Teorien om «tre verdener» er en kontrarevolusjonær og sjåvinistisk teori (del 1)
Denne artikkelen er lang selv om den er delt i to. Bruk artikkelindeks for å manøvrere i dokumentet og printsymbolet for utskriftsvennlig versjon. [Gå hit for å lese andre del]
«Treverden-teorien» står i motsetning til teorien til Marx, Engels, Lenin og Stalin , eller mer nøyaktig: Den er en fornektelse av den. Det har ingen betydning å vite hvem som først oppfant begrepet «tredje verden», og hvem som var den første til å dele verden i tre deler. Men det er sikkert at Lenin ikke gjorde noen slik oppdeling, mens Kinas kommunistiske parti (KKP) krever farskapet til det, og hevder at Mao Zedong oppfant «treverden-teorien». Dette skriver Enver Hoxha i Imperialismen og revolusjonen, som utkom på albansk i 1978. Nedenfor gjengis kapittel I i bokas annen del, som omhandler denne teorien.
Oversettelse til norsk ved Revolusjon.
I dag har de kinesiske revisjonistene stått åpent fram og kjemper på brei front mot den leninistiske teorien og strategien for revolusjonen og folkenes frigjøringskamp. De prøver å gå imot denne strålende vitenskapelige teorien og strategien med sin teori om «tre verdener», som er en falsk, kontrarevolusjonær og sjåvinistisk teori. «Treverden-teorien» står i motsetning til teorien til Marx, Engels, Lenin og Stalin, eller mer nøyaktig: Den er en fornektelse av den. Det har ingen betydning å vite hvem som først oppfant begrepet «tredje verden», og hvem som var den første til å dele verden i tre deler. Men det er sikkert at Lenin ikke gjorde noen slik oppdeling, mens Kinas kommunistiske parti (KKP) krever farskapet til det, og hevder at Mao Zedong oppfant «treverden-teorien». Hvis han er opphavsmannen som først formulerte denne såkalte teorien, er det ytterligere et bevis på at Mao Zedong ikke er noen marxist. Men sjøl om han bare adopterte teorien fra andre, er det tilstrekkelig bevis for at han ikke er en marxist.
Begrepet om «tre verdener» – en fornektelse av marxismen-leninismen
Forestillinga om at det eksisterer tre verdener, eller at verden er delt i tre, bygger på en rasistisk og metafysisk verdensanskuelse og er et avkom av verdenskapitalismen og reaksjonen. Men den rasistiske tesen som plasserer landa på tre nivåer eller i tre «verdener», bygger ikke rett og slett på hudfarge. Klassifiseringa gjøres på grunnlag av nivået for økonomisk utvikling i de respektive landa og er ment å skulle definere «den store herrerasen» på den ene sida, og «rasen av pariaer og pøbel» på den andre sida. Den skal skape ei uforanderlig og metafysisk inndeling som er i det kapitalistiske borgerskapets interesse. Den betrakter de ulike nasjonene og folkene i verden som en saueflokk, en formløs helhet. De kinesiske revisjonistene godtar og forkynner at «herrerasen» må bli bevart og at rasen av pariaer og pøbler må tjene den trofast og underdanig.
Den marxist-leninistiske dialektikken lærer oss at det ikke fins noen grenser for utvikling, og at ingenting slutter å forandre seg. I denne prosessen med uavbrutt utvikling mot framtida skjer det kvantitative og kvalitative forandringer. Vår epoke er som alle andre epoker kjennetegna av djupe motsigelser som Marx, Engels, Lenin og Stalin har definert tydelig. Det er epoken med imperialisme og proletariske revolusjoner, og derfor med store kvantitative og kvalitative forandringer som fører til revolusjon og til at arbeiderklassen griper makta for å bygge det nye, sosialistiske samfunnet.
Hele Marx’ teori er tufta på klassekampen og på den dialektiske og historiske materialismen. Marx beviste at det kapitalistiske samfunnet er delt i utbyttende og utbytta klasser, og at klassene vil forsvinne først når en har oppnådd det klasseløse samfunnet, kommunismen. I dag lever vi i stadiet for imperialismens sammenbrudd og seieren for de proletariske revolusjonene. Det betyr at i dagens kapitalistiske samfunn er det to hovedklasser, proletariatet og borgerskapet, som står i en uforsonlig kamp på liv og død med hverandre.
Hvem av dem vil seire? Marx og Lenin, den marxist-leninistiske vitenskapen, og revolusjonens teori og praksis, gir oss overbevisende bevis for at proletariatet i siste instans vil seire ved å ødelegge og styrte borgerskapets makt, med imperialismen og alle utbytterne, og bygge et nytt samfunn, det sosialistiske samfunnet. De lærer oss også at i dette nye samfunnet vil det i lang tid eksistere klasser – det vil si arbeiderklassen og de arbeidende bøndene, som er nært alliert med hverandre. Men det vil også finnes rester av de styrta og eksproprierte klassene. Gjennom hele denne perioden vil disse restene sammen med elementer som undergraver og motsetter seg sosialismen, forsøke å vinne tilbake den makta de har tapt. Derfor vil det også under sosialismen foregå en hard klassekamp.
Marxist-leninistene har alltid for øye at i alle land, unntatt der revolusjonen har seira og det er oppretta et sosialistisk system, er det fattige klasser med proletariatet i spisse og velstående klasser med borgerskapet i spissen.I enhver kapitalistisk stat, hvor den enn måtte være, og uansett hvor demokratisk og progressiv den er, så fins det undertrykkere og undertrykte, utbyttere og utbytta, med motsetninger og nådeløs klassekamp. At denne kampen kan variere i styrke, endrer ikke dette faktiske forholdet. Kampen kan gå opp og ned, men den eksisterer og kan ikke oppheves. Den fins overalt, i USA mellom proletariatet og det imperialistiske borgerskapet, Den fins også i Sovjetunionen er marxismen-leninismen er blitt forrådt og det er skapt en ny borgerlig-kapitalistisk klasse som undertrykker folket i landet. Klasser og klassekamp fins også i «den andre verden», som i Frankrike, Storbritannia, Italia, Vest-Tyskland, Japan. Den fins også i «den tredje verden», i India, Zaire, Burundi, Pakistan, Filippinene osv.
Men ifølge Mao Zedongs teori om «tre verdener» eksisterer det ikke klasser og klassekamp i noe land. Den kan ikke se dem, for den bedømmer land og folk i samsvar med borgerlige geopolitiske begreper og etter nivået for økonomisk utvikling. Å se verden som delt i tre , i den første, andre og «tredje verden» slik de kinesiske revisjonistene gjør, og ikke fra et klassestandpunkt, er å avvike fra marxismen-leninismen. Det betyr å fornekte proletariatets kamp mot borgerskapet for å komme fra et tilbakestående samfunn til et nytt samfunn, et sosialistisk samfunn, og seinere til et klasseløst samfunn, et kommunistisk samfunn. Å dele verden i tre innebærer at en ikke greier å gjenkjenne epokens karakteristiske trekk, at en hindrer proletariatets og folkenes framrykking mot revolusjon og nasjonal frigjøring, at en hindrer deres kamp mot den amerikanske imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, mot kapitalen og reaksjonen i alle land og hvert hjørne av verden. «Treverden-teorien» anbefaler sosial fred og klasseforsoning, og prøver å skape allianser mellom uforsonlige fiender, mellom proletariatet og borgerskapet, mellom undertrykker og undertrykte, mellom folkene og imperialismen. Den er et forsøk på å forlenge livet til den gamle verden, den kapitalistiske verden, og holde den på beina nettopp ved å prøve å oppheve klassekampen. Men klassekampen, proletariatets og dets alliertes kamp for å ta makta, og borgerskapets kamp for å beholde den, kan aldri bli oppheva. Dette er en ugjendrivelig sannhet og ingen mengde av tomme teorier om «verdenene», enten det er «den første verden», «den alliansefrie verden», «den tredje verden» eller ørten andre verdener, kan forandre dette faktum. Å godta ei slik oppdeling betyr å gi avkall på og oppgi Marx, Engels, Lenin og Stalin når det gjelder klassene og klassekampen.
