet vis a vis sosialdemokratiet som ideologi og politisk strømning. Denne siste formen, forsoningsvennligheten, særpreger i dag deler av RV og NKP, og også andre grupper på venstrefløyen.
Sjelden har sosialdemokratiet avslørt seg tydeligere enn de siste åra, iført sine markedsliberalistiske gevanter. I denne situasjonen er det vesentlig at sosialdemokratiet blir avkledt til skinnet, også når det viser venstre del av sitt Janus-ansikt. En “revolusjonær” taktikk som går ut på idyllisering av 60-tallets sosialdemokratiske Norge betyr å ta et bevissthetsmessig sprang bakover, å skjønnmale sosialdemokratiet og forlenge kapitalismens levetid.
Dette standpunktet er det i dag Senterpartiet som er den fremste og dyktigste målbærer for. Det er soleklar småborgerlig logikk når Senterpartiet søker tilbake til gårsdagens sosialdemokratiske modell når det vil ha en ikke-monopolistisk og politisk “styrt” kapitalisme med “levende bygder”. Dette standpunktet er like klassemessig logisk og forståelig som det er utopisk og idealistisk. Uansett kan det aldri være de revolusjonære sin oppgave å idyllisere mellomspillet i den norske kapitalismens utvikling vi kjenner som den "sosialdemokratiske velferdsstaten", og spesielt ikke å late som om vi skal kunne vende tilbake til denne perioden. Den farligste varianten av opportunisme i dag er kanskje ikke sosialdemokratiet, men "venstre"-folka som vil ha ideologisk forsoning med sosialdemokratiet som administrerte kapitalismen av i går.
4. Teorien om arbeideraristokratiet
er av særlig stor betydning i et imperialistisk land som Norge. Denne teorien er en døråpner for den som vil begripe hva som har gitt og gir opportunismen næring og oppslutning i betydelige deler av klassen. Sosialdemokratiet er et ideologisk og politisk produkt av imperialismen. Arbeideraristokratiet er også et produkt av imperialismen, og utgjør historisk reformismens viktigste sosiale basis.
Jaglands husprosjekt er en hensiktsmessig ideologisk overbygning over et lite, men framgangsrikt imperialistisk land. Kombinasjonen av sosialdemokratisk velderdsstat (= nakkegrep på den "tilfredse" arbeiderklassen), opparbeidelsen av en kolossal oljeformue og spisskompetanse på denne sektoren, diplomatisk og militær balansegang mellom USA og EU og sist men ikke minst opparbeidelsen av rolla som "bistandshjelper" og "fredsmekler i særklasse" har vært en særs vellykka nisjestrategi for en imperialistisk oppkomling. Utad bidrar disse faktorene til hurtig ekspansjon. På hjemmebane bidrar de til politisk blindhet, moralsk forkvakling, sjåvinisme, “borgerliggjøring” og dermed til klassefred.
Lenin siterer fra et brev til Marx i 1858 der Engels skrev: «... Det engelske proletariatet blir mer og mer borgerliggjort, slik at denne den mest borgerlige av alle nasjoner tilsynelatende strever mot til slutt å ha et borgerlig aristokrati og et borgerlig prolateriat ved siden av borgerskapet. For en nasjon som utbytter hele verden, er dette naturligvis til en viss grad forklarlig.»
På dette tidspunktet var bare England kommet opp på et slikt kapitalistisk utviklingsnivå at en kunne snakke om utbytting av hele verden, og hadde et reellt monopol. I dagens verden er det en håndfull imperialistiske stater som deler på jobben med å utbytte hele verden. Norge er en klar juniorpartner, men hører like fullt til de utvalgte kremmerstatene som gjennom ekstraprofitten og den ekstra grunnrenta som oljeinntektene gir, har muligheter til å bestikke deler av arbeiderklassen på ulike vis.
Når Bård Sandstad utlegger teorien om arbeideraristokratiet som et slags “agent 007”-scenario, skyldes det trolig at han har tatt Lenins polemiske form vel bokstavelig. Lenin undersøkte den materielle virkeligheten og objektive realiteter, og trakk slutninger ut fra disse undersøkelsene. Det bør også vi gjøre, ikke konstruere idealistiske forestillinger om en egentlig homogen arbeiderklasse som “tilfeldigvis” er ført på villspor. Det holder ikke, som Sandstad gjør, å redusere problemstillinga til om man skal hive seg på bølgen av borgerlig mediahets mot heismontører, flygeledere, typografer og andre såkalte høytlønnsgrupper. Spørsmålet er mer komplisert enn som så. Så la oss ikke dreie debatten i primitiv retning ved å gjøre det til et spørsmål om man er "for" eller "mot" fagopplæring og fagbeskyttelse. Det blir som å diskutere om man er for eller mot utviklingstendenser i den moderne kapitalismen.
