– Før var det riktig å være imot okkupasjonen, nå er spørsmålet bare om man støtter motstandskampen eller ikke, andre standpunkter er foreldet.
Awni al-Kalemji.
Utdrag fra en samtale med Awni al-Kalemji, talsmann for Iraks Patriotiske Allianse (IPA) i mai 2005. I tillegg til representanter fra IPA, deltok blant annet representanter fra Komiteen for et fritt Irak, SV, RV og SU i samtalen.
– Okkupasjonspolitikken i Irak har gjort det lett for oss. I begynnelsen hadde vi problemer med å forklare folk at denne okkupanten ikke var kommet som frigjører, men som erobrer. Folk klarte ikke straks å skille mellom hva som var sant og usant. F. eks. hevda amerikanerne at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen og at Irak ikke ville bøye seg for det internasjonale samfunnet, at de hadde kontakt med Al Qaïda, at Irak utgjorde en fare for verdensfreden. Disse løgnene nådde klimaks da det ble hevda at raketter kunne nå Europa i løpet av 45 minutter.
For oss er dette latterlig, men på grunn av mediene ble disse løgnene forandret til sannhet i Vesten.
Da amerikanerne kom til Irak oppførte de seg på en måte som går på tvers av irakiske tradisjoner, de har ødelagt historiske minnesmerker, kulturinstitusjoner. Denne arrogante politikken har avslørt for alle at amerikanerne er kommet som erobrere som ydmyker oss og vil berøve oss vår framtid. De har ikke kommet for å skape demokrati og frihet. Løftene om demokrati ble erstatta av torturscener fra Abu Ghraib. I denne situasjonen har verken motstanden el den patriotiske motstanden hatt vansker med å mobilisere det irakiske folket mot okkupanten. Derfor har irakerne mobilisert gjennom motstandsbevegelsen direkte etter okkupasjonen. Dette var det første sjokket for amerikanerne, som trodde de ville bli møtt med blomster på grunn av det gamle despotiet.
Motstanden jakter på okkupantene
Dette var det eneste USA hadde rett i, at det despotiske Saddam-regimet ikke var akseptert av irakerne.
Det de ikke forsto, var at dette folket som hatet Saddam, hatet USA mye mer. De har ikke forstått folkets psyke. Når et folk hater et system vil de selv gjøre noe med systemet, og ikke støtte seg på fremmede stridsvogner. Etter to år må amerikanerne innrømme at motstandsbevegelsen vokser og styrker seg, mens USAs innflytelse skrumper inn. Ifølge Pentagon har ikke amerikanerne kontroll i 30 byer, de er under motstandens kontroll. Bagdad er en av disse byene, den grønne sonen unntatt. Men heller ikke denne sonen unnslipper å bli angrepet av bomber og raketter hver eneste dag.
Uansett hva Det hvite hus erklærer, at motstanden går i bølger, er den irakiske motstanden den første i verdenshistorien der motstandsbevegelsen er den som jakter på okkupantene, de amerikanske soldatene, og ikke omvendt.
Amerikanerne prøver å begrense motstandens aktiviteter i Irak. Det første de tenker på, er å bruke militær makt mot motstandsbevegelsen. Det er det de har gjort i Falluja, Ramadi og så videre De har utryddet 30-40.000 sivile bare i Falluja. Blant disse er det barn og gamle, dette er dokumentert av BBC. Overmakta til tross, lyktes de ikke i å knekke motstandsbevegelsen.
Den andre metoden er å diskreditere motstandsbevegelsen. Først sa de at motstanden besto av levninger av Saddams soldater. Etterpå sa det at motstanden bare besto av en sunni-eksremistisk sekt. Så snakket de om sunni-trianglet. Så sa de at det var islamister, utlendinger, og ikke irakere. Til slutt sa de at det var grupper av ekstreme kriminelle som slakter mennesker og kapper hoder av folk.