Etter at oktoberrevolusjonen hadde seira, sa Lenin og Stalin at i vår tid fins det to verdener: den sosialistiske verden og den kapitalistiske verden, enda sosialismen den gangen hadde seira i bare ett land. I 1921 skreiv Lenin: «... det fins nå to verdener: kapitalismens gamle verden, som er i en tilstand av forvirring, men som aldri vil gi opp frivillig, og den nye verden som er på frammarsj. Den er ennå svært svak, men den vil vokse, for den er uovervinnelig».
Dette klassekriteriet for inndelinga av verden er fortsatt gyldig i dag, uansett om sosialismen ikke har seira i mange land og det nye samfunnet ikke har erstatta det borgerlig-kapitalistiske samfunnet. Men dette vil med sikkerhet skje i morgen.
Det faktum at sosialismen er blitt forrådt i Sovjetunionen og de andre tidligere sosialistiske landa, forandrer på ingen måte Lenins kriterium for inndelinga av verden. Nå som før fins det bare to verdener, og kampen mellom de to verdenene, mellom de to antagonistiske klassene, mellom sosialismen og kapitalismen, fins ikke bare i nasjonal målestokk, men også i internasjonal målestokk. De kinesiske revisjonistene, som ikke innrømmer eksistensen av den sosialistiske verden under påskudd av at den sosialistiske leiren ikke eksisterer lenger, fordi den er forrådt av Sovjetunionen og de andre tidligere sosialistiske landa, overser bevist én ting – nemlig at framkomsten av den moderne revisjonismen overhodet ikke endrer historias allmenne utvikling mot revolusjon og sammenbrudd for imperialismen, uansett om kapitalismen fortsatt eksisterer. Samtidig overser de det faktum at marxismen-leninismens udødelige ideer eksisterer, utvikler seg og seirer. De overser at de marxist-leninistiske partia eksisterer, det sosialistiske Albania eksisterer, folkenes kamp for frihet, uavhengighet og nasjonal sjølstendighet eksisterer, og at verdensproletariatet eksisterer og kjemper videre. Pariserkommunen seira ikke, den blei undertrykt, men den ga verdensproletariatet et stort eksempel. Marx sa at erfaringa med Kommunen avslørte den aktuelle svakheten til det franske proletariatet, men likevel forberedte den proletariatet i alle land for verdensrevolusjonen, og ga en viktig lærdom når det gjaldt vilkåra for å oppnå seier. Marx heva den store erfaringa til kommunardene, som «storma himmelen» til teoriens nivå og lærte proletariatet at det må knuse det borgerlige statsapparatet og dets diktatur med revolusjonær vold.
De moderne revisjonistene er feige. De tror at de kontrarevolusjonære kreftene er svært mektige i dag. Men dette er slett ikke sant – de er svakere enn folkene. Folkene med proletariatet i spissen er sterkere. De vil knuse de kontrarevolusjonære kreftene, reaksjonens krefter, imperialismen og sosialimperialismen. Dette synet er basert på en klasseanalyse av verden. Ethvert annet syn er feilaktig, uansett hvordan revisjonistene kamuflerer sin frykt og sin aktivitet med revolusjonære fraser.
Når vi marxist-leninister sier at det er to og ikke tre eller fem verdener, er vi på rett vei, og vi må bygge vår kamp mot det kapitalistiske borgerskapet, den amerikanske imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, og mot de andre imperialismen, på marxismen-leninismen. Kampen må føre til ødeleggelse av den gamle borgerlig-kapitalistiske verden og opprettelse av det nye sosialistiske systemet.Proletariatet er den drivende krafta i samfunnet i vår epoke. Lenin understreka at drivkrafta som bringer historia framover, representeres av den klassen som står «... i brennpunktet for en eller annen epoke og bestemmer dens hovedinnhold og de viktigste kjennetegna på den historiske situasjonen i denne epoken osv.» (Lenin). Men i motsetning til Lenins tese prøver de kinesiske revisjonistene å framstille «den tredje verden» som «den store drivkrafta som driver historias hjul framover». Å komme med ei slik erklæring betyr å definere drivkrafta på en måte som er feilaktig i teori og praksis. Hvordan er det mulig at en i den nåværende epoken av samfunnsmessig utvikling, der den mest revolusjonære klassen, proletariatet, står i brennpunktet, kan kalle ei gruppe av stater, der den overveldende mengden er styrt av borgerskap og føydalherrer, ja til og med av åpent reaksjonære og fascister – for drivkrafta? Dette er ei grov forvrengning av Marx’ teori. Den kinesiske ledelsen tar ikke hensyn til det faktum at i «den tredje verden» er det undertrykkere og undertrykte, på den ene sida et proletariat og en slavebundet, fattig og forkommen bondestand, og på den andre sida kapitalister og grunneiere som utbytter og flår folket.
Å unnlate å påpeke denne klassesituasjonen i den såkalte tredje verden, å unnlate å påpeke de motsetningene som fins, betyr å revidere marxismen-leninismen og forsvare kapitalismen. I landa i den såkalte «tredje verden» er det generelt det kapitalistiske borgerskapet som har makta. Dette borgerskapet utbytter landet, utbytter og undertrykker det fattige folket i sin egen klasseinteresse, for å skape størst mulig profitt for seg sjøl og holde folket i evig slaveri og elendighet. I mange land i den «tredje verden» ligger makta hos borgerlige, kapitalistiske regjeringer, sjølsagt av forskjellige politiske farger. Det er klasseregjeringer som er fiendtlige overfor proletariatet, de undertrykte og fattige bøndene, og fiendtlige overfor revolusjon og frigjøringskriger. Borgerskapet, som har statsmakta i disse landa, beskytter nettopp det kapitalistiske samfunnet som proletariatet i allianse med de fattige sjiktene i byene og på landsbygda søker å styrte. Det utgjør en overklasse som ut fra sine egne snevre interesser til enhver tid og i alle nye situasjoner er klar til å selge landets rikdom og underjordiske ressurser, så vel som friheten, sjølstendigheten og uavhengigheten til hjemlandet, til den utenlandske kapitalismen. Overalt der denne klassen har makta, står den i motsetning til kampen som føres av proletariatet og dets allierte undertrykte klasser og sjikt.
Mange av statene som den kinesiske ledelsen inkluderer i den «tredje verden», står ikke i motsetning til den amerikanske imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen. Å kalle slike stater «hoveddrivkrafta for revolusjonen og i kampen mot imperialismen», slik Mao Zedong anbefaler, er en himmelropende feil, like høy som Himalaya. Det fins andre pseudomarxister også, men de er i det minste i stand til å skjule og kamuflere seg bak de borgerlige teoriene.
De kinesiske revisjonistene har det samme anti-marxistiske synet ikke bare på den «tredje verden», men også på det de kaller den «andre verden». Der hersker det storkapitalistiske borgerskapet og gårsdagens imperialister, som framleis er imperialister. I langa i den såkalte andre verden er det et stort og mektig proletariat som blir utbytta inn til beinet og holdt nede med brutale lover, ved hjelp av loven, hæren, politiet, fagforeningene – alle de våpna som hører til borgerskapets diktatur. Både i landa i den «tredje verden» og i den «andre verden» er det den borgerlige kapitalistklassen og de samme sosiale kreftene som hersker over proletariatet og som må bli knust. Også her er det proletariatet som er hoveddrivkrafta.