I motsetning til tidligere debattanter presiserer Sandstad at det er forskjell mellom arbeideraristokratiet og arbeiderbyråkratiet, og det er bra. Men ettersom han avviser eksistensen av "aristokratiet" og forlanger å få vite hvem dette i så fall er, skal jeg prøve å svare. Hvem snakker vi om, hva skjuler seg bak disse orda?
Aller først må det være klart at det dreier seg om et mindretall, et øvre lag innafor arbeiderklassen. Det mindretallet av klassen som i kraft av sine kvalifikasjoner oppnår bedre lønns- og arbeidsvilkår, vil oftere slå seg til ro med tingenes tilstand og bli talsmenn for reformistisk ideologi og sosialdemokratisk klassesamarbeidspolitikk. Den faglige og politiske innflytelsen dette laget har oppnådd er en vesentlig del av forklaringa på “hvorfor arbeiderklassens flertall har støttet sosialdemokratiet i hele vårt århundre”.
Enkelte er lette å klassifisere, som de fleste arbeidende formenn eller “skiftbaser” i industrien. Men sjiktet er breiere enn som så. I hovedsak er det snakk om en del av de faglærte arbeiderne, dels i separate bransjer, ofte som grupper innafor den enkelte bedri ften. Nytt i vår tid er tilsiget til proletariatet som kommer fra deklasserte deler av intelligensiaen. Historisk er det de faglærte arbeiderne vi kan takke for at vi i det hele tatt har en fagbevegelse. Gjennom sin organisasjonserfaring og kampvilje har de oppnådd visse fordeler, som også har hatt den funksjonen at de har vært forbilder for andre deler av klassen. Samtidig er det en kjensgjerning at mange av disse faglærte gruppene er i ferd med å bli fratatt den privelegerte stillinga de har oppnådd. Derfor skjer det også endringer innafor det sjiktet vi i mangel av et bedre begrep kaller arbeideraristokratiet. Mange kjemper i dag en kamp for i det hele tatt å bevare jobben - som ofte betyr det samme som å forsvare faget (eksempelvis typografene). Slike kamper er det sjølsagt fortsatt all grunn til å støtte. Det vesentlige i denne sammenhengen er at disse faglærte gruppene har organisasjonserfaring og kampevne i mengder, men at disse faktorene i altoverveiende grad blir brukt til å beskytte eget fag og egne overenskomster. Misforstå rett: Denne kampen er fullt ut legitim, den er ikke nødvendigvis til hinder for utstrakt solidaritet med andre arbeidsfolk i kamp, og den kan i mange tilfeller samsvare med klassens kollektive faglige og politiske interesser — slik tilfellet var med den siste kampen til heismontørene mot en uthuling av heisoverenskomsten som på sikt ville undergravd alle overenskomster.
Men det er altså ikke sånn at det øvre lag av disse faglærte sjiktene allment sett "bare har sine lenker å miste", de har også visse (ofte hardt tilkjempa) fordeler og særordninger å forsvare.
Proletariatet får stadig tilsig fra andre befolkningslag: Fra de som blir ruinert i konkurransen med storkapitalen (f.eks. bønder og småfabrikanter), men etter hvert også fra spesialiserte ”mellomlag” som ingeniører og teknikere. Forskere, ingeniører og teknikere er grupper som for en stor del er i ferd med å bli “deklassert” og proletarisert. De som for bare et tiår eller to tilbake var privilegerte og etterspurte spesialister, opplever ofte at fagområdet deres gradvis er blitt “alminneliggjort” og automatisert, f.eks. gjennom nyutviklet data-'software', og at de er redusert til alminnelige funksjonærer eller bedrestilte arbeidere. Proletariseringa innen deler av intelligensiaen innebærer et småborgerlig tilsig til arbeiderklassen som i første omgang vil finne seg “naturlig” til rette blant bedriftens mer “betrodde medarbeidere”.