Motstanden og dens internasjonale betydning
Sannheten om motstanden er ikke noe av dette, sannheten er ALT dette. Den representerer alle religiøse grupper og etnisiteter. Det fins tidligere baathister, muslimer; sjiaer, sunni og kurdere. Det fins arabere, turkmener og andre i denne motstandsbevegelsen. Jeg kan ikke gi statistikk, men jeg kan gi argumenter. Det fins ikke en motstandsbevegelse i verdenshistorie som kan oppnå slike resultater hvis den skulle være isolert fra folket sitt. Motstanden sitter ikke i skyttergraver, den har ikke uniform, den lever midt iblant folket. Hadde folk vært imot denne motstandbevegelsen, ville den ikke ha eksistert.
Til slutt vil jeg si at motstandsbevegelsen ikke bare er en irakisk motstandsbevegelse, den har ikke bare som mål å frigjøre Irak, men også Midtøsten, Europa og verden. Dette er ingen overdrivelse, for USAs plan for okkupasjon av Irak var første skritt for å erobre hele verden. Hvis de blir slått i Irak, vil hele strategien havarere. Og omvendt, hvis de vinner, kan strategien lykkes.
Fra dere som støtter oss ber motstandsbevegelsen ikke om penger, mat, medisiner. Det vi ber om er at dere støtter det irakiske folket og står imot den amerikanske propagandaen som prøver å deformere bildet av det nyfødte barnet i Irak som vi kaller motstandsbevegelsen. Få fram at motstanden er lovlig og legitim, og at folket er med den.
Stol på motstandsbevegelsen, den vil seire!
Noen spørsmål og svar
Etter innledninga ble det stilt en rad spørsmål. Her er noen av dem med tilhørende svar.
– Veldig mange, særlig på venstresida, var og er mot krigen, men de finner det langt vanskeligere å støtte motstandskampen…
Al-Khalamji: Folk på høyre- og venstresida klamrer seg til det gamle standpunktet om at de bare er mot krigen – dette er å flykte fra den nye situasjonen; det å være for eller mot okkupasjonen. Før var det riktig å være imot okkupasjonen, nå er spørsmålet BARE om man støtter motstandskampen eller ikke, andre standpunkter er foreldet.
– Vil vi snart få se en forent motstandsfront?
Al-Khalamji: Er motstandsfronten forent under en ledelse? Svaret er nei. Dette er ingen skam for motstandsbevegelsen, fordi den er ung i forhold til så mange andre motstandsbevegelser i verden. Det irakiske folket består av en variasjon av folk, religiøse grupper, etnisiteter.
Men samtidig er målet om å forene motstandsbevegelsen gruppe og retninger ikke glemt av oss, vi jobber for en slik front. Det gjøres anstrengelser for å forene disse gruppene i én front, med en ledelse, og vi har oppnådd mye de siste årene for å få gruppene til å nærme seg hverandre. IPA og presidenten for IPA og ledelsen var de første innen motstandsbevegelsen som har jobbet for og snakket om å forene motstandsbevegelsens grupper under samme ledelse. Jeg sier ikke dette fordi jeg er en del av alliansen, men det er et faktum anerkjent av alle andre grupper.
For å oppnå dette målet med å forene motstandsbevegelsen under samme tak og ledelse har vi satset på å flytte tilbake til Irak. Vi gjorde dette etter en måned av okkupasjon, ved å flytte kadre tilbake til Irak og jobbe med våre gamle kamerater i Irak. (…) Forhåpentligvis får vi snart høre om en ny front for motstandsbevegelsen som erklærer at de har forent seg under en ledelse, politisk program og felles tak.
Spørsmål om støtten i den arabiske verden.
Al-Khalamji: Vår er den første motstandsbevegelsen i verdenshistorien som jobber isolert fra den arabiske verden, fra Europa, fra hele verden, i en verden med bare en supermakt. (…). Likevel har motstandsbevegelsen oppnådd seier etter seier og øker styrke og press.
Dette eksempelet vil gi resten av verden en lekse, at man kan knuse en supermakt uten utenlandsk støtte.