Akkurat som når det gjelder den «tredje» og den «andre» verden, ignorerer de kinesiske revisjonistene proletariatet også i USA og Sovjetunionen, der det representerer revolusjonens store hær. De fornekter nettopp hoveddrivkrafta i samfunnet, ei kraft som må angripe monopolborgerskapet, som er klassefienden og en fiende av verdensrevolusjonen generelt. Mao Zedongs teori om tre verdener fornekter denne store virkeligheten og avskriver proletariatet i Europa og de andre utvikla landa. Det er riktig at det fins en viss degenerasjon også i proletariatets rekker, enten det er i den såkalte tredje, andre eller første verden. For borgerskapet ligger ikke på latsida, men bekjemper sin fiende ikke bare med våpen og undertrykking , men også politisk og ideologisk, med sjølve den livsstilen det skaper osv. Men det faktum at et visst lag av proletariatet, som for eksempel arbeideraristokratiet, degenererer, betyr ikke at marxismen-leninismen må oppgis og at arbeiderklassens avgjørende rolle i prosessen med verdensrevolusjonen må fornektes. Gjennom korrekt marxist-leninistisk fostring og gjennom daglig revolusjonær virksomhet kan de ekte kommunistene beskytte proletariatet i alle land og alle verdener mot degenerasjon, og mobilisere det til å kjempe mot sine undertrykkere, enten det er i Storbritannia eller Frankrike, Italia eller Tyskland, Portugal eller Spania, USA eller Japan osv.
Også i USA, som står i spissen for verdensimperialismen, er det et stort proletariat. Som et av de mest industrialiserte landa i verden er det også det rikeste, og derfor er smulene som kapitalen gir bort for å lure proletariatet litt større enn smulene i de andre borgerlige landa. I USA har livsstilen større innflytelse på proletariatet, men vi kan på ingen måte fornekte den rolla og det bidraget det amerikanske proletariatet kan gi til revolusjonen i dette landet. I USA fins det faktisk en del av opinionen som står i motsetning til imperialismen, røverkrigene og den kapitalistiske undertrykkinga gjennom truster, banker osv. Til og med i de småborgerlige laga i dette landet fins det motstand mot storkapitalens undertrykking.
Ved å fornekte klassekampen fornekter den kinesiske «treverdenteorien» også folkenes kamp for å frigjøre seg fra utenlandsk overherredømme, for å oppnå demokratiske rettigheter og friheter, den fornekter deres kamp for sosialisme. Denne kontrarevolusjonære og anti-vitenskapelige teorien utelukker folkenes kamp mot sine fiender – imperialismen, sosialimperialismen og hele det internasjonale storborgerskapet.Å sette folkene i «tre separate rom» og forkynne at bare «den tredje verden» har behov for å bli frigjort fra imperialismen, at bare den angivelige er «hoveddrivkrafta mot imperialismen», er et bedrag og et åpenlyst avvik fra marxismen-leninismen. Hvis vi tar med imperialistene og kapitalistene i den «første» og den «andre verden», da blir spørsmålet: Hvor skal vi plassere de folkene i disse to verdenene, som også kjemper for frigjøring fra de samme undertrykkerne som undertrykker den «tredje verden»? De som har oppfunnet og støtter tredelinga av verden er helt ute av stand til å svare på dette spørsmålet, for i samsvar med sin anti-marxistiske og anti-leninistiske oppfatning blander de både imperialister, herskere og befolkning i samme røra.Marxist-leninistene kan ikke identifisere sovjetfolkene med de anti-marxistiske, sosialistiske svindlerne og de nye kapitalistene som hersker over dem. På samme måta kan de ikke blande sammen det amerikanske folket med USA-imperialismen. Hvis de skulle gå fram som de kinesiske revisjonistene, ville de revolusjonære gjøre en grov teoretisk feil og sette seg opp mot revolusjonen. De ville nettopp støtte imperialismen og sosialimperialismen, nettopp de kapitalkreftene som proletariatet og folkene i fiendens klør kjemper mot.
Hva er vitsen når kineserne oppfordrer til at den «tredje verden» skal forene seg i allianse med den «andre verden» for å bekjempe halvparten av den «første verden». Ei slik inndeling av verden forvirrer den enkelte situasjonen, forhåpningene og utviklinga til folkene som gjør motstand mot og kjemper mot oligarkiet som undertrykker dem. Nivået for folkenes motstand og revolusjonære kamp er også forskjellig, men sluttmålet, kommunismen, er det samme. Under disse forholda må vi marxist-leninister gjennomføre propagandaarbeid og mobilisere oss slik at vi gjennom uavbrutt klassekamp mot imperialismen, sosialimperialismen, kapitalismen og deres bedragerske ideologier når fram til sluttmålet.
De kinesiske revisjonistene ikke bare blander og forener folkene i samrøre med herskerne i de kapitalistiske landa, men de ønsker også å oppheve identiteten til de sosialistiske landa når de forkynner at også disse landa kan bli inkludert i «den tredje verden». Hvordan kan et sosialistisk land bli identifisert med den «tredje verden» der antagonistiske klasser, undertrykking og utbytting eksisterer, og stille seg sammen med «konger og fyrster» slik de kinesiske lederne hevder? De kinesiske revisjonistene, som kaller sitt land sosialistisk, sier at de inkluderer seg sjøl i den «tredje verden» for å bistå folkene i denne «verdenen». Dette er et bedrag de ønsker å skjule sine ekspansjonistiske hensikter i. For å bistå og støtte folkenes kamp har ikke et ekte sosialistisk land behov for å dele inn verden i tre, eller inkludere seg sjøl i den «tredje verden».
Gjennom våre standpunkter og ved å la oss lede av klassekriterier, støtter vi marxist-leninister folkene, proletariatet, ekte demokrati, sjølstendighet og frihet, og ikke stater der konger, sjaher og reaksjonære klikker hersker. Vi bistår folk og demokratiske stater som ønsker å frigjøre seg fra supermaktenes åk, men vi understreker at dette ikke kan bli gjort ordentlig, på en korrekt måte og i samsvar med klassekriteriet, hvis ikke også kongene og de internasjonale monopolene som er knytta til supermaktene, blir bekjempa. De kinesiske lederne hevder å ha løst dette kompliserte klasseproblemet ved å blande seg sjøl med den innbilte «tredje verden». Men dette er ei anti-marxistisk løsning. I motsetning til det de kinesiske lederne hevder, er flesteparten av statene og regjeringene i den «tredje verden» ikke tilhengere av kamp mot den «første verden», eller mot USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, eller mot den «andre verden». Tendensen blant verdens folk går mot kamp for frigjøring, revolusjon og sosialisme, men regjeringene av konger, emirer og reaksjonære klikker av Pinochet- og Mobutu-typen i den «tredje verden», der Kina inkluderer seg sjøl, er ikke omfatta av denne tendensen.
Når det gjelder statene i den såkalte «tredje verden» skiller ikke de kinesiske lederne mellom klassene, slik prinsippa for proletarisk internasjonalisme og interessene til verdensrevolusjonen tilsier. De tar ikke hensyn til det faktum at disse nasjonalstatene, der de fleste blir styrt av borgerskapets høyer sjikt, står under innflytelse av og er nært knytta med mange bånd til USA-imperialismen og også med den sovjetiske sosialimperialismen. I disse statene er det djupe indre motsigelser mellom på den ene sida proletariatet og de fattige og undertrykte bøndene, og på den andre sida borgerskapet og dem som slavebinder folket. Den hjelpa som et sosialistisk land gir folkene i disse statene, burde være en sterk stimulans til framskritt mot å skape en ekte demokratisk stat, uten å tåkelegge perspektivet, det vil si uten å påvirke spørsmålet om seier for den proletariske revolusjonen og proletariatets erobring av statsmakta. Revolusjonen kan ikke bli importert. Den vil bli gjennomført av proletariatet og folket i hvert land. Erobringa av statsmakta vil sjølsagt ikke skje over natta, men som Lenin lærer oss, må det bli skapt slike forhold at proletariatet ved hver vending i historia er i fremste rekke av kampen for å styrte den degenererte statsmakta til diktatorene og det reaksjonære borgerskapet og opprette folkets styre.
Den inndelinga av verden vi kommunister gjør i dag, på grunnlag av det leninistiske klassekriteriet, hindrer oss ikke i å bekjempe supermaktene og støtte alle folk og stater som søker frigjøring og har motsigelser til supermaktene. Det sosialistiske Albania har gitt helhjerta og sterk støtte til folkenes kamp i Asia, Afrika og Latin-Amerika, fordi denne kampen er i deres egen interesse og retta mot imperialismen og utenlandsk dominans. Men å skjule og forvrenge marxismen-leninismens prinsipper, ideologien og politikken til proletariatets parti, slik de kinesiske lederne gjør, det er anti-marxistisk svindel og bedrag. Arbeidets parti i Albania har ikke gjort og vil aldri gjøre noe slikt, for det ville være en utilgivelig forbrytelse mot dets eget folk, mot andre folk, mot det internasjonale proletariatet og verdensrevolusjonen.
