Vestlig jubel for «moderate» hodekappere i Syria

Slakterne fordeler det syriske kadaveret. Illustrasjon av Carlos Latuff.

Den syriske tragedien er et trofé for Israel og et strategisk nederlag for motstandsaksen. Også for Russland, om enn med en mulig fredsløsning i Ukraina som kompensasjon.

Den blodstenkte jihadistiske kommandanten og «emiren» Ahmed al-Sharaa, bedre kjent som Abu Mohammad al-Jolani, står parat til å bli Syrias nye statsoverhode. Epoken til Assad-familien og Ba’ath-partiet i Syria er over, og Vesten hyller jihadistenes inntogsmarsj i Damaskus med fanfarer og jubelrop.

Al-Jolani er leder for Hay'at Tahrir al-Sham (HTS), et navnebytte for den berykta Nusrafronten han bygde opp som al-Qaidas offisielle syriske grein. Det skjedde i 2011, på direkte ordre fra den irakiske al-Qaida-lederen al-Baghdadi, da den såkalte arabiske våren nådde Damaskus, to år før Baghdadi erklærte Den islamiske staten i Irak og Levanten (ISIL). Jolani er så dynket i blod at USA i 2017 utlovet en belønning på 10 millioner dollar for opplysninger om hvor han befant seg.

Forvandlet fra ettersøkt halshugger til moderat frigjører

Nå spiller det ingen rolle. Han er brått blitt helt og frigjører, ifølge nesten alle vestlige medier og statsledere. Påtroppende president Donald Trump er et delvis unntak. «Husk at alle disse folkene vil sende fly inn i bygningene våre», kommenterte han på X (tidligere Twitter).

Fra vondt til mye verre

Narrativet som tegnes i mediene er at Bashar al-Assad, nå i russisk asyl i Moskva, var et monster som kjørte Syria økonomisk på dunken. De unnlater å nevne de vestlige sanksjonene som har sulta ut befolkningen; de nevner heller ikke at de amerikanske okkupantene i nordøst har beslaglagt og stjålet landets oljeressurser.

Sett i forhold til Vestens og Israels nye protesje, HTS-kommandant Jolani med fortid som leder for Nusrafronten, virker Assad-familien som søndagsskolelærere. Når de 37 ulike militsene for alvor begynner å hogge hodet av politiske motstandere og religiøse minoriteter som kristne og alawitter, og av hverandre, er det ikke utenkelig at millioner av syrere vil savne det korrupte regimet som var.

Far og sønn Hafez og Bashar al-Assad styrte et undertrykkende regime i mange tiår. Likevel var Syria sekulært (Assad-familien tilhørte den religiøse minoriteten alawitter), og Ba’ath-partiets Syria har i generasjoner vært en noenlunde trygg havn for en rekke palestinske motstandsorganisasjoner. Regimets undertrykking har omfatta organisert opposisjon i alminnelighet, men i første rekke har den vært vendt mot islamistiske og sekteriske bevegelser.

Assad gikk i fella

Forsvarskampen mot de Israel- og Qatar-finansierte terrorgruppene gjennom 13 år har effektivt avholdt Assad fra å innlede en tofrontskrig. Syria har gjennom flere år avfunnet seg med regelmessige israelske rakett- og flyangrep mot syrisk territorium uten å besvare angrepene – av frykt for å gi sioniststaten et påskudd til å gå til full krig. Om Syria hadde hatt mot og evne til å trosse fienden militært, kunne situasjonen i både Syria, Palestina og Libanon ha sett annerledes ut. Enten til det verre eller til det bedre. Det får vi aldri vite.

Tanken bak Astana-forhandlingene mellom Syria, Tyrkia, Iran og Russland var at Tyrkia skulle holde styr på HTS-banden i Idlib og dermed berolige Assad. Flere omstendigheter tyder på at Assad ble lurt i ei felle da Saudi-Arabia og andre araberstater tok Syria inn i varmen igjen i 2023. Regimet i Damaskus trodde at det diplomatiske tøværet var en forsikring mot nye forsøk fra Gulf-statenes islamistiske avleggere på å velte makthaverne i Syria. Derfor skal han ha avslått militær støtte fra Iran og Russland før helt på tampen. Og da var det for seint.

Russisk nederlag

Russerne prøvde så seint som 29. november å overtale Assad til å forhandle med de mer «legitime» opprørsgruppene, kanskje som ledd i å sikre marinebasen i Tartus og flybasen i Hmeimim, men Assad sa nei. Russland skal ha inngått en avtale med det nye regimet når det gjelder skjebnen til basene i Latakia-provinsen, og har lagt om sin diplomatiske retorikk.

Siden 1971 har basene vært Russlands og daværende Sovjetunionens eneste direkte militære fotfeste i regionen. Det er et betydelig russisk nederlag om de går tapt. Men enda større ting står på spill for Russland, som BRICS-alliansens videre framtid. Partnerstaten Tyrkia er på direkte kollisjonskurs med BRICS-statene Russland, Kina og Iran. Andre av USA og NATOs forlengede armer er BRICS-medlemmene Egypt og Emiratene.