Kapitalen ser seg tjent med å utnytte motsetninger mellom f.eks. faglærte og ufaglærte, mellom arbeidere i henholdsvis privat og offentlig sektor, mellom konkurranseutsatt eksportindustri og hjemmeindustri, mellom arbeidere organisert i ulike forbund og hovedsammenslutninger, mellom de som er i jobb og de arbeidsløse osv.
Dette ser vi jo hver eneste dag, og vi ser ikke minst at LO-ledelsen bygger opp under disse motsetningene. LO driter åpenlyst i de arbeidsløse (om vi ser bort fra litt 1.mai-retorikk), tariffoppgjør blir gjennomført for å sikre "konkurranseevnen" (eksportindustrien). På vegne av privelegerte deler av klassen (aldri klassens store flertall), inngår LO-ledelsen hele tida allianseforhold mellom norske arbeidere og norsk monopolkapital, der sistnevnte avgir noen smuler forutsatt at arbeiderne slutter opp bak et "nasjonalt" klassesamarbeid rettet mot andre land (vanligvis omtalt som konkurranseevnen).
5. Arbeiderbyråkratiet
Det faglige byråkratiet må ikke blandes sammen med arbeideraristokratiet, sjøl om det ofte er herfra fagbyråkratene har sitt utspring. Fagbyråkratiet er et eget korps av ansatte i de faglige organene, som har de faglige "spillereglene" og det institusjonaliserte klassesamarbeidet som sitt levebrød. Dette sjiktet har ofte bakgrunn i arbeiderklassen før de har gjort faglig karriere. Men i klassemessig forstand står de fullstendig utenfor den samfunnsmessige produksjonen, og lønnes av medlemmenes kontingentmidler. Uten en legalistisk og reformistisk fagbevegelse som administrerer klassesamarbeidet, har de verken lønn eller arbeidsoppgaver. Derfor forsvarer de til sjuende og sist kapitalismen, uavhengig av om de (f.eks. gjennom styreverv i statlige og kooperative monopoler) klassemessig må defineres som del av borgerskapet eller ikke.
Om det er riktig å inkludere heltidsansatte tillitsmenn i klubber og foreninger i arbeiderbyråkratiet er mer tvilsomt. Som regel har de direkte kontakt med og står under en viss direkte kontroll fra gutta og jentene på gølvet. Men jo større bedrift eller konsern (jfr. konserntillitsvalgte), jo større blir avstanden. Her står fagbevegelsen og den faglige opposisjonen overfor et dilemma, som bør diskuteres mer: Er det riktig å gå inn for lønna tillitsverv *på heltid* i det hele tatt? Når ledende tillitsvalgte i NOPEF støtter Statoils "engasjement" i Nigeria, når konserntillitsvalgte i Aker og Kværner støtter gigantoppkjøp og ytterligere monopolisering i inn- og utland, når Fellesforbundet forsvarer våpeneksport til terroregimer osv., er dette helt naturlige følger av at vi har fått en rad "arbeiderledere" som ikke bare sjøl er blitt borgerliggjorte i livsstil og tenkesett, men som også taler på vegne av riktig nok et mindretall, men et betydelig mindretall, av klassen.
6. De ufaglærte arbeiderne er spydspissen
Framtidshåpet og motstykket til disse sjiktene er framfor alt de ufaglærte arbeiderne innafor forskjellige sektorer, både offentlig og privat. Det er her den potensielle kampkrafta er størst, det er her de nye kampene er i emning, sjøl om graden av organisering og militans inntil videre henger etter i forhold til de "klassiske" fagforeningene og industriklubbene.
Det er ingen tilfeldighet at det var hotell- og restaurantarbeiderne som brøyta vei ved forrige tariffrevisjon. Det er heller ingen tilfeldighet at det var bussjåførene i Esbjerg som holdt ut månedslange blokader, ei heller at søppelkjørerne i Århus sto fast til siste slutt. De ufaglærte arbeiderne har mest å kjempe for. Når de først blir enige, er medlemmene villige til å gå langt, og de legger stor vekt på hele klassens interesser og solidaritet. Tendensen i de fleste fagarbeidermiljøene er snarere: solidaritet er sjølsagt fint, men vi har tradisjon for å "ordne opp sjøl i eget hus".
Min påstand er dermed at reformismen (sosialdemokratismen) har mye dårligere vilkår i disse miljøene enn i de tradisjonelt "førende" forbund, foreninger og klubber.
Innlegg i en debatt som pågikk i Klassekampen og Friheten omkring årsskiftet 1996-97