Ved å dele verden i tre deler oppfordrer Kinas Kommunistiske Parti til klasseforsoning
De ekte marxist-leninistene glømmer aldri Lenins lære, som understreker at opportunistene og revisjonistene anstrenger seg på alle måter for å nedtone klassekampen, for å bedra arbeiderklassen og de undertrykte med «revolusjonære» klisjeer, mens de tømmer den marxist-leninistiske læra for det revolusjonære innholdet. Det er dette den kinesiske ledelsen gjør når den forkynner forsoning og fredelig sameksistens mellom arbeiderklassen og borgerskapet.
Som Engels og Lenin lærer oss, kan ikke motsigelsene mellom klasser eller sosiale krefter med motsatte grunnleggende interesser bli forsont, men vil tvert imot bli stadig skarpere og ende som sosiopolitiske konflikter. Sjølve eksistensen av staten beviser at antagonismen mellom klasser er uforsonlig. Forsøka på å mildne disse klasseantagonismene slik det blir gjort i forskjellige borgerlige og revisjonistiske land i den «tredje», «andre» eller «første» verden, ved at en forkynner prinsippløs enhet, betyr at en fornekter den objektive karakteren av motsigelsenes eksistens, og behandler problemet på en anti-marxistisk måte. De kinesiske «teoretikerne» prøver å forsone klasser som aldri kan forsones, og det betyr at de inntar revisjonistiske og opportunistiske posisjoner. De kinesiske revisjonistenes forvrengning av Marx’ teori blir helt åpenbar når de vurderer landa som de inkluderer i den «tredje verden», land der det råder klassefred, og der staten er en organisme for klasseforsoning.
Å godta begrepet «den tredje verden» slik de kinesiske lederne forkynner, betyr å arbeide for å skape en opinion som vil tjene til å forsvare de statsorganismene som borgerskapet trenger for å undertrykke arbeiderklassen og folkemassene. Tesen om å nedtone klassekampen rettferdiggjør og understøtter denne undertrykkinga, som Lenin sa da han angrep revisjonistene. Å søke enhet innafor «den tredje verden» betyr i virkeligheten å søke en enhet av den undertrykte klassen med undertrykkerklassen, det vil si å prøve å nedtone antagonismene mellom de arbeidende massene og borgerskapet, mellom folket og de utenlandske undertrykkerne. Disse prekenene fra de kinesiske revisjonistene går imot interessene til den nasjonale og sosiale frigjøringa av folkene, imot deres trang til frihet, uavhengighet og sosial rettferd.
Flertallet av stater som angivelig utgjør den «tredje» eller den «alliansefrie verden» er avhengige av utenlandsk finanskapital, som er så sterk og utbredt at den har en avgjørende vekt i alle aspekter av livet der. Disse statene har ikke full uavhengighet. Tvert imot – de er avhengige av denne store finanskapitalen, som utvikler en politikk og sprer en ideologi som rettferdiggjør utbyttinga av folkene.
Borgerskapet og imperialismen gjør store anstrengelser for å skjule denne virkeligheten, og når de blir avslørt, finner de på forskjellige «teorier» som går imot statenes sjølstendighet og uavhengighet. For å knuse folkenes håp om frihet, uavhengighet og sjølstendighet presenterer borgerskapet og de revisjonistiske teoretikerne håpet som «anakronistiske», kommer med forskjellige metafysiske fortolkninger og imøtegår håpet med slagord om «gjensidig avhengighet i verden». Dette skal angivelig gi uttrykk for den aktuelle utviklingstendensen i menneskesamfunnet. Eller slagordet om «begrensa sjølstendighet», som angivelig er uttrykk for de høyeste interessene til det såkalte sosialistiske samfunnet osv.
Den borgerlig-revisjonistiske virkeligheten ved krenkinga av nasjonenes og statenes frihet, uavhengighet og sjølstendighet i alle former og retninger, viser forfallet i det kapitalistiske systemet. Vi lever i en epoke da borgerskapet taper terreng som herskende klasse, mens verdensproletariatet har blitt ei kolossal kraft og har gått inn i en uavbrutt, nådeløs kamp for å kaste utbytterklassen bort fra ryggen sin. Under slaga fra folkene og proletariatets klassekamp blei borgerskapet tvunget til å gi avkall på kolonialismen som juridisk form, og gi en formell anerkjennelse av friheten, uavhengigheten og sjølstendigheten til mange land som det tidligere hadde okkupert og utsugd til beinet gjennom lang tid. Men for mange land har den friheten, uavhengigheten og sjølstendigheten som kapitalistene ga juridisk anerkjennelse i sine tidligere kolonier, til denne dag bare vært en formalitet – for kapitalistene og imperialistene hersker fortsatt der, i nye former. For å forlenge sitt herredømme over de tidligere koloniene, har de dratt fordel av folkenes økonomiske, politiske og ideologiske tilbakeståenhet, og de revolusjonære kreftenes manglende organisering. Disse regressive kreftene i vår tid gjør utstrakt bruk av intriger og sammensvergelser for å splitte og herske, og det fins det framleis god grobunn for i disse landa.
I behandlinga av dette problemet må en ikke tru at kampen har vært nytteløs ettersom de tidligere kolonilanda ennå ikke har oppnådd full uavhengighet og sjølstendighet. Slett ikke. Folkenes kamp for å frigjøre de små landa fra de mektiges diktat og overhøyhet – imperialismen og sosialimperialismen må ikke undervurderes. Arbeidets Parti i Albania og den albanske staten har gitt og vil fortsette å gi reservasjonsløs støtte til den rettferdige revolusjonære kampen og frigjøringskampen, som de har sett som en seier for folkene ved at den styrker deres politiske uavhengighet og bryter med kolonial og nykolonial dominans. Men vi er imot de revisjonistiske teoretikerne som forkynner at nå bør hele den revolusjonære kampen reduseres til en kamp for nasjonal uavhengighet, for å vinne og forsvare denne uavhengigheten mot imperialistmaktenes aggresjon, mens kampen for sosial frigjøring blir fornekta. Bare seier i denne kampen garanterer ekte og full nasjonal frihet, uavhengighet og sjølstendighet. De som forsvarer utbyttersystemet «glømmer» at klassekampen mellom proletariatet og dets allierte på den ene sida, og det lokale borgerskapet og ets ytre allierte på den andre, foregår med stor styrke til enhver tid. En dag vil det føre til slike øyeblikk, til revolusjonære situasjoner som Lenin kaller dem, da revolusjonen bryter ut. I verden skapes det stadig mer gunstige forhold for at anti-imperialistiske og demokratiske revolusjoner kan utvikle seg i stor målestokk. En må utnytte proletariatets ledelse av dem til å gå videre fra kampen for nasjonal uavhengighet til en mer avansert fase, til kampen for sosialisme. Lenin lærer oss at revolusjonen må gjennomføres helt til slutten ved å likvidere borgerskapet og statsmakta deres. Bare på dette grunnlaget kan det være snakk om ekte frihet, uavhengighet og sjølstendighet.
Ifølge våre marxist-leninistiske begreper kan ikke folket ha frihet og sjølstendighet i et samfunn der det er antagonistiske klasser og føydalherskere eller borgerskap har herredømmet. Sjølstendighet, ekte og fullstendig frihet kan sikres under forhold med proletariatets diktatur. Men når statsmakta er i hendene på utbytterklassen, vil de politiske ulikhetsforholda mellom utbytterne og de utbytta føre til tap eller innskrenkning av folkets frihet og sjølstendighet. Følgelig kan det ikke være snakk om reell nasjonal frihet og sjølstendighet, og enda mindre om folkets sjølstendighet, i landa som blir inkludert i den «alliansefrie» eller tredje verden. Bare ut fra en vitenskapelig analyse basert på den marxist-leninistiske teorien er det mulig å bestemme korrekt hvilket folk som er fritt og hvilket som er slavebundet, hvilket stat som er uavhengig og sjølstendig og hvilken som er avhengig og undertrykt. Den marxist-leninistiske teorien forklarer klart hvem som undertrykker og utbytter folkene, og hvilken vei folkene må gå for å bli frie, uavhengige og sjølstendige. Vi albanske kommunister forstår hva frihet, uavhengighet og sjølstendighet er for folkene og statene bare på denne måten, det vil si i lys av marxismen-leninismen.