Hvis ikke Saudi-Arabia gjør seg vrang, ligger veien nå åpen for den gamle tyrkisk-amerikanske drømmen om en olje- og gassrørledning fra Qatar til Tyrkia over syrisk territorium. Den kan erstatte petroleum fra både Iran og fra Russland. Disse planene satte Assad foten ned for. Qatar svarte med å sluse enda flere penger og våpen inn til sine stedfortredermilitser i Syria. Her må ikke glemmes at president Tayyip Erdoğan og Al Thani, emiren av Qatar, er forbundsfeller på flere plan – også gjennom Det muslimske brorskap.

Byttehandel om Ukraina

Flere kilder mener at det underhånden er inngått en avtale mellom Vladimir Putin og den påtroppende Trump-administrasjonen i Washington. Kortversjonen er at Russland lar USA gjøre som de vil i Midtøsten – her er nok Iran et vesentlig unntak – mot at Trump sørger for at Ukraina inngår en fredsavtale som langt på vei innfrir russiske krav.

Ryktene blir understøttet av flere uttalelser fra Trump på sosiale medier, der den kommende amerikanske presidenten forlanger våpenhvile i Ukraina og legger ord i munnen på den motvillige Volodymyr Zelenskij om at Ukraina ønsker en fredsavtale med et svekket Russland.

Vestlige og norske politikere og «eksperter» har tatt signalene og tilpasser språkbruken deretter. Utenriksminister Espen Barth Eide har begynt å bruke ord som «fredsløsning» og «Ukraina» i samme åndedrag, i kontrast til de obligatoriske krigsropene vi har blitt så vant til å høre de to siste åra. Det er bare to måneder siden Eide sa at «vi ønsker ikke et kompromiss mellom Russland og Ukraina». En fredsavtale er et kompromiss.

Tilbakeslag for Palestina

Det som har skjedd i Syria er et alvorlig tilbakeslag for Hizbollah i Libanon, og ikke minst for den palestinske motstanden. Syria har vært en avgjørende transittåre for våpenforsyninger fra Iran til Libanon.

Lynoffensiven fra Idlib skjedde i tett samspill med Tyrkia, Israel og USA. Forspillet, i form av daglig israelsk bombing av syriske mål i månedsvis og påtrykk fra Tyrkia, vitner om en tyrkisk-sionistisk plan om en form for maktdeling i Syria. Med ryggdekning fra USA, skjønt Pentagon og CIA forsyner hver sine stridende fraksjoner i floraen av syriske, turkmenske og kurdiske militser. Tyrkia og USA utfører bombe- og artilleriangrep inne i Syria til gunst for «sine» respektive protesjeer, offisielt for å hindre at terrororganisasjoner skal fylle vakuumet!

Det pussige med «islamistene» med røtter i al-Qaida er at de ikke har noen uoverensstemmelser med sioniststaten Israel. Tvert imot, for dem er Israel en alliert og venn i kampen mot den sjiadominerte såkalte motstandsaksen, det vil særlig si Iran, Hizbollah, sjiamilitser i Irak og sunni-orienterte Hamas i Gaza.

Israel ekspanderer østover

Straks «frigjørerne» hadde inntatt Damaskus, okkuperte Israel buffersonen på Golanhøydene, som vanlig i strid med all folkerett.  Etter «frigjøringa» av Damaskus, har Israel angrepet hundrevis av mål i Syria, uten at terrorgruppene HTS, SNA og SFA har protestert det aller minste. Israelske medier beskriver luftangrepene som de største landets luftvåpen har gjennomført i hele sin historie. Det sier ikke lite. Marinen har også deltatt i missilangrep og senket det syriske sjøforsvaret. Påskuddet for angrepene er å hindre at våpenlagre havner i «feil hender». Like sannsynlig er at det handler om å slette spor etter israelske leveranser av våpen og utstyr til «opprørerne». Flere rapporter går ut på at israelske styrker har rykket fram til noen mil vest for den syriske hovedstaden. Oppfordringer fra den norske FN-utsendingen Geir O. Pedersen om at Israel må stanse angrepene, har så langt blitt møtt med døve ører.

Stor-Israel skal virkeliggjøres på syrernes bekostning

To dager etter at islamistene inntok Damaskus, holdt Israels internasjonalt ettersøkte statsminister Benjamin Netanyahu sin første pressekonferanse på 99 dager.

«Vi forvandler Midtøstens utseende, slik jeg lovet,» sa Netanyahu. «Staten Israel etablerer sin status som en maktfaktor i vår region, slik den ikke har vært på flere tiår.» «Den som samarbeider med oss, høster store fordeler. Den som angriper oss, taper stort,» sa han, og la til at han ønsker å se et annet Syria, til fordel for både Israel og syrere, melder Times of Israel.

Av dette budskapet kan vi enkelt slutte at stor-Israel skal virkeliggjøres på syrernes bekostning. Enten gjør hodekapperne i Damaskus som Israel bestemmer, eller vi kan vente oss en ny «krig mot terror» fra Israel, USA og NATO mot de selvsamme terroristene de har brakt til makta.

Se også:

• Israels jihadist-venner til offensiv i Syria
• Kreftene og kalkylene bak HTS-angrepet på Aleppo