De kinesiske revisjonistenes holdning til motsigelser er ei idealistisk, revisjonistisk og kapitulasjonistisk holdning
Tillempinga av en korrekt revolusjonær strategi basert på den marxist-leninistiske læra krever ikke bare en allsidig dialektisk analyse og vurdering av drivkreftene i verdens revolusjonære og frigjøringsorienterte tendens, men også ei korrekt vurdering av fiendens styrke med dens sterke og svake sider. Det kreves også en korrekt og vitenskapelig forståelse av de motsigelsene som er karakteristiske for vår tid.
Hvis vi fortolker motsigelsene i sammenheng med konkrete fakta og hvordan situasjonene faktisk utvikler seg, ut fra hva den marxist-leninistiske teorien lærer oss, vil vi ikke gjøre noen feil. Når det gjelder motsigelsene, driver de kinesiske revisjonistene og «teoretiserer», «fortolker» og «filosoferer», de blander sammen og forvirrer mange av de tesene som marxismen-leninismens klassikerer formulerte så klart. Ved å fortolke motsigelser annerledes enn de faktisk er, inngår de avtaler og kompromisser som ikke er til fordel for frigjøringskampen og folkene, for revolusjonen og bygginga av sosialismen, men til fordel for borgerskapet og imperialismen. Disse lederne som utgir seg for å være marxist-leninistiske filosofer, bærer to masker: en for å presentere seg selv som om de er i samsvar med den marxist-leninistiske teorien, og en for å forvrenge den i praksis.
Det standpunktet de tar når det gjelder motsigelsene, alliansene og kompromissene, springer ut av den forvrengte og pragmatiske analysen de gjør av den internasjonale situasjonen og av motsigelsene som fins i verden – motsigelsene mellom de imperialistiske maktene, mellom de forskjellige kapitalistiske statene, mellom proletariatet og borgerskapet osv. Dette standpunktet har sine røtter i deres idealistiske og revisjonistiske verdensanskuelse.
Men de kinesiske ledernes framstilling av problemet med motsigelser, allianser og kompromisser for å få i gang en diskusjon, er ikke tilfeldig. Den kinesiske ledelsen har nå tatt av seg forkledningen og kommet åpent ut mot revolusjonen. Den har blitt en fanebærer for høyreopportunisme og revisjonisme. Som alle revisjonister prøver også lederne for KKP å «rettferdiggjøre» sitt avvik fra den marxist-leninistiske teorien, dvs. sitt revisjonistiske standpunkt, med sitater fra Marx, Engels, Lenin og Stalin. Sjølsagt amputerer de disse sitatene og tar dem ut av sammenhengen, og etter å ha mishandla dem slik, bruker de dem for å markedsføre sine reaksjonære standpunkter og teser som marxist-leninistiske. Men de kinesiske revisjonistene er verken de første eller siste som bruker slike forvrengninger, tendensiøse fortolkninger og sitatfusk, når det gjelder den korrekte teorien vår. Lenge før deres tid har sosialdemokratiets høvdinger, titoistene, de sovjetiske, italienske, franske og andre revisjonister gjort det samme, og de er fortsatt i gang med det.
For det første: Ved å sjonglere med motsigelsene prøver de kinesiske revisjonistene å rettferdiggjøre si holdning til USA-imperialismen og rydde veien for tilnærming og samarbeid med den.De kinesiske revisjonistene hevder at det bre fins én motsigelse i verden i dag, og at dette setter den «tredje verden», den «andre verden» og halvparten av den «første verden» i konfrontasjon med Sovjetunionen. Ved å gå ut fra denne tesen, som forener folkene med ei gruppe av imperialister, oppfordrer de til att alle klassekonfrontasjoner må settes til side og at all kamp må rettes mot Sovjetunionen.
Men la oss analysere hvordan det har seg når det gjelder motsigelsene mellom folkene og supermaktene, og motsigelsene mellom supermaktene innbyrdes.Når en skal definere en sammenhengende revolusjonær strategi og taktikk under de aktuelle forholda, er det av den aller viktigste betydning å ta prinsipielt standpunkt mot de to imperialistiske supermaktene, USA og Sovjetunionen, som er den største krafta i forsvaret av det kapitalistiske undertrykkings- og utbyttingssystemet, og hovedbastionene for verdensreaksjonen. De er svorne fiender og de farligste motstanderne av revolusjonen, sosialismen og folkene i hele verden. De har påtatt seg den forhatte rolla som internasjonalt politi mot alle revolusjonære bevegelser og frigjøringsbevegelser, og representerer de mest aggressive og krigshissende maktene, som med sine handlinger driver verden i retning av en ødeleggende krig.
Ingen, og minst av alle Arbeidets Parti i Albania, kan benekte at det fins motsigelser mellom de to største imperialistmaktene i vår tid – den amerikanske imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen. Vi har hele tida understreka at motsigelsene mellom de to supermaktene ikke bare eksisterer, men er i ferd med å bli djupere. Samtidig med dette anstrenger supermaktene seg for sin del for å komme til enighet om visse spørsmål. Lenin forklarer dette fenomenet med at kapitalen har to tendenser. Han sa: «... det fins to tendenser – en som gjør alliansen av alle imperialister uunngåelig, og en annen som setter noen imperialister opp mot andre...»
Men hvorfor fins det uforsonlige motsigelser og antagonismer mellom de to supermaktene? På grunn av at de begge er store imperialistmakter, kjemper hver av dem for verdenshegemoniet, for å skape nye innflytelsessfærer, for å slavebinde og utbytte folkene. Den appetitten og grådigheten som hver av dem har, er kilden til krangling og alvorlige gnisninger mellom dem, og kan til og med føre til blodig verdenskrig.
Vi marxist-leninister må utnytte motsigelsene mellom supermaktene til fordel for revolusjonen og folkenes frigjøringskamper. Å utnytte motsigelsene i fiendens leir er en viktig del av den revolusjonære strategien og taktikken, Stalin beskreiv utnyttinga av motsigelsene og konfliktene i rekkene til arbeiderklassens fiender – enten det er innenlands eller blant imperialiststatene på den internasjonale arenaen – som en indirekte reserve for den proletariske revolusjonen. Det er et velkjent historiske faktum at den sosialistiske sovjetstaten under Lenins og Stalins ledelse tok hensyn til og utnytta motsigelsene mellom imperialistene i perioden etter Oktoberrevolusjonen, eller under den andre verdenskrigen.
Men i hvert tilfelle er de revolusjonære kreftenes og de sosialistiske landas vurdering og utnytting av motsigelsene blant fiendene resultatet av en konkret marxist-leninistisk analyse av disse motsigelsene – hvor alvorlige de er, og hvordan styrkeforholdet er i en gitt periode eller situasjon – for å definere hvordan, på hvilken måte og med hvilke midler de kan utnyttes. Prinsippet er at disse motsigelsene alltid må utnyttes til fordel for revolusjonen, for folkene og deres frihet, til fordel for sosialismens sak. Utnyttinga av motsigelser blant fiendene bør føre til vekst og styrking av den revolusjonære bevegelsen og frigjøringsbevegelsen, ikke til at den svekkes og visner. Den bør føre til stadig mer aktiv mobilisering av de revolusjonære kreftene i kampen mot fiendene, spesielt mot hovedfienden, uten at den lar det skapes noen illusjoner om dem blant folkene.
De to supermaktene, USA og det revisjonistiske Sovjetunionen, har undertrykking av revolusjonen og sosialismen som første post på programmet. De kinesiske lederne ikke bare unnlater å understreke dette faktum, som er et uttrykk for den uforsonlige motsigelsen mellom sosialisme og kapitalisme, men de benekter det også i praksis. Sjølsagt er det utilgivelig for marxist-leninistene å glømme at supermaktene, trass i at de kjemper seg imellom om hegemoniet, og trass i motsigelsene mellom dem, aldri mister sitt felles mål av syne: å undertrykke folkene som krever frihet, og å undergrave revolusjonen. Dette fører også til generelle eller lokale kriger. I dette spørsmålet står de kinesiske revisjonistene fortsatt på sitt velkjente standpunkt om å kjempe bare mot den sovjetiske sosialimperialismen, fordi den ifølge dem er farligere, mer aggressiv og krigersk. De henviser USA-imperialismen til andreplassen og understreker at USA «ønsker status quo, landet er for nedadgående». Ut fra dette kommer de kinesiske revisjonistene til den slutningen at en både kan og bør komme til en allianse med den amerikanske imperialismen mot den sovjetiske sosialimperialismen.
USA-imperialismen er slett ikke svekka eller tam slik de kinesiske lederne hevder. Den er tvert imot aggressiv, brutal og mektig, akkurat som den sovjetiske sosialimperialismen. Det faktum at USA-imperialismen ikke lenger har den dominerende stillinga som den hadde i fortida, endrer ingenting. Dette er dialektikken i utviklinga av kapitalismen, og den bekrefter Lenins teser om at imperialismen er kapitalisme på nedtur og i forfall. Men om en ut fra dette går så langt som til å undervurdere den faktiske økonomiske og militære styrken til den ene eller andre supermakta, er utillatelig. Det er likeså utillatelig å gå ut fra ei virkelig svekking og nedgang i den ene imperialistens styrke og hevde at denne imperialisten er blitt mindre farlig og den andre er blitt farligere. Begge de imperialistiske supermaktene er farlige, for ingen av dem glømmer noen gang kampen mot dem som ønsker å legge dem i grava, og de som ønsker å legge supermaktene i grava, det er folkene.
Å oppfordre til kamp bare mot den sovjetiske sosialimperialismen og slutte å kjempe mot USA-imperialismen, slik de kinesiske lederne gjør, er å unnlate å følge de grunnleggende tesene i marxismen-leninismen. Det er ingen tvil om at den sovjetiske sosialimperialismen må bekjempe til siste slutt. Men å unnlate å kjempe like hardt mot USA-imperialismen også, det er utillatelig, det er å forråde revolusjonen.Hvis en skulle følge den kinesiske kursen, da blir det ikke tydelig hva USA-imperialismen er og hva den sovjetiske sosialimperialismen er – hvorfor disse to supermaktene har motsigelser og hva som er kjerna i motsigelsene, hva som er grunnlaget for kampen mellom dem, en kamp vi må gjøre djupere, og hva vi må gjøre for å hindre at disse to imperialistiske statene slipper løs en verdenskrig osv. Hvis vi skjønner disse spørsmåla ordentlig i teorien, og hvis vi handler korrekt på grunnlag av den marxist-leninistiske teorien, så vil det absolutte behovet for at vi hjelper og støtter folkenes kamp mot de to supermaktene og de borgerlige kapitalistklikkene som hersker over dem, bli helt klart. Den kapitalistiske verden er i dag oppe i ei alvorlig krise. Men krisa må vurderes i hele sitt omfang, og likeså må motsigelsene i den kapitalistiske verden vurderes i alt sitt alvor.
Den pragmatiske og anti-marxistiske logikken til de kinesiske revisjonistene fører til at de framstiller Sovjetunionen som et land som utvikler seg uten motsigelser, som en imperialisme som hersker over de andre revisjonistiske landa, som Polen, Øst-Tyskland, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Romania og Bulgaria uten problemer. De framstiller sovjetblokken som en blokk i framgang, og Sovjetunionen som den eneste imperialismen som fins i verden, oppsatt på å opprette sitt hegemoni overalt. Hvis vi snakker om Sovjetunionens hegemoni over revisjonistlanda i Øst-Europa, er dette først og fremst uttrykt gjennom de sovjetiske væpna styrkenes militære okkupasjon av landa, og gjennom den sovjetiske sosialimperialismens hensynsløse og samvittighetsløse utplyndring av ressursene deres for å prøve å få dem fullstendig integrert i systemet av sovjetrepublikker. Sjølsagt møter det revisjonistiske Sovjetunionen motstand mot disse forsøka. Det vil komme en dag da denne motstanden og disse motsigelsene, som ligger latent i revisjonistleiren, vil bli mer akutte og så ut i full blomst.
Vi har beskrivi den sovjetiske sosialimperialismen som aggressiv fordi den angrep og okkuperte Tsjekkoslovakia, fordi den har intervenert i Afrika og andre steder, og den har planer og forbereder seg på flere aggressive handlinger. Men kan en si at USA-imperialismen har begått færre aggressive handlinger, eller at den er mindre aggressive enn den sovjetiske sosialimperialismen?
Den kinesiske ledelsen har glømt USA s aggresjon mot Korea, den har glømt den lange og barbariske krigen mot Vietnam, Kambodsja og Laos, den har glømt krigen i Midtøsten, innblandinga i republikkene i Mellom-Amerika osv. Den har sletta alt dette fra hukommelsen og går nå ut med den slutninga at USA-imperialismen angivelig er blitt tam! Den glømmer at USA-imperialismen har strakt fangarmene sine ut over hele verden, oppretta baser overalt, og utvikler og styrker dem. Mao Zedong og Chou En-lai glømte dette, og den kinesiske revisjonistiske ledelsen glømmer det når de forteller oss at USA-imperialismen angivelig er blitt svekka og tam, og derfor kan en inngå en allianse med den! Å gå fram på denne måten betyr at en prøver å utslette den allmenne kampen mot imperialismen og spesielt kampen mot USA-imperialismen – ja, til og med kampen mot den sovjetiske sosialimperialismen, som Kina hevder å føre så iherdig.
Det er sant at den sovjetiske sosialimperialismen har en stor ekspansjonshunger. Innblandinga i Angola og Etiopia, forsøka på å opprette baser i Middelhavet og flere arabiske land, på å besette sund i Rødehavet og opprette militære baser i Indiahavet – alt dette er åpenbare imperialistiske handlinger. Men disse posisjonene til den sovjetiske sosialimperialismen er ikke konsolidert i samme grad som USA-imperialismen har konsolidert sine nykoloniale økonomiske, strategiske og militære posisjoner i andre land. Det er akkurat denne situasjonen som den kinesiske ledelsen tilsynelatende undervurderer, men i virkeligheten anerkjenner og støtter de den.
Samtidig kan ikke de kinesiske revisjonistene unngå å se at trass i motsigelsene mellom kapitaliststatene i Vest-Europa og USA-imperialismen er de nært knytta til hverandre gjennom politiske, militære og økonomiske allianser som NATO, EF osv. Det er umulig for den kinesiske ledelsen å være uvitende om at USA-kapitalen har trengt djupt inni økonomien til landa i Vest-Europa, og ikke bare der, men også i Øst-Europa og Sovjetunionen.
Den kinesiske ledelsen veit utmerka godt at USA har investert og fortsetter å investere snesevis av milliarder dollar i forskjellige land i verden. Hva er det da de håper på? Der håper at de vestlige kapitalistlanda med alle sine motsigelser til USA vil bryte med det – for å svekke sin egen leir, gi avkall på de væpna styrkene og de økonomiske sosiale og kulturelle banda som knytter dem til USA, og kle seg sjøl nakne for Sovjetunionen i Kinas interesse? Dette er den absurde sida ved den kinesiske utenrikspolitikken.
Som vi allerede har understreka, er det ingen tvil om at motsigelsene mellom de to supermaktene og de andre imperialistiske og kapitalistisk-revisjonistiske landa bør utnyttes av de revolusjonære kreftene og frigjøringskreftene. Men det er viktig at en forstår det korrekt, for det bør alltid ses fra synspunktet til revolusjonens interesser og underkasta dem. Utnyttinga av motsigelser mellom imperialistiske grupper, kapitalistisk-revisjonistiske stater osv. kan aldri være noe mål i seg sjøl for arbeiderklassen og de marxistisk-leninistiske revolusjonære. Å utnytte motsigelsene mellom de imperialistiske landa og de to supermaktene betyr å gjøre sprekken mellom dem djupere, å oppmuntre de revolusjonære og patriotiske kreftene i disse landa til å gjøre motstand mot USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, som ønsker å undertrykke dem økonomisk, politisk og militært, for å utbytte dem og ta fra dem den nasjonale identiteten osv. Men hva er det Kina gjør? Den kinesiske politikken anbefaler en «hellig allianse» av de vestlige kapitalistlanda med USA. Den går til og med enda lengre. Den oppfordrer til en allianse av proletariatet i Vest-Europa med det reaksjonære borgerskapet i landa der. Hvor er det da blitt av den revolusjonære marxist-leninistiske linja? Hvor er linja for å utnytte motsigelser? Tror de kinesiske lederne at de skal greie å styrke denne blokken mot sovjeterne med en slik politikk, slik de ønsker det? De har en utopisk drøm, men for deres vedkommende er det et metafysisk syn.
USA, de vestlige kapitalistlanda og med dem også Japan og Kina er ikke så sprø som de kinesiske lederne tror, og politikken deres er ikke så naiv som den kinesiske. For sin del er de utmerket godt i stand til å utnytte motsigelsene mellom Kina og Sovjetunionen. De veit hvordan de skal gjøre det for å svekke den store, aggressive makta, Sovjetunionen. De har lenge gjort anstrengelser i denne retninga, og en kan ikke si at de ikke har oppnådd resultater. USA og alle de andre kapitalistiske statene puster nå til motsigelsene mellom revisjonistlanda i Øst-Europa og Kreml.
Nå har også Kina begynt å praktisere denne gamle amerikanske politikken. Hua Kuo-fengs besøk i Romania og Jugoslavia var et skritt i denne retninga. Men at Kina åpner seg mot Europa og skaper seg et gunstig aksjonsområde på Balkan, alt dette skjer ikke til fordel for folkene og revolusjonen. De er en del av Kinas krigshissende politikk, som har som mål at folkene i Europa skal drepe hverandre og bli kanonføde i en imperialistisk krig. Pravda har lenge vært engasjert i en polemikk med USA, som avisa har beskyldt for iherdig opprustning – men sjølsagt uten resultat. Avisa er ikke mest opptatt av å kritisere USA, ettersom de sovjetiske sosialimperialistene gjør det samme sjøl. Problemet er at økningen av USAs militære potensial gjør Sovjetunionens kampstyrke relativt svakere, og tvinger landet til å følge USA trinn for trinn for å få sin militære styrke og aggressive makt til å balansere USAs. Men å holde tritt med USA-imperialismen i rustningskappløpet svekker Sovjetunionens økonomi, fordi det betyr at store ressurser av materiell, finanser og arbeidskraft må overføres fra økonomien og til hæren. Det er dette som bekymrer Bresjnev & Co. Men det forbausende er at de kinesiske revisjonistene gjennom sin avis Renmin Ribao reservasjonsløst tar amerikanernes parti. De trykker artikkel etter artikkel der de oppfordrer USA til ikke å miste ledelsen i rustningskappløpet, men til uavbrutt å øke sitt militære potensial. Slik framstår det ifølge Renmin Ribao at det ikke er USA som ruster opp, men Sovjetunionen. Ikke i noe annet land kan en finne så sterke talsmenn for amerikanerne som de kinesiske revisjonistiske lederne er blitt. Borgerskapet prøver i det minste å bevare en viss sans for proporsjoner i sin kritikk og fortolking av faktiske forhold, og vurdere situasjoner som oppstår – om enn tendensiøst. Men å opptre på den måten de kinesiske lederne gjør, er noe en aldri har sett maken til før.
Ved sitt møte med Deng Hsiao-ping forklarte USAs utenriksminister Vance for ham at «USA har militær overlegenhet i forhold til Sovjetunionen». Men Deng Hsiaoping fortalte ei stor gruppe av amerikanske journalister som besøkte Kina på denne tida, at «Beijing tror ikke» på det Vance sa, og at «Sovjetunionen er USA langt overlegen». «Ingen er så døv som den som ikke vil høre,» som ordtaket sier.
Den kinesiske tesen, som presenteres som en angivelig marxistisk tese – og sår tvil om det faktum at det ikke er bare en, men begge de imperialistiske supermaktene som søker ei nyoppdeling av verden for å skape nye kolonier, undertrykke folkene og utvide markedene – kan ikke godtas. Bare det å reise spørsmålet om at den ene imperialismen skal være sterkere og den andre svakere, at den ene er aggressiv og den andre er tam, er ikke marxist-leninistisk. Å presentere spørsmålet på denne måten gjenspeiler et reaksjonært syn som fører de kinesiske revisjonistene inn i en allianse med USA, NATO og EF, med kongen av Spania, sjahen av Iran, Pinochet i Chile og alle de fascistiske diktatorene! Den kinesiske politikken, som er ufarlig for USA-imperialismen, som er ufarlig for bankenes og storkapitalens makt i vår tid, er en tvers igjennom borgerlig, reformistisk og pasifistisk politikk, og svært tåpelig. De kinesiske lederne kan ikke unngå å se at den amerikanske finanskapitalen, trustene og monopolene, på ingen måte reduserer sine oversjøiske investeringer. De gir ikke opp sine ambisjoner om å utbytte og slavebinde, men er tvert imot i ferd med å bli sterkere, og de prøver å endre styrkeforholda i verden til sin fordel. De sovjetiske sosialimperialistene gjør det samme. Målet med deres økonomiske politikk, politikken til de store trustene som fins i Sovjetunionen, er å suge blod fra sine satellitter og andre land med alle midler. De har kledd seg ut i ei ny kappe og presenterer seg under nytt navn, mens også de prøver å endre styrkeforholda til sin fordel – først angivelig gjennom avtaler og forhandlinger, men også med vold når tida kommer – dvs med krig.
Med sitt resonnement om at USA «ønsker status quo», at landet «er i nedgang», og at den sovjetiske sosialimperialismen er «mer farlig, mer aggressiv, mer krigersk» prøver de kinesiske revisjonistene å bevise at USA kan og bør Kinas allierte mot Sovjetunionen. Dette bekreftes av de ulike formene for relasjoner de innbyr til, og av den åpne støtta de gir til krigsbudsjettet og den ytterligere økning av opprustninga i USA.
De kinesiske revisjonistene forkynner at situasjonen i dag er slik at marxist-leninistene, de revolusjonære og folket kan inngå et kompromiss med og stole på USA-imperialismen. Vårt parti er imot ethvert kompromiss med den brutale USA-imperialismen, for noe slikt er ikke i interessene til revolusjonen og folkenes frigjøring, Vi har vært, er og vil være i kamp mot USA-imperialismen helt til den er fullstendig utsletta. På samme måte vil vi kjempe til slutten mot den sovjetiske sosialimperialismen.
Den støtta som Kina gir USA-imperialismen er overhodet ikke til fordel for revolusjonen og folkene, men til fordel for kontrarevolusjonen. Med den reaksjonære politiske og ideologiske linja si overgir den kinesiske ledelsen verdens folk til USA-imperialismens klør. De vil at folkene skal være medgjørlige, ikke gjøre opprør, og til og med forene seg med USA-imperialismen mot den andre supermakta, som ønsker å frarøve USA de verdiene som det har bygd opp på grunnlag av folkenes slit og svette. Den kinesiske ledelsen anbefaler de kapitalistiske landa i Europa, samla i EF, at de skal forene seg. De vil også samle folkene i en europeisk kapitalistisk union. Dette standpunktet betyr: Hold dere i ro, ikke mer snakk om revolusjonen, ikke mer snakk om proletariatets diktatur, men still dere til tjeneste for trustene og kapitalistene, og skap sammen med dem en enda større økonomisk og militær styrke som kan hamle opp med Sovjetunionen. EF, som Kina støtter og styrker økonomisk, er ikke noe annet en et middel til å bevare maksimalprofittene for monopoltrustene i Vest-Europa og samle i ei gruppe de utvikla industrilanda, der de velstående klassene, som Lenin sier, trekker ut en kolossal tributt fra Afrika, Asia osv. Ved å støtte disse kapitalistlanda støtter de kinesiske lederne i virkeligheten parasittismen til ei handfull kapitalister på bekostning av folkene i disse landa, så vel som folkene som har kommet i klørne på dem.
De kinesiske revisjonistenes «treverdenteori», som de prøver å rettferdiggjøre de kontrarevolusjonære standpunktene sine med, er ikke annet enn en variant av opportunismen innen arbeiderbevegelsens rekker. Den hjelper imperialismen med å skape markeder og trekke ut profitt på andre folks bekostning, slik at også opportunistene kan få noen smuler fra kapitalistenes bord.
Det er et uomtvistelig faktum at den kinesiske ledelsen forsvarer de kapitalistiske kreftene og landa i Europa, og ikke gir de revolusjonære kreftene og proletariatet støtte imperialismen, den til å reise seg og ødelegge planene til den amerikanske imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, det forente Europa og EF, Comecon – i ett ord alle bæresøylene i det imperialistiske systemet, som lik et uhyre monster suger ut folkenes blod. Sjøl om de kinesiske lederne tar med utvikla kapitalistiske land som Vest-Tyskland, Storbritannia, Japan, Frankrike, Italia osv. i den «andre verden», betrakter de ikke disse landa som fiender av revolusjonen, uansett hvor mye de snakker på det teoretiske planet om disse landas «dobbeltkarakter». Tvert imot har kineserne funnet det mest bekvemt å lukke øynene for det, og inngår åpent kompromiss med dem, angivelig for å bruke dem mot den sovjetiske sosialimperialismen.
De kinesiske lederne er blitt blinde som følge av den pragmatiske og anti-marxistiske politikken sin. De «glømmer» at stater som Vest-Tyskland, Storbritannia, Japan, Frankrike, Italia og andre lik dem har vært og er imperialistiske stater, og at tendensen til å slavebinde og kolonialisere, som har vært et tradisjonelt kjennetegn hos dem, ikke kan avskaffes. Det er riktig at etter andre verdenskrig har disse imperialistmaktene blitt svekka, til dels sterkt svekka, og deres tidligere posisjoner er blitt endra til fordel for den amerikanske imperialismen. Likevel har verken Frankrike eller Storbritannia eller noen av de andre gitt opp kampen for å beskytte sine markeder eller vinne nye markeder i Afrika, Asia eller landa i Latin-Amerika.
Blant alle disse kapitalistiske og imperialistiske landa som ikke er så mektige som den amerikanske imperialismen, fins det motsigelser, men samtidig er det også en tendens til å komme overens med hverandre. Etter andre verdenskrig hjalp den amerikanske imperialismen sine tidligere allierte i Europa til å komme seg på fote igjen. De amerikanske monopolene knytta seg til monopolene til de gamle allierte i et nettverk av felles interesser. Men det har også alltid vært motsigelser mellom dem, for hver av dem prøver å få ei fri hand til å monopolisere markeder, importere råstoffer og eksportere industrivarene sine. Også i dette tilfellet bekrefter den internasjonale virkeligheten at Lenins tese om kapitalens to objektive tendenser, er korrekt.
Det er også sant at disse kapitalistlanda har motsigelser ikke bare med den amerikanske imperialismen, men også med den sovjetiske sosialimperialismen. Og spørsmålet reiser seg: Hvordan bør en utnytte disse motsigelsene? De mellomimperialistiske motsigelsene kan overhodet ikke utnyttes på den måten de kinesiske revisjonistene oppfordrer til.Vi marxist-leninister kan ikke forsvare de ulike reaksjonære kreftene, som klikken rundt Strauss eller Schmidt i Tyskland, de britiske konservative eller Labour-lederne bare fordi de har motsigelser til den sovjetiske sosialimperialismen. Hvis vi gjorde det og støtta den kinesiske forkynnelsen om at «Europas kapitalistiske stater bør forene seg i EF, og at «det forente Europa» skulle styrke seg slik at det kunne hamle opp med den sovjetiske sosialimperialismen, ville det bety at vi var enige om å ofre den kampen og innsatsen proletariatet gjør for å bryte slavelenkene, og å undergrave revolusjonens framtid i disse landa.
Ved å inngå prinsippløse kompromisser med den amerikanske imperialismen har de kinesiske revisjonistene forrådt marxismen-leninismen og revolusjonen. Marxist-leninistene tolker tesen til Marx, Engels, Lenin og Stalin når det gjelder motsigelser og kompromisser i den rette ånd. Kineserne tolker denne tesen i på en måte som er det diametralt motsatte av sannheten. Idet vi følger ei leninistisk linje, er ikke partiet vårt imot alle typer kompromisser, men vi er imot forræderriske kompromisser. Et kompromiss kan inngås når det er nødvendig og tjener klassens og revolusjonens interesser, men en må alltid huske at det ikke kan gå på bekostning av strategien og lojaliteten mot marxismen-leninismens prinsipper. Det må ikke skade interessene til klassen og revolusjonen. Når det gjelder holdningen til kompromisser, sier Lenin: «Er det tillatt for en som kjemper for den proletariske revolusjonen å inngå kompromisser med kapitalistene eller kapitalistklassen?... å besvare dette generelle spørsmålet på en negativ måte ville åpenbart være absurd. En tilhenger av den proletariske revolusjonen kan sjølsagt inngå kompromisser eller avtaler med kapitalistene. Alt avhenger av hva slags avtale og i hvilke omstendigheter de blir inngått. Det er slik og bare slik en kan finne forskjellen mellom en avtale som er legitim ut fra synspunktet til den proletariske revolusjonen, og en avtale som er forræderisk og svikefull (fra det samme synspunktet)». (Lenin).
Og Lenin fortsetter: «Konklusjonen er klar: Å utelukke fullstendig enhver avtale eller ethvert kompromiss med røverne er like absurd som å rettferdiggjøre deltaking i forbrytelsen, ut fra en abstrakt tese om at generelt sett er det noen ganger tillatt og nødvendig å inngå avtaler med tjuver.»
Lenin sa også: «Oppgava for et ekte revolusjonært parti er ikke å forkynne at det er umulig å gi avkall på enhver form for kompromiss, men uten hensyn til uunngåelige kompromisser å være i stand til å være lojalt mot sine egne prinsipper, mot sin egen klasse og si egen revolusjonære oppgave. Det må være lojalt mot arbeidet med å forberede revolusjonen og oppdra folkets masser så de kan vinne seier i revolusjonen.»
Bare ved å gå ut fra denne læra til Lenin kan en tillate kompromisser. Men hvordan kan et kompromiss med den amerikanske imperialismen eller den sovjetiske sosialimperialismen være i interessene til sosialismen og verdensrevolusjonen, når en veit at disse to supermaktene er de villeste fiendene til folkene og revolusjonen? Dette kompromisset er ikke bare unødvendig, men setter tvert imot revolusjonens interesser i fare. Å kompromisse eller krenke prinsippene i problemer av så stor betydning, er å forråde marxismen-leninismen.
Hvis Mao Zedong og de andre kinesiske lederne har hatt og fortsatt har så mye å si om motsigelser «i teorien», burde de ikke snakke bare om å utnytte mellom-imperialistiske motsigelser og kompromisser med imperialistene. De burde først og fremst snakke om de grunnleggende motsigelsene i vår epoke, nemlig motsigelsene mellom proletariatet og borgerskapet, motsigelsene mellom på den ene sida de undertrykte folkene og landa og på den andre sida de to supermaktene og hele den imperialistiske verden, motsigelsene mellom sosialismen og kapitalismen. Men de kinesiske lederne er tause om disse motsigelsene, som har objektiv eksistens og ikke kan viskes ut. De snakker bare om én motsigelse, som ifølge dem er mellom hele verden og den sovjetiske sosialimperialismen. På denne måten prøver de å rettferdiggjøre sine prinsippløse kompromisser med den amerikanske imperialismen og kapitalismen i hele verden.